Blir det valper tro?

Mer enn bare venner:-)

Tia har vært på herrebesøk og nå håper vi på valper. Hun og Asterix har i alle fall gjort det de skal og da er det bare å vente spent.

 

Breton er en populær hunderase og med meget gode papirer på både min hund og hannhunden, så er det lang venteliste på valper. Parringen er anbefalt av avlsrådet i Norsk bretonklubb og annonsert på nettsidene deres og jeg får nesten daglig mail, telefoner og sms fra folk som ønsker valp. Det kommer henvendelser fra hele landet, men også fra Sverige og Finland. Gøy.

Men, ennå vet vi ikke sikkert om det blir noe. I dag er det 21 dager siden parring, og jeg synes Tia har litt mer struttende patter og er blitt litt rundere og strammere over buken. DET kan være for mye mat også, men om en ukes tid bør tegnene begynne å bli tydeligere.

SPENNENDE!!!

 

Pedikyr og manikyr

Mange kvier seg for å klippe klørne på valpen sin. Man ser ikke nerven i kloa og blir usikker. Usikkerhet smitter over på valpen, som ikke kan stole på at du har kontroll. Den kjemper i mot, det er vanskelig å klippe kontrollert, man kan risikere å klippe for kort og få en småhysterisk hund. Så har du det gående. Lange klør gir smerter i labbene, enda mer hysterisk hund og du må til veterinær for å klippe klørne. Tipper noen kjenner seg igjen. 

Kos og pjusk er en del av rutinen.

 

Regel nr 1: Gjør det enkelt for deg selv og start tilvenning til kloklipp med valpen. Venn valpen til å ligge rolig, kos med den og la den bli vant til at du har klotanga i handa. Så klipper du en klo. Avslutt alltid kloklipp med at valpen fortsatt skal være rolig og pjusk med den litt til, før den er ferdig og får komme opp. Neste dag, neste klo. Klør må trimmes jevnlig, så det er ingen grunn til å vente mange dagene etter at du har fått valpen i hus. Kloklipp er rolig kosestund og valpen blir fort fortrolig med rutinen. Tia er vant til å få en godbit etter kloklipp. Godbiten ligger ved siden av oss, hun vet hun får den når vi er ferdig og hun småsover mens klippinga foregår.    

Om vinteren slites vanligvis klørne mindre, i alle fall i snøskavlene her oppe i Finnmark, og de fleste hunder bør få trimmet klør minst hver 14.dag. Hvis hunden løper en del på grus og asfalt, så trengs det sjeldnere kloklipp. La det allikevel bli en god vane å ta fram klosaksa, sjekke labber, klør og pjuske med hunden. Da blir det null stress når du skal klippe, men også hvis du må ta deg av sårskader eller andre uhumskheter.

Klipp av ragget som ligger oppå kloa.

 

Fjern ragg under labbene, det forebygger isklumper på vinterføre.


Jeg er heldig og har en hund med lyse klør, der nerven i kloa ses tydelig. Det gjør det mye enklere, men man lærer seg fort hvor langt nerven strekker. Det er nesten som på lange fingernegler; der fingertuppen slutter starter krumming av neglen. PS! Ikke sammenlign dette med kunstige negler altså! Jeg hadde en sort schäfer tidligere, med helt sorte klør der nerven ikke var synlig. Når man klipper mørke klør og nærmer seg nerven, vises først en mørk prikk på enden av kloa. Klipp litt til og det blir en liten ring. Da har du klippet kort nok. 


Hvis du er flink og klipper jevnlig, så holder nerven seg tilbake. Hvis ikke, så må du skråklippe “”rundt” enden på nerven for å få den til å trekke seg gradvis tilbake. Når jeg hører klørne til Tia på parketten, så vet jeg at det er på høy tid å ta kloklippen. Da har jeg ventet i lengste laget og må skråklippe litt fordi nerven har strekt seg ut. 

