Nå går det i full fart mot vår og midnattssol. Dagene blir lengre og det er lyst til godt ut på ettermiddagen nå. En av ettervinterens aktiviteter hos meg er hagestell. Jepps! Du leste riktig og jeg føler meg litt teit, men det får ikke hjelpe. Annenhver vinter, når snøskavlene er på sitt aller høyeste topp-punkt, så durer jeg ut med hagesaksa og angriper selja.
Med hekkesaksa på toppen av snøskavla
På toppen av snøskavlene etter vinterens snøbrøyting, i år faktisk nesten tre meter over bakkenivå, slipper jeg å bruke stige, gardintrapp og lignende livsfarlige innretninger. Klok av skade fra tidligere kutting av trærne. Løsningsorientert.
Jaja, akkurat nå sitter jeg i sofaen på lading etter hektiske dager på jobb og noen AJFF-oppdrag på ettermiddagene (i tillegg til å kutte trær). Lena N. fortalte at det var en som hadde sagt at “Linda, ho er jo bare på tur”. Det må jeg avkrefte. Jeg gjør ganske mye annet også, men jeg er ganske restriktiv og velger så langt jeg kan å gjøre ting jeg liker. Livet er så sabla kort og jeg synes jeg er vanvittig privilegert som kan gjøre det, som har helsa i orden og bor i et land der jeg kan velge jobb, partner og fritidsaktiviteter ganske så fritt. Vi bor i et land som har ressurser til å sette inn enorme tiltak i ekstreme tider. Vi bor i et fantastisk hjørne av verden.
Min venninne Inger-Marlens svigermor dro en metafor på livet:
Livet er som en rull med dopapir. I begynnelsen har du masse, sløser med papiret og tenker ikke over at det tar slutt en gang. Etter hvert går hver runde raskere og raskere unna og man blir mer opptatt av å få mest mulig ut av hver runde og hvert tørk.
Illustrasjonsfoto: Toalettpapirholderen min på hyttedoen, laget av hyssing og med kvist som stopper mellom rullene.
Hæ? Fantastisk bilde på livet! Gjør det man kan for å trives med det man gjør. Men, finn balanse, ikke stress! Det hjelper ikke å løpe til kopimaskinen. Jeg løper til kopimaskinen av og til, men holder på med å skjerpe meg og trenger å parkere på ladestasjon inn i mellom. Den aller største roen får jeg ved et bål i leiren på høstfjellet. Det er restitusjon, det er lading etter en lang dag på jakt og etter travle dager på jobb. Gleder meg allerede til høsten og så må vi håpe verden snart får slått knock-out på Korona-pandemien.
Mine første truger var et par billige “hyttetruger” på 25 tommers lengde. Jeg kjøpte dem på tilbud for under 600 kr og de har funket sånn tålig. Størrelsen var god til mitt bruk, men det verste med dem er gjennomgående bolter med en centimeter av skruen stikkende under trugen. Her festet det seg snø, så på det verste gikk jeg med 15 cm klabb under. Det passer dårlig når man skal ned bratta og har bruk for feste.
Da jeg skulle kjøpe meg nye, så var jeg nøye med å unngå skrue-tabben. I tillegg ønsket jeg truger med roterende tåfeste, slik at trugen ikke trenger å følge samme vinkel som foten min, og at snøen lettere faller av bakenden på truga. Utenom det hadde jeg ikke så mye peiling, så jeg ringte Bente, ei venninne som går et par timer på truger HVER DAG. Jepp. Helt sant. Eller, på vinterstid vel og merke!
Hyttetruger
Bente bor på Seiland, ei nydelig øy gå grensa mellom Alta og Hammerfest. Tidligere var «Gutta på tur» på Altnes, ytterst i Store Kufjord og nylig var «71 grader nord – kjendis» også der. Og der, midt i paradiset, bor altså Bente. Som dere kanskje har sett på TV, så passer turterrenget hennes best for randonee eller truger. Fjellski med feller fungerer også, men det er sikkert morsommere å kjøre ned på randonee enn å knote i skogen med fjellski. Sier jeg, som prøvde randonee for første gang nylig.
