Prikkevering av ryper til familiemiddag

Nå skal fryseren tømmes for høstens ryper og det ble akkurat nok til middag med kjernefamilien. Restaurantstandard er en rype per person. Jeg bruker å beregne omtrent 1,5 ryper per person, da er det rikelig med mat, selv om noen av brystene skulle vise seg å ha fått for høyt blyinnhold….  

 

6 ryper ble lagt et knapt døgn til tining. Fjøl, saks og en liten høvelig kniv skjerpet og klar. Tia er også klar. Ikke noe å si på interessen for ryper nei. De aller fleste av rypene er fangstet ved hennes hjelp, så hun får alltid spise et rypehjerte eller to. Vær ellers veldig forsiktig med å gi rype til hund. Det er ekstremt mye sylskarpe småbein i lårene. Livsfarlig! Og rypebrystene vil man jo ha selv.

Gjennom rekrutteringsarbeid i jeger- og fisk møter jeg mange ferske jegere og det er stadig noen som lurer på hvordan man forbereder rypene før tilbereding. Så, heretter kan jeg bare be dem om å lese dette, i stedet for å ha kurskveld i foreninga 😉 Eller kanskje ikke…

Det er ulike måter å forberede ryper på. Mange er rå på å eksperimentere, også på slikt, og det flåes og prikkeveres på ulike måter. Foreløpig er det kun en måte som er aktuell for meg, og det er etter min erfaring den måten som fører til minst fjærfokk og søl. Hvis noen er uenig, så er jeg veldig åpen for å lære noe nytt altså.

Her følger en demo på hvordan jeg prikkeverer ryper:

1. Press tomlene på hver side av brystbenet på rypa og dra sideveis. Skinnet revner da.


2. Vreng skinnet bakover og blottlegg rypebrystet.

 

  3. Trekk fram lårstykkene og klipp løs fra fot og skrog.  Lårene bruker jeg som oftest bare til å koke kraft på. Det er lite kjøtt i dem og masse bein, men hiver man seg i plukking av kjøtt til rypesuppe, så er det veldig verdt bryet.

 

 

 



4. Skjær ned langs brystbenet og ta ut bryststykkene.

 

5. Skjær et snitt i brysthulen, vreng skroget fram og ta ut hjerte og krås. Hjerte er delikatesse, kråsen brukes til å koke kraft på.

6. Vreng skinnet av skroget, klipp av hals og vinger. Skroget skal brunes og kokes kraft på.

 

7. Skyll alle deler godt, så er du klar til neste etappe.
Totalt brukte jeg omtrent 40 minutter på de 12 rypene jeg hadde tatt opp fra fryseren. 
På bloggen er det flere innlegg med tips til koking av kraft til saus, oppskrift på saus og tips til tilbehør og steking. Se på tema: Tilbereding av viltkjøtt.
PS! Hvis noen, formodentlig yngre lesere, lurer på hva prikkevering betyr, så følg lenken: https://www.nrk.no/hordaland/prikkevere-1.4045003

hits

hits

DNT HYTTA I BOJOBÆSKI OG UTSTYR PÅ VINTEREN

 Jeg er medlem i Den Norske Turistforening og startet på tur med DNT-nøkkel, trodde jeg.  Turen gikk til Bojobæski-hytta, øverst i Stabbursdalen.
Været på morgenen var ikke så aller verst, men det var varslet mer vind og snø ut på dagen, så vi var litt hissige på å komme oss avgårde.

 

Tidlig morgen, pakket og klar. Fjellski og tykke fjekkskisko. Hundemat, mat til folk, fiskeutstyr og klær for vær både til folk og hund. En nyinvestering før turen var en lang ullboxer med vindstopper foran og den var jeg litt spent på. Ull er uansett det eneste som funker vinterstid på fjellet. Antall lag ull avhenger av vind, temperatur og aktivitetsnivå. Det var meldt vind og minus 13, så jeg hadde ullboxer, ull-BH, trøye og stilongs i ullnetting, over der ulltrøye og bukse, to par ullsokker (tynn innerst og litt tykkere utenpå) og så skalljakke med hette, skallbukse, ullvotter og vindvotter over. På hodet yndlingsluen min, i ull, – of course.

 

