Jaaaa, rypejakta er i gang!!!

Endelig er rypejakta i gang!!

Jaktstarten med bretontispa Tia

Jeg har gledet meg helt siden forrige høst, men har aldri møtt så uforberedt til jakta noensinne. Hart ekstremt mye å gjøre og har verken trent hund, frisket opp skyteferdigheter, eller pakket i god tid…

Jaja, det går sikkert bra allikevel!! 9 dager på fjellet, ferie fra jobb, venner, være ute, spenning, fangste fantastisk og kortreist råvare, hund i arbeid, = høstens skyhøye høydepunkt!

Høst i Finnmark

Hunden får gå seg i form i løpet av høsten og jaktdressuren bedres dag for dag. Jeg har filmet skuddene mine med Shotkam, som er kamera festet under hagla. Jeg skyter over fuglene, monterer for dårlig i det fuglene går opp, så det korrigeres herved!! Jæ… kjipt å bruke jakta til skytetrening, men slik ble det dessverre i år.

Sjekk av bommer med Shotkam.

Pakking: Det som er glemt (jakke, bærereim til hagla og tannkrem), har jeg fått etterlevert:-)

Kvota ble i år satt til 6 ryper/dag på hele Finnmarkseiendommen. Sist det var 6 på kvoten var i 2015 og da kokte det med fugl. Synes det er langt i mellom kullene i år…

Fantastiske Finnmark❤️
Kos ved bålet på kvelden

Fangsten så langt: Joda, neida…. Ny dag og nye muligheter i dag!

 

Ikke spøk å være fødselshjelp

Fire friske, fine bretonvalper❤️❤️❤️❤️

Tia har fått sitt første kull og jeg har vært fødselshjelper for første gang.
Jeg hadde innhentet gode råd fra Tia sin oppdretter, hennes veterinærmann og fra min faste veterinær, så følte meg ganske trygg på oppgaven.

Fostervannet gikk allerede fredag ettermiddag, så jeg måtte sikre med mine to mentorer at det ikke var fare på ferde når ikke valpene kom med en gang. Temperaturen på tispa ble målt og alt fulgte ellers boka, det vil si gjennomsnittet av alt man finner på nett om hunders fødsel.

Å få et termometer stukket inn i hekken var ikke noe Tia var spesielt begeistret for, men en ting er sikkert, hun finner seg i alt jeg utsetter henne for. Så lenge det ikke gjør vondt selvfølgelig. Annenhver time, halen til side og mål temp… Stakk forresten feil første gang….
Ups.

22 timer etter at fostervannet gikk startet rier og etter en times tid kom første valp, frisk og fin. Den nybakte førstegangsmammaen tok knekken på fosterhinna og rundvasket den lille, men navlestrengen beit hun ikke av. Jeg hadde kokt hyssing på forhånd og valgte å overta det arbeidet for Tia. Det står at man helst ikke skal klippe av navnestrengen, for da kan det blø en del. Knyt for og riv av. Så det gjorde jeg.

Hver valp har egen morkake og det sies at tispa bør få rydde opp et par-tre morkaker. Det klarte jeg ikke å se på. Med dattera mi og ei venninne av henne på FaceTime, skyflet jeg unna etterbyrden. «Håper ikke det gikk en valp med i vaskevannet nå». Måtte sjekke for sikkerhetsskyld😁.

Ekstra oppbløtet våtfor gikk unna, liggende.

Fra første til fjerde og siste valp var ute gikk det omtrent fire timer. I løpet av denne tiden hadde jeg fått greit med vann i henne og litt utvannet våtfor, så hun virket ikke utslitt. Men da valpene var behørig rundvasket og alle diet godt, så slukte hun masse mat og vann, liggende med valpene montert på hver sin patte.

Nå har Tia vært ute en lynrask tur (hun nektet, men jeg bar henne ut for å tisse), spist og drukket godt, dusjet understellet og roen har senket seg i valpekassa. Sliten fødselshjelper har spist sein middag og tar kveld.

Den nybakte mammaen måtte tvinges til å gå fra valpene i to minutter for tissing, kjapt måltid og en rask dusj😁

Se ikke bort i fra at det vil komme noe valpebilder herfra den kommende tiden😁🐶🐶🐶🐶

 

 

Fem minutter mellom riene

Fine lille breton-jenta mi skal bli mamma for første gang, vannet har gått og nå er det fem minutter mellom riene. 