For Bente er det truger som gjelder. Jeg har tidligere i mitt liv bodd og jobbet på Altnes, og har senere vært med Bente på et par turer der ute. Terrenget er ikke for nybegynnere på randonee. Det er bratt og masse skog, men så åpner det seg nydelige fjellparti når man kommer opp. Og opp er jo en ting, men man skal ned også, så truger er slettes ikke så dumt… Eventuelt tenker jeg at fjellski/randonee med fellene på også er et forsvarlig alternativ… Bente kom med gode råd og jeg kjøpte truger som oppfylte kriteriene mine; Tubbs Explore.
Mitt trugepar nr. 2: Tubbs Explore
Skillet mellom truger for damer og truger for menn er vel i hovedsak at fotfestet er tilpasset noe mindre skostørrelser. Ellers kan jeg ikke se noen forskjell og endte opp med å glemme å kjøpe dametruge. Men, fotfestet passer perfekt! Hvis herremodellene også er bredere og større i festet foran enn damemodellene, så skal jeg ikke klage. Mine nye truger er lette å tre på seg, enkle å stramme og enkle å løsne. De vipper lett rundt en bolt ved tåfestet og bærer meg godt. Størrelse på trugene er avhengig av vekten din. Mine skal bære mellom 54 og 91 kilo og er i størrelse 25 tommer. Tenker det rekker…
Atlas
Broren min, Ivar, har truger fra Atlas og jeg er gørr-misunnelig på en ting: bøyle for å heve hælen ved bratt stigning. Jeg har begynt å kalle den for randonee-bøyle, men det heter trolig noe annet:-). Det skal jeg ha på mine neste truger!!!
Jeg har prøvd ulike sko på trugene. Nesnalobber funker ikke. De er for myke, så man får ikke strammet trugene godt nok uten å ende med deformerte sko og føtter. Fjellsko er atskillig bedre, men kan bli litt kalde når graderstokken bikker under -20. På siste trugetur testet jeg Muckboot – Arctic sport. Støvlene er lette, vanntette og varme. De har et anbefalt temperaturområde mellom +4 og -40. På isfiske og generelt slushføre er disse helt perfekt. Jeg har prøvd Muckboot på småturer rundt -25 og på skuterturer rundt -15. Det fungerer også kjempegodt, men jeg sverger nok til varmere sko og helst med ullfòr i sprengkulde.
Muckboot er stive nok til at man stramme trugene skikkelig uten å miste blod i beina og det er viktig at trugene sitter skikkelig godt fast. På truger er det ikke spesielt enkelt å overtråkke, så jeg synes Muckboots har grei nok støtte for mine slarkete ankler. Absolutt et godt valg.
Så, hvorfor truger på tur, og ikke fjellski eller randoneeski? I terreng med mye skog og bratt både opp og ned, så kan truger være tingen. Randonee eller fjellski funker jo, men trugene er korte og snope. På vinterjakt kan man ha ledige hender til handtering av hund og våpen, men det er god støtte å gå med staver, spesielt i bratt og ulendt terreng.
Det beste er da justerbare staver med god trinse!
Spreke Maj-Liss lufter meg og Tia på trugetur i Talvik-fjellene
Andrea har hatt lyst til å prøve seg på randonee og jeg har snudd meg rundt og fått det organisert.
Beste-gjenget er ivrige topptur-entusiaster og har lenge holdt åpen invitasjon om at jeg/vi kan være med. Utstyr skulle de skaffe, ingen problem. Jeg har ikke vært så ivrig på å nappe på tilbudet, og hovedgrunnen er at jeg tenker at dette er vanskelig å kombinere med hund. Jeg har ikke samvittighet til å dra på toppturer i helgene og la Tia være hjemme. Hun ville jo vært veldig høvelig drahjelp opp og kunne fått beskjed om å holde seg bak på tur ned, men jeg har nå i alle fall holdt fast på unnskyldningen. Den har vært gull verd og jeg har holdt meg til bortoverski.
Skikkelig grønnskolling!
Men, nå høvet det slik at det var på tide å teste. Andrea er hjemme i Alta og nå hadde vi både tid og anledning. Helt ærlig, så hadde jeg gått helt fri for unnskyldninger.
Jeg rykket ut på lånetokt og to gode kolleger fikset fullt utstyr til oss med ski, sko, feller, staver, hjelm og briller. Jeg avtalte med Inger Marlen at vi skulle ta en tur i slalombakken, så kunne jeg og Andrea få veiledning og få testet i trygge omgivelser. Hele anlegget er Korona-stengt, så vi fikk bakken helt for oss selv. Nice! Og med mitt nybegynnertempo og 30 cm nysnø, så er dette totalt risikofritt.