Framgangsmåte:

Jeg klipper først kloa rett av. Deretter klipper jeg på skå i overkant av kloa, ned mot nerven. Skjønner? Litt finstuss på sidene av kloa. Samme rutine tå for tå, inkludert den lille på sida av leggen, så er vi ferdig. Og da er det pjusk og kos, rolig avslutning, før godbit til slutt. Fast rutine, trygg og høggrolig hund.   

Hvis kloa har vokst seg lang, så skråklipp på sidene og over nerven for, over tid, å presse nerven tilbake.


Dersom man klipper jevnlig og ofte nok, så holdes nerven kortere og man kan klippe kloa rett av, ferdig med det. Klipp litt og litt, så slipper man stresset med blodstopp-middel og engstelig hund. Det går så bra! 

Husk regel nr. 1: Start tilvenninga noen dager etter at du har fått valpen i hus! Rolig og avslappet! Kloklipp er kosestund!   

IKKE LETT Å VÆRE STÅENDE FUGLEHUND I DYPSNØ

Før Konoaens tid var jeg med på å arrangere kurs for stående fuglehunder. Alt var godt planlagt og tilrettelagt. Lokale til teori var leid. Lunsj og kaffe var bestilt på tradisjonsrike Suolovuobme fjellstue. Terrenget var sjekket ut og kurset fulltegnet. 

Men, så var det været da. Og klimaet generelt kanskje. Det har snødd, – og snødd. Og så kom i tillegg kulda.

Det er jo greit for folk å kle ute kulda, og for så vidt ikke så vanskelig å kle på hundene heller. Gradestokken viste -17 da vi startet ut og påkledninga tok litt tid. Sokker med borrelås, kondomdresser og varmedekkener på hundene, dunjakker og ull i flere lag på hundeførere.

 
Så startet vi ut. Jeg med min lille breton-frøken. Hun har fint og flott kennelnavn, men til daglig kalles hun for Tia. Tia er forkortelse for “This Is Anfield” og min datters påfunn :-). Etter en liten halvtime, så hadde Tia svære isklumper langs overkant av sokkene. Sokker syr man forresten enkelt selv og jeg kommer straks med et innlegg om dette. Vel, jeg tok sokkene av henne og smurte på tykt med labbefett. Det funket mot ising, men ikke mot snømengdene. Rypene hadde vært smarte nok til å holde seg unna flatene og det var masse rypespor i skog og kratt. Der var det også snø, masse snø. Og så sier vi at ryper har hønsehjerne. De har jo riktignok det, men denne gjengen var i alle fall smarte nok til å holde seg i skogen.  
 
Tia holder rasestandard, men breton-tisper er ikke spesielt høye og når bikkja må svømme i dypsnøen, og selv med god teknikk på “hunde-svømminga” mangler det framdrift, så er det vel heller små sjanser for å jobbe effektive søk etter ryper.

 

Hundene fikk i alle fall jobbet og virket ikke kalde, men etter et par timer med padling i dypsnø ga vi opp og gikk tilbake til fjellstua. Oppsitteren på fjellstua serverte den aller beste bidosen jeg har smakt, rett og slett. Bidos er en tradisjonell samisk reinkjøttsuppe med litt tykk buljong og den varmer helt inn til ryggmargen i en småfrossen jakttreningskropp. Jeg skjønner at samene har en forkjærlighet for kokhet buljong når de kommer inn fra fjellet. Det smakte himmelsk.

Kurset ble litt mer teoretisk enn planlagt, men maten var fortreffelig og kursholder fylte på med tips, råd og øste av en rikholdig kunnskapsbank. Dette er det tredje kurset vi holder eksklusivt for damer og mange av deltakerne er førstegangs fuglehundeiere, som brenner inne med masse spørsmål om ting de lurer på. De to første kursene har vært helgekurs, der det sosiale har vært viktig, mens dette var dagskurs. På kursene vi arrangerer deltar ofte folk som er nyinnflyttet til området og da kan dette være gode arenaer for å bli kjent med andre med samme interesser.
Men, det var det klimaet da. Jaja, utendørs toppidrett kan vel være litt uforutsigbart og vi vet absolutt hvor vi bor. Men, lærerikt og hyggelig var det uansett.
-Og bidos anbefales på det varmeste hvis du noen gang kjører forbi Suolovuobme fjellestue 🙂
(For tidligere lesere: Innlegget har tidligere vært publisert på gammelbloggen)