Det man kan få bruk for på gåturen må være lett tilgjengelig og derfor pakket i ryggsekken. I tillegg til niste har jeg som oftest med meg varm energidrikke i flaske av hardplast med termopose rundt. Når jeg fyller kokende vann i den om morgenen, så holder væsken seg lunken hele dagen. Jeg klarer å drikke atskillig mer veske når den er temperert enn i slush-form, og på langtur er det å drikke nok vesentlig. Et godt tips er å fylle flaska med kokende vann på kvelden og putte den i soveposen før man skal krype oppi. Da slipper kroppen å streve for å få varme i posen og sjansen for en god natts søvn er vesentlig styrket. Anbefales! 
I sekken hadde jeg også en tykk ullgenser, BH-, boxer-, stilongs-, trøye-, votte- og sokkeskift, en dunjakke og et skjørt. Skjørt, tenker du kanskje? Ja, sier jeg! Det er på kanten til genialt. Jeg har et skjørt som rekker meg til leggen, med glidelås i sidene. Jeg smetter det på meg i pauser, på isfiske, i leir på fjellet og i solveggen på hytta. En gang holdt jeg på å fryse baken av meg, og da gikk jeg ned fra fjellet med skjørtet utenpå turbuksa. Jeg liker coreloft/primaloft bedre enn dun, fordi det tåler mer vann og tørker raskt, selv om det ikke er like varmt. Smak og behag, og det er ganske så stor prisforskjell.
Foret skjørt med glidelås i begge sider.
Det er fantastisk hvor mye man synes er kjekt å ha med på tur, spesielt når man ikke skal ha så mye av det på ryggen, men laster i pulk. Heldigvis har jeg pulk, og heldig for meg, så var det andre som trakk den. Velvillig som jeg er, så fikk den som trakk pulken også bruke Tia som trekkhund. Lille breton-frøken på 11,6 kilo. Med kløvsekk på ryggen legger hun seg i seletøyet og drar på. Helt utrolig hvor sterk hun er. Tenk da kreftene i en husky på 25 kilo! For ikke å snakke om når det er 14 huskyer i et spann.

Etter stående matpakkespising på sporet og noen korte drikkepauser nærmet vi oss Bojobæski-hytta. Selv med sjekk og dobbelsjekk av GPS, måtte vi krysse litt i skogen for å komme riktig. Dyp snø, skog og pulk. Vel, jeg sier ikke mer. Den nye vindstopper-boxeren fungerte supert på bortovergåing i kald motvind, men vindstopper-stoffet sluttet i skrittet. Det merket jeg når jeg skulle gå fiskebein opp bakker. Så inntil det kommer en bedre konstruksjon, så kommer jeg til å gå fiskebein med samlede knær når det er sterk vind:-) 

 

Så var det DNT-nøkkelen da… Jeg hadde dobbeltsjekket at jeg hadde puttet den i den lille tur-toalettmappen min, som jeg var sikker på at jeg hadde lagt i sekken. Men, jeg fant den ikke. Jeg tømte pulken, sjekket ryggsekken, tømte hundekløven, lommene i jakke og bukse. Neida… DEN følelsen..  DNT-hytta i Bojobæski har en nødbu med to sengeplasser da. Må vite, – i tilfelle nød liksom, men vi ville jo aller helst inn i hytta da.

 

-Er du sikker på at den ikke ligger i sekken? Ble det spurt.
Jeg dykket en gang til ned i ryggsekken, og der var toalettmappa…
Må få sjekket synet mitt, tenker jeg.
– Og skifte ut de sorte pakkposene til signalfarger!
#friluftsliv
Repost

Pedikyr og manikyr

Mange kvier seg for å klippe klørne på valpen sin. Man ser ikke nerven i kloa og blir usikker. Usikkerhet smitter over på valpen, som ikke kan stole på at du har kontroll. Den kjemper i mot, det er vanskelig å klippe kontrollert, man kan risikere å klippe for kort og få en småhysterisk hund. Så har du det gående. Lange klør gir smerter i labbene, enda mer hysterisk hund og du må til veterinær for å klippe klørne. Tipper noen kjenner seg igjen. 

Kos og pjusk er en del av rutinen.

 

Regel nr 1: Gjør det enkelt for deg selv og start tilvenning til kloklipp med valpen. Venn valpen til å ligge rolig, kos med den og la den bli vant til at du har klotanga i handa. Så klipper du en klo. Avslutt alltid kloklipp med at valpen fortsatt skal være rolig og pjusk med den litt til, før den er ferdig og får komme opp. Neste dag, neste klo. Klør må trimmes jevnlig, så det er ingen grunn til å vente mange dagene etter at du har fått valpen i hus. Kloklipp er rolig kosestund og valpen blir fort fortrolig med rutinen. Tia er vant til å få en godbit etter kloklipp. Godbiten ligger ved siden av oss, hun vet hun får den når vi er ferdig og hun småsover mens klippinga foregår.    

Om vinteren slites vanligvis klørne mindre, i alle fall i snøskavlene her oppe i Finnmark, og de fleste hunder bør få trimmet klør minst hver 14.dag. Hvis hunden løper en del på grus og asfalt, så trengs det sjeldnere kloklipp. La det allikevel bli en god vane å ta fram klosaksa, sjekke labber, klør og pjuske med hunden. Da blir det null stress når du skal klippe, men også hvis du må ta deg av sårskader eller andre uhumskheter.

Klipp av ragget som ligger oppå kloa.

 

Fjern ragg under labbene, det forebygger isklumper på vinterføre.


Jeg er heldig og har en hund med lyse klør, der nerven i kloa ses tydelig. Det gjør det mye enklere, men man lærer seg fort hvor langt nerven strekker. Det er nesten som på lange fingernegler; der fingertuppen slutter starter krumming av neglen. PS! Ikke sammenlign dette med kunstige negler altså! Jeg hadde en sort schäfer tidligere, med helt sorte klør der nerven ikke var synlig. Når man klipper mørke klør og nærmer seg nerven, vises først en mørk prikk på enden av kloa. Klipp litt til og det blir en liten ring. Da har du klippet kort nok. 


