Jeg og Andrea (yndlingsdattera) har hatt ei skikkelig drømmehelg på hytta og var skjønt enige om at det var ganske så OK å oppholde seg i Korona-fri sone på hytta. Søndagen startet vi ut på sesongens siste rypejakt og balet oss oppover dalen i dypsnøen. Vi kom oss opp til fjells, sola skinte og dagen var aldeles fantastisk. Vi fant et gjeng med ryper i tett bjørkekratt, og fikk skremt dem skikkelig med en hagleskur rett bak halefjærene. Etter dette gjenget så vi bare ryper som lettet på avstand.
Jaja, ryper er ikke en del av det daglige kostholdet i familien og jeg har elgkjøtt nok i fryseren til å klare meg lenge i disse ekstraordinære tider.
I løpet av fjoråret og denne vinteren er det felt masse rødrev i dalføret der jeg har hytta. Det har udiskutabelt innvirkning på rypebestanden og for første gang på flere år er det nå masse rypespor rundt hytta. Hytteryper er fredet og nåde den som prøver seg på dem!!!!! Men, det er så utrolig gøy å se at det er ryper her igjen.
Jeg og Andrea hadde håpet på å få felt en rev i løpet av helga og fylte på åteplassen med sure pølser og gammel kjøttdeig. Det var masse revespor på åteplassen fredag, men ikke en eneste kom i løpet av helga. Siden jeg har byttet bloggplattform, så kan jeg jo dele historien om min andre revefelling, den 8.desember sist høst (spol til siste avsnitt for de som har lest dette på blogspot).
Tidligere på lørdag formiddag hadde jeg skutt min første rev og på ettermiddagen peip det jaggu i viltvarselet igjen. Begge hundene var inne: Checked! Opp trappa til hemsen i full fart og sneik meg fram til vinduet. Joda, der sto det en ny rev og spiste valpefor på åteplassen. Men, ingen rifle. Ned trappa, røsket rifla med fra spisebordet, lurer på hva den gjorde der da? Opp trappa igjen. Fiklet med magasinet og reven var fortsatt på åtet. Faken også, fikk ikke magasinet inn. Pillet ut et skudd fra magasinet og satte det rett i kammeret. Argh, lyddemperen var skrudd av og var ikke her. Skyte uten? Nei! Listet meg ned trappa igjen, lyddemperen var også på spisebordet. «Noen» har sikkert gjort et eller annet fornuftig med rifla, pusset eller noe…
Opp igjen, skrudde på lyddemper og ladet. Sjekket sikringa og lurte opp vinduet. Reven kikket mot meg og ante ugler i mosen (eller ugle i vinduet). Jeg lurte rifla ut vinduet og reven bykset avgårde. Hm. Smarting!
Jeg la rifla forsiktig fra meg og planla at reven skal komme tilbake. Etter 10 minutters tid kom den nedover elveisen, på andre sida av elva og i raskt trav. Avstanden var helt grei, jeg har kaliber 222 Remington med 35grain Hornady V-Max kule og åpent lende. Men, rev i fart? Nope! Det er for stor mulighet for skadeskyting. Jeg burde lage lyd for å få den til å stoppe opp, men den var på vei skrått fra meg og da ville jeg trolig få en dårlig skuddvinkel. Hvis jeg ropte og ikke fikk skutt, så ville den nok ikke komme tilbake med det første. Jeg tippet at den hadde lyst på mer mat og satset på at den ville komme på åtet igjen, så jeg valgte å vente på en bedre mulighet.
Og den kom. Etter omtrent 20 minutter dukket ørene på reven over snøskavla. Pulsen min steg og jeg var kjempeklar. Reven kom forsiktig opp fra elveisen, rett i mot meg. Perfekt hold, perfekt støtte for rifla. Reven stoppet et øyeblikk og da hadde jeg den.
Så, vi fikk ikke felt verken rev eller rype denne helga og søndagen kom beskjeden: Alle som er på hytter utenfor egen bostedskommune må dra hjem! Hytta mi ligger 35 minutters kjøring fra Alta og omtrent 3-4 kilometer utenfor kommunegrensa. Vi er jo lydige samfunnsborgere og absolutt med på samfunnsdugnaden for å begrense Korona-pandemien, så da gjør man som man får beskjed om og Korona-evakuerer tilbake til hjemkommune. Heldigvis fikk vi ikke dette med oss før etter dagens skitur og sesongens siste rypejakt. Varmen på hytta er skrudd ned nå og det blir vel dessverre lenge til neste gang vi får oss ei hyttehelg.
#jakt #friluftsliv #revejakt #hunting #outdoor