Det er en del plunder med randonee-utstyr, så det var gull å ha personlige trenere som instruerte, viste og hjalp til. Sko og bindinger har en del tekniske finesser som man må vite om. Det er ikke bare å trø skoene fast i bindingene og dundre på. Neida, det må klikkes et hakk opp for å låse skoen foran, så må skoen i gå eller kjøre posisjon, deretter skal det vris riktig vei på hælfestet og vippes i ulike nivå på hælgreia i oppoverbakker. Men, man er jo opplæringsdyktig, så jeg kommer til å klare det selv neste gang.
Siden PT-timen var i slalombakken, og jeg absolutt ikke skulle noe utenfor hovedtraseen, så hadde vi ikke med skredutstyr. Det må man ha ellers!!!! På med feller og så bar det oppover.
Når ikke heisen er i drift, så får man gå opp da. Marthe og Andrea er ikke svette engang
Jeg spurte om det skulle være så vondt i beina. “Det går over”, var svaret. Akkurat den vondten gikk jo for så vidt over, men den ble erstattet av andre vondter. Liksom på andre steder, eventuelt i tillegg til. Oppover lia gikk det for så vidt greit. Kondis er ferskvare og jeg mangler noe på den fronten. Men, jeg kom meg da opp, fellene kom av helt uten at jeg rakk å gjøre noe med det (takk Inger Marlen) og så var vi klare for nedturen.
Feller som er limt fast, enten i hverandre eller lagt dobbelt, fører ofte til litt plunder og heft. Mine gode kolleger hadde løst denne utfordringen på ulikt vis. Fellene på det ene låneparet var utstyrt med et plastbelegg til hver fell. Enkelt og greit. Fellen løsnet lett fra plasten og var kjempeenkel å sette tilbake igjen. Fellene på det andre låneparet var tredd inn i beina på ei nylonstrømpebukse. Greit tips, men plasten funket bedre, mener jeg. Smak og behag!
Finingan: Marthe og Andrea❤️
Når beina var sure etter turen opp, føttene ble spent enda mer fast i skoene og jeg kikket ned “Eksperten”, så lurte jeg på hvorfor jeg var her på en så fin dag. Kunne vært på fjellet med hundene i stedet for. Jeg foreslo at jeg kanskje skulle ta “Turisten” ned i stedet for, men fikk ikke medhold. “Det er pudder, så det går sakte ned”. Jo, takk skal du f.. ha. Har du ikke sett hvor bratt det er eller?
Men Trond hadde rett, det gikk ikke akkurat i turbofart nedover, selv jeg må være enig i det. Inger Marlen demonstrerte og viste hvordan jeg skulle ha utgangsstilling som en fotballkeeper og sa jeg skulle finne rytmen og danse ned bakken. Vet ikke om rytmen jeg danset til er oppfunnet ennå. Jeg tok for meg av bredda i bakken og det var skikkelig praktisk at ingen andre var der. Det var mye god motivasjon i å glede meg til å komme ned, så jeg kunne få av de jækla skoene.
Jeg har endelig fått prøvd randonee-ski og tenker at dette må man gjøre litt oftere, -hvis det skal bli gøy. Jeg blir nok ikke å kjøpe meg utstyr denne uka, men kanskje på sikt. Hvis jeg kommer over et bruktkupp, så kanskje. Man skal jo som kjent aldri si aldri.
Takk for lånet av utstyr Lena og Hege, og takk til mitt PT-gjeng!
Fotnote: Hoven og øm på leggene etter skoene, ellers ingen mén:-)
Det er så mye snø i Alta nå, at det rett og slett har blitt litt morsomt. Det blir nesten en utfordring i det: Blir det slått rekorder i år? Hvor mange ganger må man måke hyttetaket på en og samme vinter? Når blir det bart i år? Ja, slik kan vi holde på, som tross alt kan ringe en maskineier og få brøytet innkjørselen. Jeg mener det var Oluf i Rallkattlia som sa noe slikt som: “Bare et par, tre gode somra nu, så e sneen tint bort”. Time vill show!