Matmor har forberedt seg så godt som jeg kan  og er klar for å være fødselshjelper hvis det trengs. Har lest på nett om hundefødsel og har snakket med oppdretter og med dyrlege. Tempen måles annenhver time, den har vært nede i 36,1 grad og når den stiger til normalen igjen, så er vi i gang.

På jobben er det rullet i gang gjettekonkurranse om hvor mange valper det blir og nå krysser jeg bare fingre for at det skal gå bra med mor og valper.

Wish us luck🤞🤞

Å føde er ikke lett, ikke for hunder heller.

Blir det valper tro?

Mer enn bare venner:-)

Tia har vært på herrebesøk og nå håper vi på valper. Hun og Asterix har i alle fall gjort det de skal og da er det bare å vente spent.

 

Breton er en populær hunderase og med meget gode papirer på både min hund og hannhunden, så er det lang venteliste på valper. Parringen er anbefalt av avlsrådet i Norsk bretonklubb og annonsert på nettsidene deres og jeg får nesten daglig mail, telefoner og sms fra folk som ønsker valp. Det kommer henvendelser fra hele landet, men også fra Sverige og Finland. Gøy.

Men, ennå vet vi ikke sikkert om det blir noe. I dag er det 21 dager siden parring, og jeg synes Tia har litt mer struttende patter og er blitt litt rundere og strammere over buken. DET kan være for mye mat også, men om en ukes tid bør tegnene begynne å bli tydeligere.

SPENNENDE!!!

 

Pedikyr og manikyr

Mange kvier seg for å klippe klørne på valpen sin. Man ser ikke nerven i kloa og blir usikker. Usikkerhet smitter over på valpen, som ikke kan stole på at du har kontroll. Den kjemper i mot, det er vanskelig å klippe kontrollert, man kan risikere å klippe for kort og få en småhysterisk hund. Så har du det gående. Lange klør gir smerter i labbene, enda mer hysterisk hund og du må til veterinær for å klippe klørne. Tipper noen kjenner seg igjen. 

Kos og pjusk er en del av rutinen.

 

Regel nr 1: Gjør det enkelt for deg selv og start tilvenning til kloklipp med valpen. Venn valpen til å ligge rolig, kos med den og la den bli vant til at du har klotanga i handa. Så klipper du en klo. Avslutt alltid kloklipp med at valpen fortsatt skal være rolig og pjusk med den litt til, før den er ferdig og får komme opp. Neste dag, neste klo. Klør må trimmes jevnlig, så det er ingen grunn til å vente mange dagene etter at du har fått valpen i hus. Kloklipp er rolig kosestund og valpen blir fort fortrolig med rutinen. Tia er vant til å få en godbit etter kloklipp. Godbiten ligger ved siden av oss, hun vet hun får den når vi er ferdig og hun småsover mens klippinga foregår.    

Om vinteren slites vanligvis klørne mindre, i alle fall i snøskavlene her oppe i Finnmark, og de fleste hunder bør få trimmet klør minst hver 14.dag. Hvis hunden løper en del på grus og asfalt, så trengs det sjeldnere kloklipp. La det allikevel bli en god vane å ta fram klosaksa, sjekke labber, klør og pjuske med hunden. Da blir det null stress når du skal klippe, men også hvis du må ta deg av sårskader eller andre uhumskheter.

Klipp av ragget som ligger oppå kloa.

 

Fjern ragg under labbene, det forebygger isklumper på vinterføre.


Jeg er heldig og har en hund med lyse klør, der nerven i kloa ses tydelig. Det gjør det mye enklere, men man lærer seg fort hvor langt nerven strekker. Det er nesten som på lange fingernegler; der fingertuppen slutter starter krumming av neglen. PS! Ikke sammenlign dette med kunstige negler altså! Jeg hadde en sort schäfer tidligere, med helt sorte klør der nerven ikke var synlig. Når man klipper mørke klør og nærmer seg nerven, vises først en mørk prikk på enden av kloa. Klipp litt til og det blir en liten ring. Da har du klippet kort nok. 