Hvis du er flink og klipper jevnlig, så holder nerven seg tilbake. Hvis ikke, så må du skråklippe “”rundt” enden på nerven for å få den til å trekke seg gradvis tilbake. Når jeg hører klørne til Tia på parketten, så vet jeg at det er på høy tid å ta kloklippen. Da har jeg ventet i lengste laget og må skråklippe litt fordi nerven har strekt seg ut. 

Framgangsmåte:

Jeg klipper først kloa rett av. Deretter klipper jeg på skå i overkant av kloa, ned mot nerven. Skjønner? Litt finstuss på sidene av kloa. Samme rutine tå for tå, inkludert den lille på sida av leggen, så er vi ferdig. Og da er det pjusk og kos, rolig avslutning, før godbit til slutt. Fast rutine, trygg og høggrolig hund.   

Hvis kloa har vokst seg lang, så skråklipp på sidene og over nerven for, over tid, å presse nerven tilbake.


Dersom man klipper jevnlig og ofte nok, så holdes nerven kortere og man kan klippe kloa rett av, ferdig med det. Klipp litt og litt, så slipper man stresset med blodstopp-middel og engstelig hund. Det går så bra! 

Husk regel nr. 1: Start tilvenninga noen dager etter at du har fått valpen i hus! Rolig og avslappet! Kloklipp er kosestund!   

Med kamerateam i hælene på rypejakt

Alta JFF fikk forespørsel om å ta med et filmteam på rypejakt med damer. Etter litt vurdering ble det ja, klart vi tar med oss filmteam. Det blir gøy. Filmingen skal brukes av NJFF, som har 150-års jubileum i 2021.

Jeg gjorde avtale med Gunnar Guttormsen om å få med noen gode hunder med førere og fikk også med sporty jegere Ann-Siri, Inger-Marlen og Maj-Liss til Kautokeino på rypejakt.

Kautokeino er rype-eldorado, men tellingene i år er magre, så vi krysset det vi kunne krysse og håpet på å få noen gode situasjoner.

Maj-Liss med filmteamet

Filmteamet Nerijus og Vaidas fra #Blackflyeyes viste seg å være trivelige karer med masse latter på lur og leverte gode jakthistorier fra hele verden, så da forsvant (noe av) prestasjonsangsten som følger av å ha kamerateam i hælene.

Silje og Inger-Marlen leiter rypekullene

Gunnar hadde mobilisert fire hundeførere med  seks knallgode hunder. Dette lovet godt og vi tok fatt på fantastisk terreng.

Jeg skal ikke røpe for mye, men vi hadde en  strålende dag og fangst ble det:-) Vi var to døgn på tur med filmteamet, så da blir det vel redigert til et par minutters ferdig filmsnutt:-)

Velfortjent bålkaffe og lett-svidde pølser.

Tusen takk til Svein, Gunnar, Kurt og Silje for at dere brukte en jaktdag på dette og takk til Fefo for samarbeidet om jaktterreng.

God-jentene mine: Dere er gull!!❤️

«Klar, ferdig, rypejakt» på podcast

Rypejakta er i gang og som stallstiene hester har vi gledet oss til jaktstarten. Det er noe eget med første jaktdag, med Finnmarksvidda og ivrige hunder, med rypekull som møter hunder og jegere for første gang og bålkaffe i lang og deilig lunsjpause.

Jeg ble oppringt av Fefo (Finnmarkseiendommen) med spørsmål om jeg kunne gi en liten statusrapport fra jaktstarten.

Fantastisk start på rypejakta

Her er Fefo sin podcast Làvvu, episode #10.

BARE 975 SKUDD IGJEN….

I dag har kvinneutvalget i Alta JFF arrangert  haglekurs for 25 damer, med teori og praksis.

Vern av hørselen er viktig. På jakt er det de aller færreste som har hørselvern på. I noen disipliner er det påbudt å bruke briller.

 

Knut Saxe Kjeldsberg er bare helt fantastisk kunnskapsrik og flink, og guidet damene gjennom teori og sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet. Så dere, husk på at sikkerhet er aller, aller viktigst!!! Et lukket våpen skal anses som ladet og behandles deretter!! Knut har skutt konkurranser og jaktet mer eller mindre hele livet og har til og med trent det engelske damelandslaget i ulike konkurransegrener på hagle, så her snakker vi om kompetansebank! tillegg stilte vi 7-8 instruktører til den praktiske delen av kurset.

Grete og Knut ønsker velkommen til 25 ferske hagleskyttere, alle damer:-) Corona-meteren og utvortes spriting overholdes.

 

Her følger kortversjonen av dagens teoriøkt:
Mange slurver med vedlikeholdet og det er jo litt kortsiktig. Fett er viktigst. Alle deler som rører seg eller rører annet metall må settes inn med fett. Ha en pussestokk tilgjengelig og dra gjennom løpene jevnlig. Av og til trengs en god puss, og det må man lære seg. Første gang kan man ringe en venn for å få hjelp til dette, eller møte opp på en skytebane og spørre om noen kan vise hvordan dette skal gjøres. For å beskytte hagla bør man tørke over løpene med fett av og til for å unngå rust. Spør etter utstyr til dette hos en våpenhandler, sportsforretning, Biltema e.l.