Et gjeng som ikke kan innkalle brøytemannskap er Altas bittelille rådyrstamme. Dyrene sliter i djupsnøen vi har nå. En utfordring er å finne mat, men det er ikke bare bare å komme seg unna når gaupa er ute på jakt. Det er en del folk som prøver å hjelpe rådyrene ved å legge ut fòr og brøyte spor slik at rådyrene kommer seg til foringsplassene. Well done!
Rådyrene er et hyggelig innslag i faunaen vår og jeg tror alle er enige om at vi ønsker å ha en levedyktig stamme i Alta. Jeg vet ikke om det er helt oversikt over antall rådyr her, men anslagene svinger mellom 20 og 50 dyr. Kronstadposten skreiv fredag at gaupa har felt rådyr på Aronnes og mange er redde for at det er tatt flere uten at man har oversikt. Rådyr er populær på gaupe-menyen og derfor en del av naturens harde realitet, men hvis den nå begynner å foretrekke rådyrsteik fra sentrum av Alta, så tenkte vi at den trenger å få tips om å gå på en annen restaurant.
Kronstadposten skreiv i fredagens utgave at gaupa hadde tatt rådyr på Aronnes.
Olaf Opgård har enormt masse erfaring som jaktleder, skadefellingsleder, fra viltnemda, fra offentlige ettersøk av skadet vilt og jeg vet ikke hva. Han ringte og spurte om vi ble med og lørdag formiddag startet vi ut på truger for å se om vi fikk ledet gaupa vekk fra byen og den fristende rådyrstammen vår.
Olaf Opgård veileder oss, bokstavelig talt. Her har elgen spasert før siste snøfall.
Strategien var å gå manngard for å se om vi kunne finne ferske gaupespor og hvis vi fant det, så prøve å presse gaupa foran oss og ut av byen. Jeg så for meg at dette kunne bli både en lang og hard dag på truger, så jeg pakket en sekk med pausejakke og vindvotter, vann, sjokolade, matpakke, kaffe, kjeks og nøtter. Men, hadde Olaf med seg sekk? Neida. Drikke? Neida. Hmm. Kanskje noe av planen jeg hadde misforstått. Greit det, jeg var i alle fall rustet i henhold til samtlige fjellvettregler. Favorittsekken min er for øvrig en Osprey Kyte 36 liters. Den er tilpasset damekroppen, har alle tekniske løsninger jeg trenger og er rett og slett superanvendelig til småturene.
Trugetur i skogen med bakker både opp og ned i dyp snø; Da er det bare å kaste av seg jakke, lue og votter. God lørdagstrim.
Vi rigget oss med jaktradioer og GPS med sporingsenhet for hund. Med sporingsenheten slått på, så kan alle se hvor de andre er. Vi fordelte rute, skrudde volum på max for å jage gaupa foran oss og gikk manngard gjennom dypsnøen i skogen. I løpet av formiddagen dekket vi en del areal, helt sikkert masse, masse dekar spør du meg. Noen steder var Tia nær drukning i snømassene og la seg i sporet mitt. Pass for øvrig på hundene deres nå! En svær hund kan lett ta et rådyr.
Vi fant helt ferske spor av elg, rådyr, hare, skiløpere og møtte også på rådyr, men vi fant ikke ferske spor etter gaupa. Litt synd, for da kunne vi veiledet den til andre jaktmarker. Men, vi er helt sikker på at den i alle fall ikke er i det terrenget vi gikk og får bare håpe at den har trukket seg langt vekk og ikke kommer igjen. Og, hvis det blir tatt flere rådyr, så blir jeg gjerne med på ny trugetur.
Fant meg en skiløype og fulgte den noen hundre meter, så jeg fikk ned pulsen og opparbeidet meg noen meters forsprang på resten av manngarden før det bar ut i skauen igjen.
Det kan helt klart oppfattes som et symptom på at jeg har for mye tid til overs når jeg en sein torsdagskveld begynte å sjekke opp medlemstallene for Alta JFF. Jeg har IKKE for mye tid til overs, men har mest sannsynlig drukket kaffe for seint i kveld… Men, jeg synes det er skikkelig gøy å være leder for Alta JFF og har i tillegg en muligens medfødt svakhet for utfordringer (etter nøye risikovurdering selvsagt). NJFF har som mål at andelen kvinnelige medlemmer i NJFF innen 2025 skal være minimum 20%. Andelen kvinnelige medlemmer under 30 år skal innen 2025 være på 50%. Måltallene er utfordrende og et flott og meningsfullt mål å strekke oss mot.