Hvis du er flink og klipper jevnlig, så holder nerven seg tilbake. Hvis ikke, så må du skråklippe “”rundt” enden på nerven for å få den til å trekke seg gradvis tilbake. Når jeg hører klørne til Tia på parketten, så vet jeg at det er på høy tid å ta kloklippen. Da har jeg ventet i lengste laget og må skråklippe litt fordi nerven har strekt seg ut. 

Framgangsmåte:

Jeg klipper først kloa rett av. Deretter klipper jeg på skå i overkant av kloa, ned mot nerven. Skjønner? Litt finstuss på sidene av kloa. Samme rutine tå for tå, inkludert den lille på sida av leggen, så er vi ferdig. Og da er det pjusk og kos, rolig avslutning, før godbit til slutt. Fast rutine, trygg og høggrolig hund.   

Hvis kloa har vokst seg lang, så skråklipp på sidene og over nerven for, over tid, å presse nerven tilbake.


Dersom man klipper jevnlig og ofte nok, så holdes nerven kortere og man kan klippe kloa rett av, ferdig med det. Klipp litt og litt, så slipper man stresset med blodstopp-middel og engstelig hund. Det går så bra! 

Husk regel nr. 1: Start tilvenninga noen dager etter at du har fått valpen i hus! Rolig og avslappet! Kloklipp er kosestund!   

IKKE LETT Å VÆRE STÅENDE FUGLEHUND I DYPSNØ

Før Konoaens tid var jeg med på å arrangere kurs for stående fuglehunder. Alt var godt planlagt og tilrettelagt. Lokale til teori var leid. Lunsj og kaffe var bestilt på tradisjonsrike Suolovuobme fjellstue. Terrenget var sjekket ut og kurset fulltegnet. 

Men, så var det været da. Og klimaet generelt kanskje. Det har snødd, – og snødd. Og så kom i tillegg kulda.

Det er jo greit for folk å kle ute kulda, og for så vidt ikke så vanskelig å kle på hundene heller. Gradestokken viste -17 da vi startet ut og påkledninga tok litt tid. Sokker med borrelås, kondomdresser og varmedekkener på hundene, dunjakker og ull i flere lag på hundeførere.

 
Så startet vi ut. Jeg med min lille breton-frøken. Hun har fint og flott kennelnavn, men til daglig kalles hun for Tia. Tia er forkortelse for “This Is Anfield” og min datters påfunn :-). Etter en liten halvtime, så hadde Tia svære isklumper langs overkant av sokkene. Sokker syr man forresten enkelt selv og jeg kommer straks med et innlegg om dette. Vel, jeg tok sokkene av henne og smurte på tykt med labbefett. Det funket mot ising, men ikke mot snømengdene. Rypene hadde vært smarte nok til å holde seg unna flatene og det var masse rypespor i skog og kratt. Der var det også snø, masse snø. Og så sier vi at ryper har hønsehjerne. De har jo riktignok det, men denne gjengen var i alle fall smarte nok til å holde seg i skogen.  
 
Tia holder rasestandard, men breton-tisper er ikke spesielt høye og når bikkja må svømme i dypsnøen, og selv med god teknikk på “hunde-svømminga” mangler det framdrift, så er det vel heller små sjanser for å jobbe effektive søk etter ryper.

 

Hundene fikk i alle fall jobbet og virket ikke kalde, men etter et par timer med padling i dypsnø ga vi opp og gikk tilbake til fjellstua. Oppsitteren på fjellstua serverte den aller beste bidosen jeg har smakt, rett og slett. Bidos er en tradisjonell samisk reinkjøttsuppe med litt tykk buljong og den varmer helt inn til ryggmargen i en småfrossen jakttreningskropp. Jeg skjønner at samene har en forkjærlighet for kokhet buljong når de kommer inn fra fjellet. Det smakte himmelsk.