Du må skaffe deg et par klikkpatroner som du bruker for å spenne ned hanene. De bør ikke stå i spenn ved lagring. Løs også ut Topleveren (den “spaken” du skyver til høyre for å åpne hagla). Igjen; Ring eventuelt en venn for hjelp første gang.

I følge Knut, så skifter damer noen ganger på hvilket øye som er dominant. Menn har visstnok et Master-øye. Hvis man skifter “Master-øye”, så kan man trene inn at man skyter med et øye delvis eller helt lukket. Høyreskytter må holde høyre øye åpent! Ikke lukk begge øynene! Det er upraktisk og ikke kompatibelt med sikker skyting!!

Knut kjører teoriøkt med 25 ferske skytterdamer

På bane skyter vi med størrelse 7 på hagl. Større hagl har større avlivingseffekt enn små hagl, men det er flere hagl i en patron når det er små hagl. På tidlig høstjakt på rype starter man ofte med størrelse 6 eller 7 og så øker man til større hagl utover jakta = lavere tall (f. eks. 4). Hagle er laget for jakt på bevegelige mål og maks 25-35 meters hold. Utover dette er det flaks om man treffer godt og skadeskyting vil vi aller helst unngå.

På skytebanene i Norge er de aller fleste skyttere menn. Knut forteller at når det da kommer damer på banen, så er mennene veldig behjelpelig med råd og veiledning. Av aller beste vilje, så gir alle gode råd. Noen ganger til og med samtidig. Det er lurt å velge en eller to å lytte til.

Demonstrerer og snakker om atferd på jakt.

Jeg mener det er greit å trene inn en avslappet og god beinstilling på bane. Når dette er automatisert, så stiller man seg automatisk i grei posisjon også på jakt, selv om en fot står i myra og den andre på ei tue. Plasser føttene i skulderbreddes avstand, med høyre fot ca. kl. 13 og venstre for ca. kl. 14/15 i forhold til skyteretning. Ta en liten knekk i venstre kne (for høyreskyttere), da har du god tyngdeoverføring framover, god bevegelighet og godt rekylmottak.

Alle nybegynnere starter med noen blåmerker på armen på grunn av dårlig montering. Tørrtren hjemme! Monter kolben godt mot skuldra (avtrekkerarm litt ut fra kroppen for å få en god plassering av kolben) og legg kinnet så langt fram som mulig på kolben med begge øynene på en vannrett linje. Ikke bikk hodet til en av sidene! Der skal hagla ligge ved hver montering. Begynn ferdig montert og senk deretter kolben litt for å trene på å montere. Det er upraktisk å gå på jakt med ferdig montert hagle, så kast deg ut i det og øv på å montere. Man må/bør øve til man får samme montering hver j…..gang. Da er bevegelsen automatisert og man kan fokusere på neste del av skytingen.

Sikkerhet, sikkerhet, teknikk og sikkerhet:-)

 

Når rypa (eller lerdua) går, så få kontakt med den i kornet og trekk av i det du drar forbi den. Fortsett bevegelsen, da er du klar til neste skudd hvis du mot all formodning skulle bomme på det første skuddet. På bane har du bare et skudd, men øv inn bevegelsen. På jakt har du to skudd. Knut forteller at 75% av bommene er bak og under dua, og dette gjelder OFC på jakta også. En centimeter bak dua er bom og en meter foran er kjernetreff!! Tips: Kroppen følger dua, armene holder bare våpenet. Pek på dua med venstre kne (for høyreskyttere)!

 

Og dere: Ikke mist motet. Alle har vært nybegynnere og etter 1000 skudd, da begynner man å skjønne hva man driver med, sier Knut. Etter dagens skyting har disse ferske skytterdamene bare 975 skudd igjen til de ser lyset. Tørrtrening foran speilet hjemme vil garantert gjøre veien enklere. Øv helst inne, da det ikke er sikkert naboene setter spesielt pris på at du står på terrassen og sikter med ei hagle….

Både deltakere, støttepersonell, instruktører og jaktklare hunder koste seg på banen i dag. Tina og Lotta er klare for jakta nå❤️

 

Damene var skikkelig flinke og det gikk skikkelig framover på banen i dag. Det ble mange gode treff og både instruktørene og kursdeltakerne koste seg.

Dette er god investering i sikker og treffsikker jakt, -og da blir jakta mye morsommere. 

Sørøya i mitt ❤️

Hva er vel sommeren uten noen dager på Sørøya? For sjette år på rad har jeg vært sammen med tur-gjenget mitt i en kortuke på vakre, spennende og utfordrende Sørøya.

