Flere jenter tar jegerprøve enn tidligere, men færre jenter enn gutter kommer seg ut på jakt etterpå. Det må vi gjøre noe med. Introjakt er initiert av NJFF og vi i lokalforeninga har tatt oppfordringen. Kvinneutvalget i Alta JFF inviterte derfor til jakttur for ferskinger, så da dro jeg sist søndag på jakt med tre jegerdamer (Agnethe Kjellmo, Sofie Jubskås og Hanne Aakerholm), en ekstra instruktør (Arvid), tre stående fuglehunder, – og NRK. 

Våpen tømt og sikret, – posering for fotografen.

NRK-Finnmark spurte om de fikk være med, og driver man med rekruttering, så bør man si ja til litt medieomtale. 

Hyggelig NRK-mann med på tur. Legg merke til den flotte NJFF-vesten, vi visste hvor han var til enhver tid 😉

Det er to ting i en slik sammenheng som man ikke har helt kontroll på, været og rypene. Vi har gått rekognosering i terrenget tre ganger tidligere og funnet greit med ryper, så vi satset på å få jentene i jaktbar situasjon/-er. Det var varslet tålig brukbart vær, med noen regndråper og varierende tykkelse på tåketeppe. Vi hadde med oss GPS, klær etter vær og alle hadde med en tørr vedkubbe til bål.

Etter instruksjoner og formaninger om sikkerhet duret vi til fjells. Jentene hadde masse spørsmål om ryper, utstyr, hund, våpen, ammunisjon og om jakt generelt. Hærlig med engasjerte “elever”! 

Fram til lunsj så vi ei rypefjær, en reingjeter på firehjuling og en gjeterhund. That’s it. Vi måtte ta en liten skytetest mot toppen av ei bjørk, bare for å sikre at alle fikk skutt. Alle traff bjørketoppen, bålkosen var koselig, kaffen så god som kaffe kun er på fjellet, og så bar det videre. 

Tia i Jervehiet, perfekt pauseplass for hunden i surt vær.

Samtidig trakk tåka på. Vi hadde ikke så mye håp om fugl når det tetnet til og når Gordonsetteren endelig fant fugl, så kom han dessverre for tett på dem. Vi så bare snurten av fuglene og hørte kaklinga til steggen da gjenget fløy avgårde. Farsken også!! Vi håpet jo så inderlig på å få en kontrollert og flott jaktbar situasjon for jentene. 

Jegerdamene, med NRK-Kristian etter med kamera.

Vi fulgte på fuglene og noen minutter etterpå spottet vi tre kritthvite ryper på ei tue. Hundene var på motsatt side av oss, så jeg kalte dem inn og tok dem fast, just in case. Jeg ville ABSOLUTT ikke risikere at noen av hundene skulle finne på rampestreker. Med instruktør sammen med dem, og NRK hakk i hæl, så gikk jentene mot fuglene og gjorde seg klare til å skyte. De var drillet på forhånd med hvem som tar hvilken rype. Perfekt hold og sikker bakgrunn. Rett og slett perfekt! Avtalen var “1, 2, skyt på 3”, men rypene ble urolig og gikk på vingene før jentene var klare. “Skyt” fikk de beskjed om og det gjorde de. Unntatt ei, hun hadde glemt sikringa. Klassisk. Den har vi alle gjort.. 

Og: Vi må trene “Ro I Oppflukt og Skudd” på hundene……(RIOS). En fuglehund skal nemlig holde seg i ro når fuglene letter og skuddet går. Heldigvis var NRK-Kristian opptatt med filming i en annen retning, for da skuddene gikk, så rykket hundene framover og jeg gikk på snørra i myra. Magaplask!! 

Rypene, de fløy litt forskremte, men lykkelig videre. Men gjett at jentene hadde puls!! Kjempegøy!! 

Vi gikk klar av tåka det meste av dagen, men den siste halvtimen ble det lite sikt. Pass på når det er tåke dere! Vi fant tilbake til bilene og jentene lurte på om ikke vi kunne ta ny introjakt neste helg. Jeg tar det som sikkert tegn på at de hadde en vellykket tur, selv om det ikke havnet ryper i sekkene.

Takk for turen jenter!

BTW – Jeg fikk SMS fra NRK i dag om når reportasjen kommer på TV:

Det er ikke helt lite som skal/bør gjøres før deltakelse på hundeutstilling, har jeg forstått. Eller må det være så mye styr? De mest ihuga går selvfølgelig seriøst og skikkelig til verks for å få vist hunden sin for dommeren på aller beste måte. For oppdrettere betyr det mye å ha godt premierte hunder. Men, what`s in it for oss andre?

Fire fine damer på hundeutstilling. Tia og tanta, meg og Maret.

Hundeutstillinger er sosialt, det er spennende, det er konkurranse og det er masse hyggelige folk med samme interesse som en selv. Jeg hadde ikke tenkt å stille Tia flere ganger (var på en utstilling i fjor med resultat Excellent), men da Altautstillinga hadde litt få påmeldte, så tenke jeg “Ka farsken”, og meldte oss på.

Så da startet forarbeidet: Vask av hunden minst et par-tre uker før, klipp og stell av pels og klør, og trening på å løpe pent i utstillingsringen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Øve på å stååå pent! Passelig vinkel i bakaksel!

I fjor var jeg på utstillingskurs hos Gerd og Are på Alta Hundehotell og lærte masse. I tillegg møttes jeg og tre andre hundeeiere flere ganger til ringtrening. Det gjelder å løpe passelig fort, så hunden får strukket ut, men ikke så raskt at den går over i galopp. Rakk en runde trening i siste liten.  

