Tidlig morgen, pakket og klar. Fjellski og tykke fjekkskisko. Hundemat, mat til folk, fiskeutstyr og klær for vær både til folk og hund. En nyinvestering før turen var en lang ullboxer med vindstopper foran og den var jeg litt spent på. Ull er uansett det eneste som funker vinterstid på fjellet. Antall lag ull avhenger av vind, temperatur og aktivitetsnivå. Det var meldt vind og minus 13, så jeg hadde ullboxer, ull-BH, trøye og stilongs i ullnetting, over der ulltrøye og bukse, to par ullsokker (tynn innerst og litt tykkere utenpå) og så skalljakke med hette, skallbukse, ullvotter og vindvotter over. På hodet yndlingsluen min, i ull, – of course.
Det man kan få bruk for på gåturen må være lett tilgjengelig og derfor pakket i ryggsekken. I tillegg til niste har jeg som oftest med meg varm energidrikke i flaske av hardplast med termopose rundt. Når jeg fyller kokende vann i den om morgenen, så holder væsken seg lunken hele dagen. Jeg klarer å drikke atskillig mer veske når den er temperert enn i slush-form, og på langtur er det å drikke nok vesentlig. Et godt tips er å fylle flaska med kokende vann på kvelden og putte den i soveposen før man skal krype oppi. Da slipper kroppen å streve for å få varme i posen og sjansen for en god natts søvn er vesentlig styrket. Anbefales!
I sekken hadde jeg også en tykk ullgenser, BH-, boxer-, stilongs-, trøye-, votte- og sokkeskift, en dunjakke og et skjørt. Skjørt, tenker du kanskje? Ja, sier jeg! Det er på kanten til genialt. Jeg har et skjørt som rekker meg til leggen, med glidelås i sidene. Jeg smetter det på meg i pauser, på isfiske, i leir på fjellet og i solveggen på hytta. En gang holdt jeg på å fryse baken av meg, og da gikk jeg ned fra fjellet med skjørtet utenpå turbuksa. Jeg liker coreloft/primaloft bedre enn dun, fordi det tåler mer vann og tørker raskt, selv om det ikke er like varmt. Smak og behag, og det er ganske så stor prisforskjell.
Foret skjørt med glidelås i begge sider.
Det er fantastisk hvor mye man synes er kjekt å ha med på tur, spesielt når man ikke skal ha så mye av det på ryggen, men laster i pulk. Heldigvis har jeg pulk, og heldig for meg, så var det andre som trakk den. Velvillig som jeg er, så fikk den som trakk pulken også bruke Tia som trekkhund. Lille breton-frøken på 11,6 kilo. Med kløvsekk på ryggen legger hun seg i seletøyet og drar på. Helt utrolig hvor sterk hun er. Tenk da kreftene i en husky på 25 kilo! For ikke å snakke om når det er 14 huskyer i et spann.
Etter stående matpakkespising på sporet og noen korte drikkepauser nærmet vi oss Bojobæski-hytta. Selv med sjekk og dobbelsjekk av GPS, måtte vi krysse litt i skogen for å komme riktig. Dyp snø, skog og pulk. Vel, jeg sier ikke mer. Den nye vindstopper-boxeren fungerte supert på bortovergåing i kald motvind, men vindstopper-stoffet sluttet i skrittet. Det merket jeg når jeg skulle gå fiskebein opp bakker. Så inntil det kommer en bedre konstruksjon, så kommer jeg til å gå fiskebein med samlede knær når det er sterk vind:-)
Så var det DNT-nøkkelen da… Jeg hadde dobbeltsjekket at jeg hadde puttet den i den lille tur-toalettmappen min, som jeg var sikker på at jeg hadde lagt i sekken. Men, jeg fant den ikke. Jeg tømte pulken, sjekket ryggsekken, tømte hundekløven, lommene i jakke og bukse. Neida… DEN følelsen.. DNT-hytta i Bojobæski har en nødbu med to sengeplasser da. Må vite, – i tilfelle nød liksom, men vi ville jo aller helst inn i hytta da.
-Er du sikker på at den ikke ligger i sekken? Ble det spurt. Jeg dykket en gang til ned i ryggsekken, og der var toalettmappa…
Må få sjekket synet mitt, tenker jeg.
– Og skifte ut de sorte pakkposene til signalfarger!