Her går jeg med et parti på introjakt for damer
I Alta JFF er nå andelen kvinnelige medlemmer totalt på 24,5% og kvinneandelen under 30 år er nå på 38 %. Dette er skikkelig bra, og tenk om vi hadde klart å nå over 50% for de under 30 innen utgangen av 2020. Det hadde bare vært så skikkelig inn i hampens vinn-vinn på alle måter, men kanskje et litt vel i overkant hårete mål? Men, vi har jo ikke noe å tape på å strekke oss etter dette. Hvis vi klarer det, så blir det feiring i lokallaget. Det lover jeg!!
Kvinneutvalget vårt, med Grete i spissen, er bare helt rå og jeg regner med at de glatt tar sin andel av denne utfordringen.
Damene inntar skytebanene. Her fra Nordlysstevnet i Alta
Alta JFF er med på den nasjonale dugnaden mot Korona og har avlyst eller utsatt alle aktiviteter nå. Det er kanskje derfor jeg plutselig har tid til å sitte her og regne prosenter. Synes forresten NJFF må legge inn prosentandel i medlemsmassen som funksjon på medlemsportalen. Det skal jeg jaggu spørre dem om i morgen.
Andrea med fangst under Damedøgnet til Alta JFF, -i sjølvaste Altaelva:-)
Men nå er det kvelden her. I morgen er det ny hjemmekontorarbeidsdag med videomøter i fleng.
Vi var faktisk helt nødt til å få gjennomført et ekstraordinært styremøte i Alta JFF i går og hva gjør man da i disse krisetider? Joda, digitalt møterom!
Det krever noe forarbeid for å sikre at alle klarer å koble seg på og jeg startet veiledning og prøveoppkoblinger to timer før møtet. Alt funket i alle fall, selv om ikke alle hadde anledning til å sjekke sin egen oppkobling da.
Så kjørte vi i gang.
Men, som sjefen min bruker å si når hun selv strever med noe digitalt: «Det er nok et fenomen!!»
Når vi andre strever så sier hun (med glimt i øyet): «Brukerfeil!»
Sjefen (meg altså) leder møtet med to på telefon, fire i lokalet og resten på virtuelt møterom
Etter endel prøving og feiling, så klarte vi å starte møtet en halv time etter skjema. Da hadde vi to styremedlemmer via høytaler på telefon, totalt fire i lokalet og resten via virtuelt møterom (noen med og noen uten video).
Tre meters avstand må da være trygt!
To timer senere var den innmeldte saken drøftet grundig og mange av oss hadde lært masse nytt, både om diverse lovverk og om digitale muligheter.
Etter at denne hjemmekontor-tiden er over, så vil veldig mange ha blitt flinkere til å håndtere ulike digitale løsninger. Norge kommer til å bruke virtuelle møterom mer, det er super-effektivt. Når man i tillegg slipper endel reiser, så er dette vinn-vinn for miljøet, sparte reisekostnader og tidsbruk. Man skal fortsatt møtes fysisk, det er viktig, men man kan noen ganger velge Skype e.l og få unna sakene i løpet av noen effektive økter.
Men, så er jo gjenget hos oss så hyggelige at vi har lyst å treffes…
Hmm.
Jeg tenker vi går tilbake til hverdagen etter Korona-krisen, -med vanlige styremøter «Face to face» 🙂
Her en helg fikk vi servert et fantastisk elgkjøtt-måltid på hytta og jeg må bare dele: Hvit pizza med skiver av røkt elgkjøtt og tyttebær. Holymoly! Og ikke bare var den sykt god, men det så jo ut som et kunstverk med de røde tyttebærene på toppen.
7 dl mel (pizzamel er best, hvetemel funker greit)
25 gram fersk gjær eller en halv pakke tørrgjær (Idun anbefaler Pizzagjær, vi hadde bare vanlig tørrgjær i skapet på hytta)
3 dl vann (ca 37-38 grader). Tørrgjær tåler litt varmere enn fersk gjær.
