Før Konoaens tid var jeg med på å arrangere kurs for stående fuglehunder. Alt var godt planlagt og tilrettelagt. Lokale til teori var leid. Lunsj og kaffe var bestilt på tradisjonsrike Suolovuobme fjellstue. Terrenget var sjekket ut og kurset fulltegnet.
Men, så var det været da. Og klimaet generelt kanskje. Det har snødd, – og snødd. Og så kom i tillegg kulda.
Så startet vi ut. Jeg med min lille breton-frøken. Hun har fint og flott kennelnavn, men til daglig kalles hun for Tia. Tia er forkortelse for “This Is Anfield” og min datters påfunn :-). Etter en liten halvtime, så hadde Tia svære isklumper langs overkant av sokkene. Sokker syr man forresten enkelt selv og jeg kommer straks med et innlegg om dette. Vel, jeg tok sokkene av henne og smurte på tykt med labbefett. Det funket mot ising, men ikke mot snømengdene. Rypene hadde vært smarte nok til å holde seg unna flatene og det var masse rypespor i skog og kratt. Der var det også snø, masse snø. Og så sier vi at ryper har hønsehjerne. De har jo riktignok det, men denne gjengen var i alle fall smarte nok til å holde seg i skogen.
Tia holder rasestandard, men breton-tisper er ikke spesielt høye og når bikkja må svømme i dypsnøen, og selv med god teknikk på “hunde-svømminga” mangler det framdrift, så er det vel heller små sjanser for å jobbe effektive søk etter ryper.
Hundene fikk i alle fall jobbet og virket ikke kalde, men etter et par timer med padling i dypsnø ga vi opp og gikk tilbake til fjellstua. Oppsitteren på fjellstua serverte den aller beste bidosen jeg har smakt, rett og slett. Bidos er en tradisjonell samisk reinkjøttsuppe med litt tykk buljong og den varmer helt inn til ryggmargen i en småfrossen jakttreningskropp. Jeg skjønner at samene har en forkjærlighet for kokhet buljong når de kommer inn fra fjellet. Det smakte himmelsk.