Ja, nå er de overalt liksom…

Når rypejakta er over og båndtvangen har trådt i kraft, ja da popper rypene fram fra «Vet-ikke-hvor» og gir nydelige naturopplevelser til alle som ferdes ute. I Altaområdet er det de siste to årene skutt en haug med rødrev, masse ravn og kråker og jeg har tro på at dette er med på å forbedre vilkårene for rypene lokalt. I områder der det ikke har vært noe særlig ryper på en stund, ser det nå ut til å livne til. Gøy!!!

Vi var på skitur her om dagen, det var bra med rypespor, Tia hadde et flott fuglearbeid med langline på og da vi kom tilbake til bilen kom ei rype og satte seg rett ved bildøra. Jeg gikk ut av bilen og fulgte etter den for å filme og på det nærmeste var jeg en meter unna rypa. Kunne kastet meg etter den, hadde det bare ikke vært for at jakttida er over…

Her er jeg en meter unna rypa og måtte skru av zoomen på mobilen for å få plass til rypa i linsa.

Jeg jakter sjelden rype på vinteren og prioriterer heller å få trent Tia jevnlig. Med startpistol i stedet for hagle, så holder man bedre fokus på hva hunden gjør og får jobbet med jaktdressuren. Med hagle på jakt er det lett for at dressuren glir ut. Man har fokus på seg selv, på fugl og skudd og bikkja får lettere anledning til å tøye grenser. Nå er det båndtvang og alternativ trening med dressur, spor, apport, kløv og kondis. Den kondistreninga har både jeg og Tia bruk for… Hvis bare den øverste meteren med snø tiner vekk snart, så jeg kommer meg inn i sjåen for å hente fram sykkelen.

Koronafri sone!

En pandemi har rammet verden. Det er skremmende og det er så skrekkelig mye usikkerhet knyttet til Koronaen. Alle, fra helsemyndigheter til hver enkelt av oss, prøver å ta de beste avgjørelser man kan med den informasjonen man har.

Jeg og yndlingsdatteren min (har bare ei datter altså) er på hytta. Andrea hadde bestilt hjemreise i helga og ønsket seg jakttur. Bestemor skulle også være med, jeg hadde handlet klart for tur og skulle bare gjøre ferdig arbeidsuka. Men, så begynte utviklingen å gå raskt! Smittede i Norge, statsministeren holder pressekonferanse, hjemmekontor, folk i karantene, skolene stengt og hamstring i butikkene. Oh shit! Dette er alvorlig.

Etter en sparring ble vi enige om at bestemor er i risikogruppe og ikke ble med på hytta som planlagt. Bedre føre var! Så da er jeg og Andrea på hytta i forhåpentligvis koronafri sone. Ingen symptomer til nå, la det fortsette slik!

Vi innlosjerte oss, spiste god mat i går og hadde håpet at det skulle dukke opp en rev på åtet i natt, men ingen Mikkel. Da var neste plan på programmet å lufte hagla på rypejakt. På vinteren jakter jeg lite ryper. Det går mest i trening av hund, og det eneste som smeller er startpistolen som brukes for å trene «Ro i oppflukt og skudd»(RÍOS). Det er slutten på rypejaktsesongen og i dag startet vi ut med hver sin hagle. Det var skikkelig påskevær på fjellet. Ja, jeg tror jaggu det dryppet litt smeltevann fra taket på hytta.

Dagen startet med minus 10 og strålende sol🌞

Vi fant masse, masse rypespor. De fleste sporene var lett nedsnødd etter i natt, men mange helt ferske også. Men, fant vi ryper? Nope!