Båt i solnedgang? Klisjé, men hærlig vakkert når man er tilstede:-)

 

Trond og Ann-Siri plukket meg og Inger-Marlen opp i Øksfjord, vi bakket over til Sørøya og la oss til ved en fortøyning i Meltefjord. Jeg har et kneskjell som i følge ortopeden har hoppet ut av plassen sin, så for å spare meg litt klatring, så trakk vi gummibåten opp til Meltefjordvannet og jeg fikk rodd over vannet, riktignok med all bagasjen også, men det sparte kneet mitt for en god time med sekk i temmelig ulendt terreng.

I år dro vi gummibåten opp til Meltefjordvannet

 

Derfra gikk det oppover, så nedover, litt bortover, oppover og nedover. Sånn er det på Sørøya. Det er bratt, det er stein og grønt, det er rått og bare utrolig vakkert.

Vi svettet oss opp liene, så og si uten pause. Det var inni hampens med mygg og da stopper man ikke mer enn nødvendig. Litt oppe i høyda kom det et vinddrag, myggen klamret seg fast i lyngen og bålkvelden var reddet.

Trond forsøker å sikre mat til gjenget
20-minutters fiske fra samme stein og middag til meg og Tia var sikret. Til sammen fikk vi 11 fine ørret på en liten fiskeøkt.
En god soldat hviler mens han/hun kan.

 

Kjølebag

Etter et par døgn på vandring og bardunering av telt som var på tur å flate ut i storm, så ble været helt sjukt bra og altfor varmt til å vandre rundt på fjellet. Terrenget i enkelte områder på Sørøya er ikke til å spøke med, selv i finvær, så vær varsom. Det er lett å miste balanse i steinur og lyng over hull kan være lumsk. Konferer med lokalkjente hvis du ikke har tenkt å følge oppmerkede stier og slå deg ned hvis havtåka kommer rullende innover deg! Just saying!

Meg på tur ned mot båten etter tre dagers vandring i fjellet.

 

Vi tok korteste vei (=bratt som f…) tilbake til båten, og gikk oss rett og slett værfast i Taborshavn, i år igjen. Et par dager med sol, bading, plukke de første multebærene og bare nyte at livet kan være så bra er ganske så passende. Så det gjorde vi.

Obligatorisk værfast i Taborshavn, det skjer altså hvert eneste år🙄
Dessert: Panna cotta med nyplukkede multer glasert med brunsukker og Vianvang

Men, hvor lenge klarer fire turglade mennesker å ligge i ro? Akkurat så lenge. Vi kastet loss og kjørte til Sørvær for å bunkre vann, smågodter og spise is.

Deretter rundet vi Sandfjorden og Ofjorden og ankret opp i Ytter-Bøle. Sandstranda der altså! Det er nesten ikke mulig. Holder fast på det jeg har sagt tidligere: Flaks for oss at vi ikke har høyere gjennomsnittstemperatur her oppe, for da hadde strendene på Sørøya vært som stranda i Barcelona, -overbefolket!

Ann-Siri nyter båtlivet og utsikta til Bølestranda

 

Lise (Altaturer-Lise) (anbefales: Altaturer.no ) og Knut kom med båt fra Hammerfest-siden og ankret opp sammen med oss. Alle hadde lyst til å få sett Bølehula, der det overvintret folk evakueringsvinteren 1944/45. Til sammen stakk omtrent 1000 mennesker fra Sørøya seg vekk i huler, telt, gammer og lignende. Ingen av dem forventet at det skulle bli vår igjen før krigen var over.

Vi måtte lete litt før vi fant inngangen til hula, den lå litt oppi ura og umulig å se fra sjøen. På steinene var det mye skarpe rur og vi klarte å skrape hull i gummibåten.

Vi klarte å skrape hull i gummibåten og da kom Trond Mac Gyver til sin rett 😉

Vi klatret opp og beundret glitrende bergvegg i hula og undret oss over røykrør-konstruksjonen. Det er rimelig sterkt å tenke på at her levde “huleboerne” i månedsvis. På vinteren!

På tur til Bølehula. Her overvintret 8-10 mennesker under evakueringa 1944/45
Det er ikke sikkert at de som overvintret her beundret glitrende fjellvegger, slik vi gjorde.
Jeg fant, jeg fant: En gammel skosåle.
Ann-Siri på tur ut i lyset igjen

Siste kveld før jeg skulle mønstre av for denne gang grillet vi på Bølestranda i kveldingen og gikk derfra opp på fjellet for å nyte solnedgangen. Sola går ennå ikke helt under horisonten, men når ikke hele sola ses lengre, så får den ikke hete midnattssol lengre. Fra fjellet her, med 20 grader og nesten midnattssol blir natten magisk. Jeg føler meg så heldig som får oppleve stunder som dette med supre folk. Love U!

Hvorfor ikke kysse midnattssola? Foto: Inger-Marlen
– Eller bare nyte den?

 

Takk for turen gjenget, -jeg gleder meg til neste!

Midnatt ytterst mot havgapet. Kan man ha det bedre? Nope!

 

DamedøgnX3 i selveste Altaelva

Damedøgn i selveste Altaelva altså.. – Ikke bare ett, men tre – 3 – døgn. Hurra!