3 ss olivenolje
1 ts salt
Hvit saus:
1 pk Crème Fraiche
1/2 ts salt
1/4 ts pepper
2 ss hakkede urter, vi brukte fersk timian
2 fedd hvitløk
1 fersk chilli
2 ss olivenolje
Topping:
1 pakke ekte revet ost, vi brukte Tine sin.
1/2 rødløk
8-10 store sopp. Vi hadde champignon.
Ca 300 g røkt elgkjøtt og bacon. Alt i tynne skiver.
Før servering:
Bladpersille
Hele tyttebær
Dressing:
1 pk Crème Fraiche
2 fedd hvitløk
Her er oppskriften:
Lag vanlig pizzabunn (Pizzabunn) .
Vi stekte en og en pizza og alle spiste etter hvert som de var ferdigstekt.
Lag hvit saus av Crème Fraiche. Trykk eller kjevle ut tynn bunn og forstek denne i ovnen på 275 grader i et par minutter. Bruk pizzastein hvis du har, og hvis du ikke har så bør du skaffe det.
Deretter i denne rekkefølgen: Ha på den hvite pizzasausen, revet ost, rødløk, sopp og topp med tynne skiver av røkt elgkjøtt (alt viltkjøtt vil være supert) og noen tynne skiver av bacon. Steik pizzaen til osten er gylden.
Før servering has på grovhakket bladpersille og noen hele tyttebær. Dersom man ikke har hele tyttebær liggende i fryseren, så kan man til nød bruke noen små klatter av et godt tyttebærsyltetøy eller rørte tyttebær. Dressingen serverer du ved siden av.
Sammen med en god rødvin ble dette et herremåltid og selv om det var mat nok til flere enn vi var til bords, så klarte vi å spise opp absolutt alt.
Jeg og Andrea (yndlingsdattera) har hatt ei skikkelig drømmehelg på hytta og var skjønt enige om at det var ganske så OK å oppholde seg i Korona-fri sone på hytta. Søndagen startet vi ut på sesongens siste rypejakt og balet oss oppover dalen i dypsnøen. Vi kom oss opp til fjells, sola skinte og dagen var aldeles fantastisk. Vi fant et gjeng med ryper i tett bjørkekratt, og fikk skremt dem skikkelig med en hagleskur rett bak halefjærene. Etter dette gjenget så vi bare ryper som lettet på avstand.
Jaja, ryper er ikke en del av det daglige kostholdet i familien og jeg har elgkjøtt nok i fryseren til å klare meg lenge i disse ekstraordinære tider.
Kontrastenes fylke. Vi gikk i strålende sol, mens kysten av Nord-Norge var preget av stengte veier og kolonnekjøring.
I løpet av fjoråret og denne vinteren er det felt masse rødrev i dalføret der jeg har hytta. Det har udiskutabelt innvirkning på rypebestanden og for første gang på flere år er det nå masse rypespor rundt hytta. Hytteryper er fredet og nåde den som prøver seg på dem!!!!! Men, det er så utrolig gøy å se at det er ryper her igjen.
Her har rypa tatt av.
Jeg og Andrea hadde håpet på å få felt en rev i løpet av helga og fylte på åteplassen med sure pølser og gammel kjøttdeig. Det var masse revespor på åteplassen fredag, men ikke en eneste kom i løpet av helga. Siden jeg har byttet bloggplattform, så kan jeg jo dele historien om min andre revefelling, den 8.desember sist høst (spol til siste avsnitt for de som har lest dette på blogspot).
Tidligere på lørdag formiddag hadde jeg skutt min første rev og på ettermiddagen peip det jaggu i viltvarselet igjen. Begge hundene var inne: Checked! Opp trappa til hemsen i full fart og sneik meg fram til vinduet. Joda, der sto det en ny rev og spiste valpefor på åteplassen. Men, ingen rifle. Ned trappa, røsket rifla med fra spisebordet, lurer på hva den gjorde der da? Opp trappa igjen. Fiklet med magasinet og reven var fortsatt på åtet. Faken også, fikk ikke magasinet inn. Pillet ut et skudd fra magasinet og satte det rett i kammeret. Argh, lyddemperen var skrudd av og var ikke her. Skyte uten? Nei! Listet meg ned trappa igjen, lyddemperen var også på spisebordet. «Noen» har sikkert gjort et eller annet fornuftig med rifla, pusset eller noe…
Opp igjen, skrudde på lyddemper og ladet. Sjekket sikringa og lurte opp vinduet. Reven kikket mot meg og ante ugler i mosen (eller ugle i vinduet). Jeg lurte rifla ut vinduet og reven bykset avgårde. Hm. Smarting!