Kurset ble litt mer teoretisk enn planlagt, men maten var fortreffelig og kursholder fylte på med tips, råd og øste av en rikholdig kunnskapsbank. Dette er det tredje kurset vi holder eksklusivt for damer og mange av deltakerne er førstegangs fuglehundeiere, som brenner inne med masse spørsmål om ting de lurer på. De to første kursene har vært helgekurs, der det sosiale har vært viktig, mens dette var dagskurs. På kursene vi arrangerer deltar ofte folk som er nyinnflyttet til området og da kan dette være gode arenaer for å bli kjent med andre med samme interesser.
Men, det var det klimaet da. Jaja, utendørs toppidrett kan vel være litt uforutsigbart og vi vet absolutt hvor vi bor. Men, lærerikt og hyggelig var det uansett.
-Og bidos anbefales på det varmeste hvis du noen gang kjører forbi Suolovuobme fjellestue 🙂
(For tidligere lesere: Innlegget har tidligere vært publisert på gammelbloggen)

Ja, nå er de overalt liksom…

Når rypejakta er over og båndtvangen har trådt i kraft, ja da popper rypene fram fra «Vet-ikke-hvor» og gir nydelige naturopplevelser til alle som ferdes ute. I Altaområdet er det de siste to årene skutt en haug med rødrev, masse ravn og kråker og jeg har tro på at dette er med på å forbedre vilkårene for rypene lokalt. I områder der det ikke har vært noe særlig ryper på en stund, ser det nå ut til å livne til. Gøy!!!

Vi var på skitur her om dagen, det var bra med rypespor, Tia hadde et flott fuglearbeid med langline på og da vi kom tilbake til bilen kom ei rype og satte seg rett ved bildøra. Jeg gikk ut av bilen og fulgte etter den for å filme og på det nærmeste var jeg en meter unna rypa. Kunne kastet meg etter den, hadde det bare ikke vært for at jakttida er over…

Her er jeg en meter unna rypa og måtte skru av zoomen på mobilen for å få plass til rypa i linsa.

Jeg jakter sjelden rype på vinteren og prioriterer heller å få trent Tia jevnlig. Med startpistol i stedet for hagle, så holder man bedre fokus på hva hunden gjør og får jobbet med jaktdressuren. Med hagle på jakt er det lett for at dressuren glir ut. Man har fokus på seg selv, på fugl og skudd og bikkja får lettere anledning til å tøye grenser. Nå er det båndtvang og alternativ trening med dressur, spor, apport, kløv og kondis. Den kondistreninga har både jeg og Tia bruk for… Hvis bare den øverste meteren med snø tiner vekk snart, så jeg kommer meg inn i sjåen for å hente fram sykkelen.

Koronafri sone!

En pandemi har rammet verden. Det er skremmende og det er så skrekkelig mye usikkerhet knyttet til Koronaen. Alle, fra helsemyndigheter til hver enkelt av oss, prøver å ta de beste avgjørelser man kan med den informasjonen man har.

Jeg og yndlingsdatteren min (har bare ei datter altså) er på hytta. Andrea hadde bestilt hjemreise i helga og ønsket seg jakttur. Bestemor skulle også være med, jeg hadde handlet klart for tur og skulle bare gjøre ferdig arbeidsuka. Men, så begynte utviklingen å gå raskt! Smittede i Norge, statsministeren holder pressekonferanse, hjemmekontor, folk i karantene, skolene stengt og hamstring i butikkene. Oh shit! Dette er alvorlig.

Etter en sparring ble vi enige om at bestemor er i risikogruppe og ikke ble med på hytta som planlagt. Bedre føre var! Så da er jeg og Andrea på hytta i forhåpentligvis koronafri sone. Ingen symptomer til nå, la det fortsette slik!

Vi innlosjerte oss, spiste god mat i går og hadde håpet at det skulle dukke opp en rev på åtet i natt, men ingen Mikkel. Da var neste plan på programmet å lufte hagla på rypejakt. På vinteren jakter jeg lite ryper. Det går mest i trening av hund, og det eneste som smeller er startpistolen som brukes for å trene «Ro i oppflukt og skudd»(RÍOS). Det er slutten på rypejaktsesongen og i dag startet vi ut med hver sin hagle. Det var skikkelig påskevær på fjellet. Ja, jeg tror jaggu det dryppet litt smeltevann fra taket på hytta.

Dagen startet med minus 10 og strålende sol🌞

Vi fant masse, masse rypespor. De fleste sporene var lett nedsnødd etter i natt, men mange helt ferske også. Men, fant vi ryper? Nope!