Kvinneutvalget i Alta JFF inviterte ferskinger på opplæringsfiske og da var jeg helt 100% sikkert den aller første som sendte påmelding til kvinnekontakt Grete. Og ikke nok med det, dattera mi Andrea ville også være med – her snakker vi kvalitetstid med odelsdattera, rekruttering til fluefiske og sosialt friluftsliv med flotte folk: Skikkelig kinderegg!!

 

Andrea er bitt av laksebasillen!!!

 

Det var greit å pakke til denne turen: Mat, drikke, klær. Resten sto kvinneutvalget for. De hadde ordnet klart fiskeutstyr, vadere, fluer, gamme til overnatting, feltsenger og instruktører. Dette er Camp Villaks for damer og det ble skikkelig drømmehelg.

 

Jeg og dattera mi Andrea har vært på fluekastekurs for mange år siden, men når man ikke har fiskeutstyr så blir det ikke til at man får øvd noe mer. Dessuten er tørrtrening noe av det aller kjedeligste jeg vet, enten det er med hagle hjemme eller fluestang med ulldott i enden av snøret. KJEDELIG!!!

Uansett, full av pågangsmot og iver trakk vi strå om rekkefølge på fisket og kastet oss ut i det.

Fiskelykke og dermed smittet av laksebasillen ;-). Foto: Stian Hammersvik


Og overraskende nok, da snøret skulle uti, så ble det rett og slett en del klabb og babb. Heldigvis hadde vi utrolig dyktige og supertålmodige instruktører med oss. Stian hadde i starten fokus på å «Fiske funksjonelt» og når smålaksen (i Alta kalt grilse) hoppet fem meter fra meg uti elva, så skjønte jeg at det er mulig å starte laksefiskekarrieren min på tross av langt under middels dårlig kasteteknikk.

Vi øvde og øvde, fikk erfare knuter på tråden (bokstavelig talt) og Griserumpe (metafor), men Therese har selvfølgelig ikke stått for noe slikt altså:

Men, tenk selv å få gjøre det, å få være kløne, men med laks, grills og ørret som hopper meterhøyt rett i nærheta. Det er helt vilt! I tre magiske dager fikk vi oppleve dette. Jeg følte meg så utrolig heldig som var med på dette og strever med å klare å gjengi hvor utrolig flotte døgn vi hadde.

 

Magisk natt ved og i elva.


Jeg er jo, som leder i Alta JFF litt programforpliktet til å kaste meg med på en del av det som skjer i regi av foreninga, men min datter Andrea var med fordi hun hadde mulighet og lyst. Hun skulle være med fra fredag etter jobb til lørdag kl 12 (det fiskes ikke mellom klokken 12.00 og 18.00) og skulle være sammen med venner på lørdagskvelden. Etter å ha klønet litt i starten, mestret hun kastinga bedre og bedre, og lørdag morgen landet hun en grills. Konsekvens: Avmelding fra vennekveld og hun ble til søndag i elva. 

 

Meg med en flott sjøørret og lange armer, slik det skal være på fisketrofèbilder:-). Foto Grete S. Haldorsen.

 

 

Man må holde kastearmen varm i sommernatta. Foto: Ingrid Klykken

 
Birte fra Jessheim hadde lest om damedøgnet/døgnene på nrk.no og som førstegangsfisker med fluestang var hun rimelig overfornøyd med å få tre døgn i Altaelva. Hun meldte seg til og med inn i Alta JFF i samme slengen. Den yngste med på luksusfisket var Andrea på 21 år og den eldste var 70, og alle moillkoste seg. Skikkelig! Er ikke dette fantastisk flott? Det er dette som er en av de mest verdifulle tingene og som motiverer meg mest med jobben jeg gjør innenfor NJFF. Det å få bidra til at vi får fortsette å høste av naturen og at vi driver med aktiviteter som passer for alle. Ingen ekskluderes i dette selskapet.  

Andrea og jeg har konkludert med at vi skal melde oss på korttrekking neste år. Vi skal fiske mer, men må bare få alliert oss med noen som har båt og kan stille som roer;-)!!! 

Instruktør Kai og lydhøre damer.

 
Altaposten hadde en flott artikkel om damedøgnene: Lenke
PS! Man får ikke lest hele artikkelen uten å være abonnent.

 

Andrea med flott grilse. Foto: Grete S. Haldorsen
Trur jeg har dratt noen meter snøre over denne pekefingeren. i løpet av damedøgnene…


Kvinneutvalget i Alta JFF: Dåkker e bare rågod! Takk for en fantastisk, magisk, utrolig flott langhelg i Altaelva.


Fra Blogspot: August 2019

hits

Vinn-vinn!

Da ruller årets innenlandsferie videre, nå med nytt mannskap:-). Med lille-vogna på slep dro vi i helga den veien nesa pekte. Vi skulle mot Troms, resten bestemte vi mens vi var på farten. Maj-Liss og Inger-Marlen googlet og kom med forslag, mens jeg kjørte.

Så da ble det Lyngen denne gang. Vi hadde bare tid til en helgetur, så da gjelder det å nyte hvert øyeblikk. Det gjorde vi.