Jeg la rifla forsiktig fra meg og planla at reven skal komme tilbake. Etter 10 minutters tid kom den nedover elveisen, på andre sida av elva og i raskt trav. Avstanden var helt grei, jeg har kaliber 222 Remington med 35grain Hornady V-Max kule og åpent lende. Men, rev i fart? Nope! Det er for stor mulighet for skadeskyting. Jeg burde lage lyd for å få den til å stoppe opp, men den var på vei skrått fra meg og da ville jeg trolig få en dårlig skuddvinkel. Hvis jeg ropte og ikke fikk skutt, så ville den nok ikke komme tilbake med det første. Jeg tippet at den hadde lyst på mer mat og satset på at den ville komme på åtet igjen, så jeg valgte å vente på en bedre mulighet.
Og den kom. Etter omtrent 20 minutter dukket ørene på reven over snøskavla. Pulsen min steg og jeg var kjempeklar. Reven kom forsiktig opp fra elveisen, rett i mot meg. Perfekt hold, perfekt støtte for rifla. Reven stoppet et øyeblikk og da hadde jeg den.
Min andre rev i livet, og begge på samme dag.
Så, vi fikk ikke felt verken rev eller rype denne helga og søndagen kom beskjeden: Alle som er på hytter utenfor egen bostedskommune må dra hjem! Hytta mi ligger 35 minutters kjøring fra Alta og omtrent 3-4 kilometer utenfor kommunegrensa. Vi er jo lydige samfunnsborgere og absolutt med på samfunnsdugnaden for å begrense Korona-pandemien, så da gjør man som man får beskjed om og Korona-evakuerer tilbake til hjemkommune. Heldigvis fikk vi ikke dette med oss før etter dagens skitur og sesongens siste rypejakt. Varmen på hytta er skrudd ned nå og det blir vel dessverre lenge til neste gang vi får oss ei hyttehelg.
En pandemi har rammet verden. Det er skremmende og det er så skrekkelig mye usikkerhet knyttet til Koronaen. Alle, fra helsemyndigheter til hver enkelt av oss, prøver å ta de beste avgjørelser man kan med den informasjonen man har.
Jeg og yndlingsdatteren min (har bare ei datter altså) er på hytta. Andrea hadde bestilt hjemreise i helga og ønsket seg jakttur. Bestemor skulle også være med, jeg hadde handlet klart for tur og skulle bare gjøre ferdig arbeidsuka. Men, så begynte utviklingen å gå raskt! Smittede i Norge, statsministeren holder pressekonferanse, hjemmekontor, folk i karantene, skolene stengt og hamstring i butikkene. Oh shit! Dette er alvorlig.
Etter en sparring ble vi enige om at bestemor er i risikogruppe og ikke ble med på hytta som planlagt. Bedre føre var! Så da er jeg og Andrea på hytta i forhåpentligvis koronafri sone. Ingen symptomer til nå, la det fortsette slik!
Vi innlosjerte oss, spiste god mat i går og hadde håpet at det skulle dukke opp en rev på åtet i natt, men ingen Mikkel. Da var neste plan på programmet å lufte hagla på rypejakt. På vinteren jakter jeg lite ryper. Det går mest i trening av hund, og det eneste som smeller er startpistolen som brukes for å trene «Ro i oppflukt og skudd»(RÍOS). Det er slutten på rypejaktsesongen og i dag startet vi ut med hver sin hagle. Det var skikkelig påskevær på fjellet. Ja, jeg tror jaggu det dryppet litt smeltevann fra taket på hytta.
Dagen startet med minus 10 og strålende sol🌞
Vi fant masse, masse rypespor. De fleste sporene var lett nedsnødd etter i natt, men mange helt ferske også. Men, fant vi ryper? Nope!