Det er dyp snø i år og ikke lett føre for en stakkars jakthund. Tia jobbet godt et par timer, så ble det etterhvert mindre trøkk i søkene. Vi tok en matpause, men etter det begynte tempoet å gå ned. Labbene iset, potesokkene glemt hjemme og ingen ryper. Lite motiverende for en jakthund. Jeg må motvillig innrømme at Verdensmester Breton-Tia ikke har toppformen inne heller da. Hun er jo uansett verdens beste jakthund, bare ikke akkurat nå. Vi må nok legge oss i trening, både jeg og Tia…

Dagens luftetur var uansett helt fantastisk, sola skinte, kvalitetstid med fineste Andrea og sliten hund. Nå er det sofachill, snart biff til middag og så kommer det helt sikkert en rev på åtet i natt.

Deilig sofahvil etter dagens jakttur.

Dessuten, hytta er 35 minutter med bil hjemmefra. Hvis vi begynner å føle oss i dårlig form, så durer vi hjem med en gang.

Som Statsministeren sier: Ta vare på hverandre, men ikke ta på hverandre!

#friluftsliv #jakt

Den fine, kalde tida

Vi har vinter og jevnt over godt skiføre i Finnmark på denne tida. I går gjorde jeg, som nevnt, et brukbart kupp på nye fjellski. I dag tidlig kom det melding fra datteren min, og den startet med bildet av skiene fra bloggen:

«Noen» vet å gripe muligheter:-).

Det er meldt drittvær i helga, men jeg håper å komme meg ut på testing av de nye, fine skiene. Nå er det slik at uttrykket “Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” er en sannhet med modifikasjoner, men noe er det i det. Å sitte inne og se på frostrøyken over Altafjorden er jo flott og noen ganger er det aller deiligst å bare fortsette med å sitte inne med en god bok eller strikketøy. Men, når man kommer seg ut, kledd etter vær, så byr vinteren i Finnmark på skikkelig vinter. Og det er jo absolutt å foretrekke framfor slush-føre i februar.

Lyset ute er vakkert nå og selv i desember, når sola er helt borte, så er blålyset midt på dagen eventyrlig. Hunder og folk har behov for å lufte kropp og hode, så det er bare å tre på seg godt med klær og komme seg ut.

Når man bare kommer seg i bevegelse, så blir man stort sett varm. Ha gode sko, lue og votter, det er viktig! Start gjerne litt hardt ut for å få varme i kroppen og ha med ekstra klær til pauser.

Jeg og fineste Ann-Siri startet til Orvvosfossen her en helg i minus 15. Jeg så på graderstokken og følte meg litt småfrossen, så kledde meg etter det. Hører jeg på egne råd? Neida! Holdt på å kveles. Ullundertøy, to lag stillongs, ulltrøye, Ulvang-genser og mellomtykk dunjakke…..  Jeg har ikke vært ved Orvvosfossen tidligere og kom ikke på å at det kunne være oppoverbakker dit.

Vi startet ut i kjapt tempo og først måtte dunjakka av. Deretter gikk vindvottene, så jeg gikk med bare ullvottene på. Det neste som forsvant var bikkja……… Han startet på rypejakt, – uten meg, for å si det sånn. Vi hørte han bjeffet inne på fjellet og reagerte absolutt null og niks på plystring. ARGH!!!!!
Men snill som dagen er lang, det er han..
Og en djevel på å finne ryper!
Vi gikk til fossen og en ting må jeg bare si: den var overraskende VAKKER!
Orvvosfossen i vinterdrakt
I det blå vinterlyset var den frosne fossen som hentet ut fra et eller annet folkeeventyr. Jeg aner ikke om det er noen folkeeventyr om frosne, vakre fosser, men det burde være et slikt.
Ann-Siri ved Orvvosfossen

Ved opptelling hadde vi bare en hund (Tia), og hadde fortsatt ikke sett snurten av Rocky. Vi ventet og plystret, men det var svinkaldt, så vi måtte bare snu og gå tilbake til bilen.

Tia med vinterjakka på
Heldigvis hadde vi kaffe med oss og tilbake ved bilen var det bare å rigge seg til med tålmodighet, vente på krapylet og håpe at han ville finne veien ned før det ble mørkt.
Røde kinn og rim i barten (hvis jeg hadde hatt bart altså).

