Etter at ungene har blitt voksne og selv russetogene er unnagjort, så har vi dratt på tur 17.mai. I år også. Med hele hurven, hundene, bunader, god mat og 17.mai-pyntede kaker har vi i år vært uti fjorden. Altafjorden altså.
17.mai-tog må vi jo allikevel ha og 8 damer som skal pynte seg med bunad ombord på en Viknes 1030 kan bli trangt. Men, vi er vant til å stokke mannskapet ombord, og inndelt i familiekohorter så det gikk som en lek. En mor og datter i salongen, en firerfamilie på akterdekket og en mor og datter i lugar-/badavdeling. Fleksible folk og god båt
Ferdigpyntet og med kameracrew i hælene, bar det opp skråninga i fineste Bekkarfjord som ligger i Seiland nasjonalpark. BTW: Bunadssko egner seg ikke til klatring i berg!
Stolte av bunadene våre: Altabunad, Sunnmørsbunad, Grafferbunad og Finnmarksbunad. Foto: Trond Jensen
I tillegg til morsom togavvikling tok noen seg en nydelig skitur med overivrige fuglehunder i langline på søk etter ryper. Et par stykker fikk seg en fantastisk randonee-tur og ei kosa seg med bok i sola.
Pavlova med pasjonsfrukt-krem. Deilig syrlig-søt sukkerbombe:-)
For en fabelaktig helg med de flotteste folkene! For en minneverdig dag i Bekkarfjord!
Gratulerer med dagen Norge og til lykke med nasjonaldagen til alle oss som er så heldige å bo i dette fantastiske landet!🇳🇴
Ny helg, til og med 17.mai helga, og ny båttur på gang. Jeg er stadig like glad for at jeg har venner som er glad i båtlivet og prioriterer dette høyt i sine privat-budsjett:-)
Forrige helg dro vi utover Altafjorden og speidet, primært etter måsegg. Siden vi bare var helt middelmådig interessert i måseggene, så ble det mest kikring fra båten. Har dere hørt det ordet før? I turgjenget mitt så introduserte Trond ordet kikre for noen år siden. Vi satt på en fjelltopp og speidet etter fjellryper. Trond rakte meg kikkerten og ba meg kikre etter ryper. Siden har jeg gått rundt og syntes at han hadde funnet på et overmåte beskrivende ord. Å kikre er liksom ikke å se på noe i kikkerten, men å kikke etter noe. Sist helg så kikret vi etter måsereir, etter ryper, ørn, hyttetomter og toppturtraseene til Inger-Marlen og Trond (og de er det mange av).
I dag googlet jeg, eller gurglet som ei jeg kjenner sier mens hun ler godt, verbet “å kikre”. Ordet er jo rett og slett anerkjent i de aller øverste kretser. Til og med Sylfest Lomheim i språkrådet har visst om verbet i alle disse år. Og jeg som er skap-lingvistiker. Skuffende!!
Fra fjære til fjells, eller Sea to Summit, som det heter på utenlandsk. Det hadde vi forhold for i Altafjorden forrige helg og når helgen er oval og hjerterommet til mine båt-venner er stort, så sier ikke jeg nei takk til en båt-helg. Ikke dattera mi Andrea heller. Smart datter! Man må kjenne sin besøkelsestid.
Kan ikke bli bedre enn dette!
Jeg er så heldig å ha venner med båt og får være med på fantastiske turer i Vest-Finnmark og på denne tiden av året er det eventyrlig fint i fjordene våre. Jeg ønsket meg tur til Indre-Kåven og fikk første-ønsket oppfylt. Fredag 1. mai pakket vi båten med ski, mat, turklær, fiskeutstyr og dro utover. Jeg har alt av isfiskeutstyr på hytta, men bensinstasjonen reddet meg og Andrea. De hadde to isfiskesett igjen, til blodpris. Dra kortet og smil!
Havet var flatt og været nydelig. Vi putret utover på fredag og på ettermiddag fikk vi oss en kjempeflott skitur til Kåvenvannet som ligger omtrent en kilometer oppi høgget fra kaia i Indre-Kåven.
Fjellski med feller var helt innafor på denne turen, spesielt nedover 🙂 Helfeller er for mye, halvfeller perfekt!
På tur til Kåvenvannet
De nye pilkestikkene var gjenglemt i bilen i Alta, ikke helt utypisk. Men, jeg hadde en isøse, to sluker og maggot i sekken, fikk noen meter snøre hos Trond og fiskeriene var reddet. Andrea drog til og med dagens største fangst med isøsa si, så det er absolutt ikke utstyret i den øvre enden av snøret som teller på isfiske.
Fineste Andrea med Tia på isfiske. Legg merke til pilkestikka!
Andrea med fredagens største fangst og et veddemål ble vunnet.
Lørdagen gikk vi til fjells igjen, men til et annet vann som ligger et par kilometer lengre øst enn Kåvenvannet. Vannet har sikkert et lokalt navn, men på Norgeskartet finner jeg bare høyde over havet på vannet. Turen opp var omtrent tre kilometer i FANTASTISK terreng med hardt og fint føre. Vinden løyet og sola skinte fra skyfri himmel (klisje, men slik var det).