Det er dyp snø i år og ikke lett føre for en stakkars jakthund. Tia jobbet godt et par timer, så ble det etterhvert mindre trøkk i søkene. Vi tok en matpause, men etter det begynte tempoet å gå ned. Labbene iset, potesokkene glemt hjemme og ingen ryper. Lite motiverende for en jakthund. Jeg må motvillig innrømme at Verdensmester Breton-Tia ikke har toppformen inne heller da. Hun er jo uansett verdens beste jakthund, bare ikke akkurat nå. Vi må nok legge oss i trening, både jeg og Tia…
Dagens luftetur var uansett helt fantastisk, sola skinte, kvalitetstid med fineste Andrea og sliten hund. Nå er det sofachill, snart biff til middag og så kommer det helt sikkert en rev på åtet i natt.
Deilig sofahvil etter dagens jakttur.
Dessuten, hytta er 35 minutter med bil hjemmefra. Hvis vi begynner å føle oss i dårlig form, så durer vi hjem med en gang.
Som Statsministeren sier: Ta vare på hverandre, men ikke ta på hverandre!
Nå starter Finnmarksløpet og det er folkefest i Alta. Statsministeren åpner jubileumsløpet, det førtiende i rekken. I uka som kommer blir det ikke bare hundekjørerne som får seg lite søvn. Å følge GPS-trackinga for spannene går ut over nattesøvnen min. Hvor er mine favoritter nå, hvor mye søvn har de hatt, hvor mange hunder har de fortsatt med seg?
Fire hunder var alt jeg ble tiltrodd, og det holder lenge for en rookie som meg.
Værvarselet er ikke så verst framover nå, men enkelte år har det vært ned mot minus 40 på vidda om natta. I slike netter synes jeg synd på hunder og førere i Europas lengste sledehundløp – Finnmarksløpet. Løpet er nå på råe 120 mil i vill og vakker natur, fra Alta via Kautokeino til Kirkenes og tilbake. Det meste av tida kjører førerne og hundene i ubarmhjertig arktisk natur, der været i løpet kort tid kan skifte fra gnistrende kalde 40 kuldegrader og himmelen full av strålende nordlys, og til tett snøvær og orkan som får navn.
Traseen for Finnmarksløpet, det er langt, selv med bil…..
Hunder og førere pusher grenser og presser seg mot kanten av det de kan klare. For oss hobbyfriluftere er dette i en helt annen liga enn det vi opererer med, når vi lander «slitne» i camp etter en jaktdag, tar en velfortjent øl og forteller røverhistorier rundt bålet om kvelden.
Jeg har tenkt på hundevelferden i et slikt løp. Hundene kan jo ikke velge om de har lyst til å kjøre Finnmarksløpet i år, liksom. Det er uten tvil et kjempehardt løp, men slik hundene følges opp av førere, handlere og veterinærer, så tror jeg hundene har det bra. Blueeye, Storm, Osin og Frikk er påkledd for kulda med sokker og varmedekkener før start. Når det er pauser, så ligger de i halm, får varm mat og pakkes inn i tykke ulltepper. De er trent for utfordringen og er i toppform. Vi som har egen hund, vet at hunder presterer best når de er i god form, er friske, sterke og har tillit til føreren som Leader of The Pack.
Velferden til hundene i Finnmarksløpet går foran velferden til fører, uten tvil. Ingen tar seg mat eller får seg søvn før hundene har fått mat, stell, kos og ros. Førerne vet hva som fører til Parkering, når spannet bare stopper. De vet at hunder som har det godt, går «Den ekstra mila» som trengs i et slikt løp og ikke parkerer.
Finnmarksløpet går under Borealis vinterfestival og er viktig som trekkplaster under festivalen. Da Finnmarksløpet startet for første gang var det noen særinger som holdt på med trekkhunder. Nå er det et yrende liv i byen, med konserter, utstillinger, arrangerte turer, forelesninger og fulle restauranter. Finnmarkløpet er folkefest! Og jeg deltar så mer enn gjerne. Jeg heier og klapper sammen med resten av lokale og tilreisende. For et arrangement. Hurra for de som står på for å få dette mulig! Hurra for NRK som prioriterer å sende fra løpet hvert år!
Jeg legger ved lenke til Ivar Thomassens sang tilegnet Finnmarksløpet, som her er tolket helt nydelig av Anne Gudrun Michaelsen og mitt multitalent av en kollega; Kjell Rune Myrland (med tillatelse fra Kjell Rune). Nå gleder jeg meg til å følge utviklinga i løpet, statusoppdateringer og nyhetssendingene.