Tak over bålplassen er en vinner:-)

Første kvelden rigget vi oss til på en parkeringsplass ved starten på turløypa til Blåisvannet, på yttersiden av Lyngenhalvøya. Det regnet litt, så vi rullet ut markisen, som jeg aldri har brukt tidligere. Vi klødde oss i hodet en stund, før vi kom på at bruksanvisning kan være en lur ting. Heldigvis har jeg alle bruksanvisninger i en mappe i vogna, så ved hjelp av den fant vi stengene som var godt gjemt inne i selve markisen og fikk taket vårt opp i anvendelig posisjon. Under tak, med et lite bål i bål-gryta, masse smågodt, et glass vin og masse latter ble kvelden aldeles helt perfekt.

Godt merket og tilrettelagt tursti, lett tilgjengelig for alle.
Blåisvannet er virkelig blått.
Fine Tia❤️

Rusleturen til Blåisvannet er på omtrent 4 kilometer i lett og slakt terreng. Det var masse folk langs stien, men det var vi forberedt på og koste oss i finværet. Blåisvannet er fantastisk blått og så inn i hels… kaldt. Jeg dyppet en fot uti og konkluderte at jeg absolutt ikke trengte å bade. Inger-Marlen derimot, hun stupte uti, -og ikke bare en gang. Rå dame!

Brevann er svinkaldt!
Lattervik: Passet oss perfekt!

Neste kveld handlet vi med oss ferske reker fra Lyngseidet og kjørte helt til motsatt ende av Lyngen. Lyngsalpene er ikke bare vakre, men høye også, så vi måtte et godt stykke utover før vi fikk vogn-tomt med kveldssol.

Yummy!

Søndagen satte vi fra oss vogna på en liten avkjørsel i Rottenvika og gikk til Rottenvikfossen. Her var det også masse hyggelige folk, både turister og lokale turgåere. Og sauer. Masse. Tia har gått jaktprøver og for å få stille på prøve, så skal hunden være strømmet mot rein og sau. Null reaksjon på henne. Det var så vidt hun kikker på sauene vi passerte, og det må hun jo få lov til.

Vi rullet videre og tok ferga over fra Lyngseidet til Olderdalen. Her hektet vi av vogna igjen, kjørte til Birtavarre og derfra opp Kåfjorddalen. Vi parkerte et stykke opp langs veien og gikk de siste 2,2 kilometerne til Gorsabroen. DET var så verdt turen. Broen går over en helt rå foss som dundrer ned i et juv man ikke ser bunnen på. Her arrangeres det strikk-hopping på onsdager og lørdager, men “dessverre” var vi der på en søndag. Jeg hadde ikke hoppet ned i det juvet uansett!

Nedsida av broen
Gorsafossen sett fra broen, en godt gjemt perle.
Inger-Marlen og Maj-Liss på tur opp Kåfjorddalen.

Alle turene vi tok denne helga var merkede tur-løyper og vanvittig masse folk hadde funnet på å ta samme turer som oss. Vi kom fram til at det er helt perfekt med merkede turløyper. For det første: Tilreisende finner fram til fine turer og klarer enkelt å følge de oppmerkede stiene. Slik får man samlet turistene (oss inkludert) og resten av fjellet er ledig for viderekommende og lokalbefolkning. Vinn-vinn for alle!

Takk for en strålende flott helg damer! Tro hvor vi skal kjøre neste gang?

At The end of Europe

For to år siden dro jeg og Kari på Perlesanking (Friluftsrådets turer) i Midt-Finnmark. Vi duret rundt med campingvogna og gikk på alle topper (nesten), mens vi samlet tur-poeng.
I år dro vi på tur igjen, med fire andre kollegaer (Else, Solveig, Janne og Eva), to campingvogner og en hund (breton som tror hun er omskolert til vakthund). Nå var målet sights-to-see.

Det passer ekstremt bra å være turist i eget land i sommer og med Kari med i bilen har jeg snakket med fantastisk mange hyggelige folk. Kari er et unikum! Hun slår av en småprat med de fleste vi møter og i løpet av kort tid vet vi hvor de kommer fra og hvem de er i slekt med.

Første stopp på turen vår var Trollholmsund før Lakselv. En vakker liten rusletur ut mot havet, der man treffer på dolomitter som har frosset til troll. Tro om trollene livner til hvis en prinsesse kysser dem? Nei, det var frosker som skulle kysses. My mistake!

Seks prinsesser og et par troll.
Gjenget på tur:-)

Fra Lakselv kjørte vi utover østre del av smellvakre Porsangerfjord. Har du ikke vært her, så må du ta en tur! Det er mye å se, men noe har vi sett før, så vi rullet over Ifjordfjellet og tok sikte på rullesteinsfjæra i Luovttat, i Vester-Tana. Avkjørselen er ikke enkel å finne, så her må man være obs, – eller være middels god å rygge med campingvogn. Det er både jeg og Else, så det gikk godt som gull.

På underlig vis klarte halvparten av turfølget å miste stien og gå over fjellet til rullesteinsfjæra i stedet for å følge de blå merkene, men alle kom fram til slutt og turen anbefales virkelig. Selv om steinene ikke er riktig så fargesterke IRL (In Real Life som det heter på ungdomsspråk) som man ser på bilder, så var det spesielt og veldig verd turen.