Vi holder Korona-meteren, også på tur:-)
Jeg kjeder meg “relativt” raskt på isfiske, men når været bydde på forhold som sist helg, så kan jeg parkere meg på et reinskinn leenge. I alle fall en time eller to. Vi følte faktisk for å smøre med solfaktor, for første gang i år. Deilig! Jeg lå på rygg og kikket opp på fjellene nord for meg. Dit opp gikk Inger-Marlen og Trond dagen før. Jeg tenkte at å gå opp der, det kunne jeg ha gjort, hvis jeg bare fikk gå i eget tempo. Men ned igjen, det hadde jeg ikke kommet fra med livet i behold. Jo, kanskje hvis jeg hakket meg ned uten ski på beina. Det er viktig å kjenne sine begrensinger. Riktignok skal man presse seg litt, eller litt mye. Men fjellvettregel ett eller annet sier: Ikke legg ut på langtur uten trening. Det gjelder også toppturer. Jeg har forhørt meg med gjenget og de sier jeg skal være med til Laslett-tind. I alle fall halvveis til toppen. Det er visstnok passelig for grønnskollinger på toppturski. Vi får se. Kanskje neste vinter.
God trim. Jeg liker best turene oppover:-)
Fangsten lørdag ble virkelig ikke noe å skryte av, men dagen var helt magisk, og alle gledet seg til nedkjøringa. Jeg er god til å krysse på tvers, så gledet meg faktisk jeg også, -ikke minst til en kald pils og grillmiddag på kaia.
Snøen hadde råtnet opp i løpet av dagen og det ble ikke mye til kjøring nedover, men mest baling i dypsnø med gjennomslag absolutt hele tiden. Jeg var nesten like svett på nedturen som jeg hadde vært på tur opp.
Ny dag og nye fiskemuligheter.
Dette var nok siste tur i år med ski på beina helt fra flomålet. De som sier at vi ikke har vår i Finnmark tuller fælt. Vi har vår her også, den er bare så veldig annerledes og kortere enn sørpå, – og den kommer skrekkelig mye senere. For noen utrolig deilige vårdager i Indre-Kåven! Sol, plussgrader, båt, ski og de flotteste folkene. Nå er det lyse vårkvelder og snart er det sol hele døgnet. Jeg føler meg veldig heldig. Takk for turen dere og gleder meg masse til neste tur! Neste helg vel?!
Før Konoaens tid var jeg med på å arrangere kurs for stående fuglehunder. Alt var godt planlagt og tilrettelagt. Lokale til teori var leid. Lunsj og kaffe var bestilt på tradisjonsrike Suolovuobme fjellstue. Terrenget var sjekket ut og kurset fulltegnet.
Men, så var det været da. Og klimaet generelt kanskje. Det har snødd, – og snødd. Og så kom i tillegg kulda.
Det er jo greit for folk å kle ute kulda, og for så vidt ikke så vanskelig å kle på hundene heller. Gradestokken viste -17 da vi startet ut og påkledninga tok litt tid. Sokker med borrelås, kondomdresser og varmedekkener på hundene, dunjakker og ull i flere lag på hundeførere.
Så startet vi ut. Jeg med min lille breton-frøken. Hun har fint og flott kennelnavn, men til daglig kalles hun for Tia. Tia er forkortelse for “This Is Anfield” og min datters påfunn :-). Etter en liten halvtime, så hadde Tia svære isklumper langs overkant av sokkene. Sokker syr man forresten enkelt selv og jeg kommer straks med et innlegg om dette. Vel, jeg tok sokkene av henne og smurte på tykt med labbefett. Det funket mot ising, men ikke mot snømengdene. Rypene hadde vært smarte nok til å holde seg unna flatene og det var masse rypespor i skog og kratt. Der var det også snø, masse snø. Og så sier vi at ryper har hønsehjerne. De har jo riktignok det, men denne gjengen var i alle fall smarte nok til å holde seg i skogen. Tia holder rasestandard, men breton-tisper er ikke spesielt høye og når bikkja må svømme i dypsnøen, og selv med god teknikk på “hunde-svømminga” mangler det framdrift, så er det vel heller små sjanser for å jobbe effektive søk etter ryper.
Hundene fikk i alle fall jobbet og virket ikke kalde, men etter et par timer med padling i dypsnø ga vi opp og gikk tilbake til fjellstua. Oppsitteren på fjellstua serverte den aller beste bidosen jeg har smakt, rett og slett. Bidos er en tradisjonell samisk reinkjøttsuppe med litt tykk buljong og den varmer helt inn til ryggmargen i en småfrossen jakttreningskropp. Jeg skjønner at samene har en forkjærlighet for kokhet buljong når de kommer inn fra fjellet. Det smakte himmelsk.
Kurset ble litt mer teoretisk enn planlagt, men maten var fortreffelig og kursholder fylte på med tips, råd og øste av en rikholdig kunnskapsbank. Dette er det tredje kurset vi holder eksklusivt for damer og mange av deltakerne er førstegangs fuglehundeiere, som brenner inne med masse spørsmål om ting de lurer på. De to første kursene har vært helgekurs, der det sosiale har vært viktig, mens dette var dagskurs. På kursene vi arrangerer deltar ofte folk som er nyinnflyttet til området og da kan dette være gode arenaer for å bli kjent med andre med samme interesser.
Men, det var det klimaet da. Jaja, utendørs toppidrett kan vel være litt uforutsigbart og vi vet absolutt hvor vi bor. Men, lærerikt og hyggelig var det uansett.
-Og bidos anbefales på det varmeste hvis du noen gang kjører forbi Suolovuobme fjellestue 🙂
(For tidligere lesere: Innlegget har tidligere vært publisert på gammelbloggen)