Det bar i dusjen med dyret og mye børsting. Det er mye hår som skal av i vår-røytinga, så Tia ble litt snau. Raket av pels fra halsen, så den skal være slank og fin, men måtte la være å børste brystkassa etter hvert som Tia ble fri for pels der😁.

Finstusset pels på ører, kortklipt hals og framhevet bryst.

Så var det klipp av klør, kortklipping av pels fra haseledd og ned, jevne underlinje, stuss av halestubben med effileringssaks, vekk med rufs på ørene, jevne og skråstille faner og “bukse”. Breton skal være kvadratisk, så klippen skal framheve dette. Effileringssaks er tynnesaks som også frisører bruker. Fås på Biltema, av alle steder, for rundt en hundrelapp.

“Bukse” klippet i fin fasong.

Om det var forarbeidet som ga resultater, eller rett og slett at Tia er en hund som matcher rasestandard, er ikke lett for meg å si. Jeg tror ikke det nytter å frisere opp en hund som ikke holder rasestandard, men at en velstelt hund kan få vist seg fra sin beste side er vel bare positivt. Min gode venn Geir var handler for en Gordon setter, som ikke var frisert på noen måter og etter en runde med børsten gikk den i ringen, -og fikk strålende bedømming.

I alle fall så fikk Tia på sin andre utstilling bedømmelsen Excellent i brukshundklasse og matmor er rimelig velfornøyd. Det er viktig for planlegging av avlsarbeidet, at oppdretter får bedømt avkommet etter avlshundene, så oppdretter Anne-Grethe i Kennel Sarahkka er rimelig fornøyd. Brukshundklasse i gruppen stående fuglehunder er åpen for hunder som er jaktprøvepremiert, og Tia har en 1. og en 2. premie i unghundklasse.

Det kan ende med valper på Tia med tiden og konklusjon etter lørdagens utstilling: Hundeutstilling er gøy og det er ofte gode kaker på slike arrangement. Anbefales! 

Fine Tia

Norsk kennelklubb skriver om kvalitetsbedømmelsen Excellent:

Excellent – Utmerket (rød sløyfe) – Hund som i all vesentlighet tilsvarer rasens standard og som presenteres i utmerket kondisjon, viser et harmonisk velbalansert temperament, holder utmerket klasse og har utmerket helhet. Hundens utmerkede kvaliteter i forhold til raseidealet tillater at dommeren kan se bort fra mindre detaljfeil. Hunden må ha tydelig kjønnspreg.

Norsk kennelklubb om rasestandard Breton:
Rasestandard Breton

Matmor har vært på jobbreise og vi har begge kost oss på hotell. Jeg på Scandic og Tia på Alta hundehotell (http://www.altahundehotell.no/)

Forrige, og til nå eneste, opphold i kennel hadde Tia for et år siden. Kanskje hadde jeg en smule separasjonsangst, men i alle fall så hadde Tia ult hele helga og måtte vaskes før jeg hentet henne. Hannhunden hun sto i gården sammen med hadde tisset på henne. Sikkert flere ganger også. Stakkars lillegullet mitt. Eller, kanskje det var verst for matmor?

Når jeg nå skulle på jobbreise og måtte ha hunden i kennel, så spurte jeg Gerd på Alta Hundehotell om Tia kunne få være innehund, sammen med deres egne hunder. Og hun fikk det!!! Det er vel å ta i at jeg skreik meg til det, men det var vel ikke så langt unna sannheten…


Det er slettes ikke umulig at dette roet meg, slik at jeg avleverte hunden med en annen følelse enn sist, og at Tia senset at denne situasjonen var helt OK. Jeg var ikke bekymret for oppholdet verken før avlevering, under avlevering eller mens jeg var på jobb. Jeg visste at Tia var i de aller beste hender. Selv om jeg ante at det ville komme noen tilbakemeldinger ved henting. Gerd kjører valpekurs, dressurkurs og kurs for stående fuglehunder, og er ganske så direkte på hva hundene våre trenger at vi gjør. Og tilbakemelding fikk jeg.

Tia hadde oppført seg eksemplarisk. Ikke noe bjeffing eller uling, løs ute sammen med de andre uten å dra på egen ekspedisjon, sov i buret sitt om natta og gjorde fra seg der hun skulle (ute). Jaja, utenom en liten skvett på stueteppet til Gerd og Are da jeg avleverte. Det ble litt mye med fremmede hunder og fremmed sted, men Are ba meg slappe av, det var da ikke noe problem! Den beste attesten jeg kunne fått, var at Gerd sa at denne bretonen kunne hun ha tenkt seg å ha…… Og det sier mye når det kommer fra en engelsksetter-dame.


Det eneste jeg fikk påpakning om at jeg måtte stramme opp var innkallinga. Jeg svarte at innkallinga sitter som et skudd, så det såh! Men, ved nærmere ettertanke, etter at jeg kom hjem med andre ord, så ser jeg at det er rom for forbedring. Med fløyta snur hun på tiøringen og kommer i rakettfart til meg, men med plystring så er det visst ikke helt så nøye. Jeg testet og hun snuste et sekund ekstra før hun kom. Plystring har blitt til gåpåtur-signalet og det har sklidd ut. Jeg bruker fløyte under trening, jakt og jaktprøver, så der har jeg nok hatt mer fokus enn når vi er på koseturer. Jaja, Gerd hadde rett, -igjen. Oppstramming pågår…..



Takk for tilbakemelding på innkallinga Gerd, og superstor takk til dere begge for forståelsen og for hotellopphold i særklasse!!

Terningkast:

Vi kommer snart tilbake! Jeg har vel kommet meg over separasjonsangsten til da, slik at Tia kan plasseres i kennelen sammen med resten av hundene. 

Tia vel hjemme og på pleddet sitt. Foto: Andrea Heitmann Liland