Bølgene har slipt noen år på disse. Uten filter.

Vi og rullesteinene rullet videre, over Kongsfjordfjellet og mot Berlevåg der vi skulle bo hos mammaen til Eva. Kongsfjordfjellet er et av de virkelig verst værhårde fjelloverganger i kongeriket og jeg kommenterte til damene i bilen at vinden tok godt tak i vogna.

Det regnet natta etter og jeg våknet av drypping. Bikkja hørte at jeg var våken og hoppet opp i senga for å hilse, – og hun var våt… Jeg spratt opp og oppdaget at over den lukkede solskjermen var takluka åpen. Det hadde den vært siden Adamsfjord. At vinden hadde rykket godt i vogna var kanskje ikke så rart, med fullseil stående opp på taket. Shit. Det hadde ikke gått skadefritt for seg. Fersking som caravanist og uten rutiner for å skalke alle luker…. Ut og kjøpe gaffa-tape før turen gikk videre.

Godt kledd må man være på kveldstur i Berlevåg
Street Kitchen – maten var grei den.

 

 

Sommerbad i Barentshavet – kun for de tøffeste (Else og Kari).

Med huset til fineste mammaen til Eva som base i et par netter dro vi som gummistrikker rundt, ikke bare rundt i Berlevåg, men kjørte også til Kongsfjord og Båtsfjord. Kafe/pub Havblikk i Berlevåg anbefales forresten. Det er nyoppusset og Nydelig!

Velg innhold i bildet selv, ramma står klar på kaia på Veidnes.
Ta turen til Veidnes fyr! Her er det fantastisk fugleliv, natur som tar pusten totalt fra deg og historie nok for århundrer.
Fuglehund på sin hals, så hva er vel bedre enn et fuglekikkerhus?

Etter ei langhelg på tur skiltes vi i Skippargurra. Jeg og Kari skulle videre, mens plikter kalte hjemme for resten. Første strekk gikk til Vadsø, Ekkerøy, Vardø og Hamningberg. For et eventyr sier jeg bare. Dette blir klisjè etter klisjè, men dette er vakkert! Og spesielt. Naturen er unik. Folkene er trivelige. Stedene har så mye historie, så mye sjel. Ikke minst Steilneset minnested i Vardø, rett ved Vardøhus festning, eller som det oftest kalles: Heksemonumentet. Hekseprosessene blir så nære og så virkelige når man står på stedet og leser minneplatene over hver enkelt av de 99 som ble brent på bålet akkurat her. Det er nesten ikke til å tro. Flest kvinner, men også mange menn. Torturen de ble utsatt for er ikke til å fatte. Slikt leser man bare om fra middelalderen i Mellom-Europa.

Fra innsiden av Heksemonumentet. Minnestedet er magisk.
Regn og tåke er også vakkert. Ut mot Hamningberg i tåke ble vi så bergtatt at vi glemte å ta bilder. Det sier litt….
Effektiv stopper for fraflytting.
Freskomaleri i Vardø. Ta ei runde i byen og kikk på husvegger! Er det mulig altså?? Vi surret rundt med campingvogna på slep for å studere vegger.

 

Kunstverket Drakkar utenfor Vardø. Svært og stilig! Tenk i Nordlys! Kari, vi må tilbake på vinteren:-)

Vi kjørte i tåke gjennom helt vilt terreng ut mot fraflyttede Hamningberg. Det var så rått at vi glemte å stoppe for å ta bilder, skandale. Men, kanskje greit, for stemningen er vanskelig å få på et bilde. Innimellom så vi ikke noe rundt veien og lurte på om det var stup rett ned i havet. Andre steder åpnet det seg fantastiske fjellformasjoner og inneklemte hytter. Endelig fikk jeg sett Hamningberg. Takk Kari <3!

Hamningberg skole – en stund siden den ble nedlagt 🙂
Det ligger mye historie i bygningene i Hamningberg
På tur fra Hamningberg i solskinn. Det går ikke raskt med vogn på slep langs disse veiene, som for øvrig er vinterstengt.

 

Fra kaia på Ekkerøy

 

Siste stopp på turen vår var Bugøynes. Det var her man først startet med kommersiell fangst av kongegrabber. Så kongekrabbe-middag, det skulle vi ha. Vi leita etter Bugøynes Bistro mellom hvitmalte hus, stakittgjerder og bergknauser. Vi møtte på et eneste menneske på rusleturen og spurte om veien. Det er faktisk opptil flere veier å velge mellom i Bugøynes-sentrum. Det viste seg at bistroen var stengt, men da de så størrelse på nøden fikk vi nydelig kongekrabbe-smørbrød med passende hvitvin til, ispinne og kaffe til dessert, og to timers prat på kjøpet (Kari er en Icebreaker altså :-)).

Takk for en eventyrlig tur damer! Jeg har ledd så det gjorde vondt i kjevene, sett så mye og kost meg max. Vi kan da ikke la det gå to år til neste road-trip?! Jeg må bare få fikset takluka først…

Kjerringa “pynter” i hagen på Bugøynes.