En og en halv time etter at vi kom til bilen og rett før det ble kølmørkt, så kom han. Du vet når du roser bikkja for å komme, men egentlig har lyst å kjefte han huden full for å ha stukket av!?! “Såå flink gutt som endelig kom! Fliiinke Rocky!”

Kaffe og skravling, mens vi venter på at bikkja skal finne på å komme fra jakt.

Jaja, vi fikk oss en trivelig skravleøkt i bilen, og vi er gode på slikt 🙂

Nå er det jaggu helg igjen og nye muligheter. Kle dere etter vær og kom dere ut på lufting!

#friluftsliv #finnmark #jaktogfriluft #friluft Repost

Planen er valper i hus

Tia er jo den flotteste, peneste og flinkeste Breton i verden, så da er det helt klart at hun bør få etterkommere. Det er jo selvfølgelig min egen kjempesubjektive vurdering av henne, men hun har gode avlstall fra Breton-klubben og dermed er det ikke bare min mening. Avlstall er poengberegning av hundens utseende, jaktegenskaper og helse.

For å få disse tingene vurdert må man stille på hundeutstilling, få tatt røntgenbilder av hundens hofter og gå på jaktprøve. Det siste gjelder selvfølgelig bare for jakthundraser. Planlegging av valpekull startet derfor egentlig for fire år siden med å trene fram mot jaktprøve, stille henne på utstilling og få tatt røntgen av hofter. Jeg hadde i utgangspunktet ingen konkrete valpeplaner, men tenkte at hvis Tia viste seg å bli en god hund, så ønsket jeg å ha muligheten til å sette valper på henne med raseklubbens velsignelse. Da må avlsegenskapene dokumenteres, slik raseklubben anbefaler. Det er jo greit å sikre muligheten.

For et år siden bestemte jeg meg endelig for at det skulle bli valper. Jeg kontaktet avlsrådet i Breton-klubben og ba om råd. Gravør ble anbefalt og eier kontaktet. Fine Mozart skulle bli pappa (han heter det, -hunden altså). Jeg hadde beregnet at Tia skulle ha neste løpetid i slutten av april og det passet perfekt i forhold til å ha valper om sommeren.

Men, neida. Tia fulgte ikke oppskriftsboka og løpetida kom halvannen måned etter planen. Med omtrent 60 dager drektighet og så 8 uker med valper før de sendes til sine nye hjem, så ville jeg hatt valper i hus i rypejakta. Det går IKKE, så parring ble utsatt til neste løpetid.

Jeg har lest meg opp på løpetid, parring og drektighet og for to uker siden var løpetida i gang. Mange kilder, blant annet dyreklinikk.no   , anbefaler at tispa må være i god form, men ikke for tynn ved paring. En hypotese er at for eksempel rev og ulv føder færre valper i magre år og flere når det er godt med mat. Dyreklinikk.no anbefaler valpefor og egg fra starten på løpetid og fram mot parring. Med andre ord: Godt med næringsrik mat når eggene skal modnes for å få flere valper. Det kan jo funke. Tia har fått hardkokte egg hver dag nå og resten av høyenergiforet som var igjen etter høstjakta. Hun har blitt noe dryg over baken, for å si det slik.

Fra dag 7 i løpetida startet vi med “Bli kjent kvelder”. Tia i bilen og avgårde på kjærestebesøk.

Joda, kjemien mellom de vordende foreldre virket meget bra og leken gikk fint. Dag 11 i løpetida var gravøren ivrig etter å få gjort unna pliktene sine, men lille frøken Tia var litt lessen av seg. Mozart viste seg å være en snill og respektfull frier, som høflig trakk seg unna på hennes signaler. Vi innhentet råd og veiledning fra Tia sin oppdretter og hadde hundene sammen hver dag. Uten fulltreffer. På kvelden dag 14 så det ut som om Mozart var mindre interessert i hele greia og dyrlegen testet hormonnivået hennes på morgenen dag 15. Resultat: Eventyret var ute og det ble ingen parring denne gangen.

Så, det jeg sitter igjen med nå er en dyrlegeregning, en skuffet og sliten hannhund, -og en småfeit tispe.

Next time!