Det er dyp snø i år og ikke lett føre for en stakkars jakthund. Tia jobbet godt et par timer, så ble det etterhvert mindre trøkk i søkene. Vi tok en matpause, men etter det begynte tempoet å gå ned. Labbene iset, potesokkene glemt hjemme og ingen ryper. Lite motiverende for en jakthund. Jeg må motvillig innrømme at Verdensmester Breton-Tia ikke har toppformen inne heller da. Hun er jo uansett verdens beste jakthund, bare ikke akkurat nå. Vi må nok legge oss i trening, både jeg og Tia…

Dagens luftetur var uansett helt fantastisk, sola skinte, kvalitetstid med fineste Andrea og sliten hund. Nå er det sofachill, snart biff til middag og så kommer det helt sikkert en rev på åtet i natt.

Deilig sofahvil etter dagens jakttur.

Dessuten, hytta er 35 minutter med bil hjemmefra. Hvis vi begynner å føle oss i dårlig form, så durer vi hjem med en gang.

Som Statsministeren sier: Ta vare på hverandre, men ikke ta på hverandre!

#friluftsliv #jakt

Den fine, kalde tida

Vi har vinter og jevnt over godt skiføre i Finnmark på denne tida. I går gjorde jeg, som nevnt, et brukbart kupp på nye fjellski. I dag tidlig kom det melding fra datteren min, og den startet med bildet av skiene fra bloggen:

«Noen» vet å gripe muligheter:-).

Det er meldt drittvær i helga, men jeg håper å komme meg ut på testing av de nye, fine skiene. Nå er det slik at uttrykket “Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” er en sannhet med modifikasjoner, men noe er det i det. Å sitte inne og se på frostrøyken over Altafjorden er jo flott og noen ganger er det aller deiligst å bare fortsette med å sitte inne med en god bok eller strikketøy. Men, når man kommer seg ut, kledd etter vær, så byr vinteren i Finnmark på skikkelig vinter. Og det er jo absolutt å foretrekke framfor slush-føre i februar.

Lyset ute er vakkert nå og selv i desember, når sola er helt borte, så er blålyset midt på dagen eventyrlig. Hunder og folk har behov for å lufte kropp og hode, så det er bare å tre på seg godt med klær og komme seg ut.

Når man bare kommer seg i bevegelse, så blir man stort sett varm. Ha gode sko, lue og votter, det er viktig! Start gjerne litt hardt ut for å få varme i kroppen og ha med ekstra klær til pauser.

Jeg og fineste Ann-Siri startet til Orvvosfossen her en helg i minus 15. Jeg så på graderstokken og følte meg litt småfrossen, så kledde meg etter det. Hører jeg på egne råd? Neida! Holdt på å kveles. Ullundertøy, to lag stillongs, ulltrøye, Ulvang-genser og mellomtykk dunjakke…..  Jeg har ikke vært ved Orvvosfossen tidligere og kom ikke på å at det kunne være oppoverbakker dit.

Vi startet ut i kjapt tempo og først måtte dunjakka av. Deretter gikk vindvottene, så jeg gikk med bare ullvottene på. Det neste som forsvant var bikkja……… Han startet på rypejakt, – uten meg, for å si det sånn. Vi hørte han bjeffet inne på fjellet og reagerte absolutt null og niks på plystring. ARGH!!!!!
Men snill som dagen er lang, det er han..
Og en djevel på å finne ryper!
Vi gikk til fossen og en ting må jeg bare si: den var overraskende VAKKER!
Orvvosfossen i vinterdrakt
I det blå vinterlyset var den frosne fossen som hentet ut fra et eller annet folkeeventyr. Jeg aner ikke om det er noen folkeeventyr om frosne, vakre fosser, men det burde være et slikt.
Ann-Siri ved Orvvosfossen

Ved opptelling hadde vi bare en hund (Tia), og hadde fortsatt ikke sett snurten av Rocky. Vi ventet og plystret, men det var svinkaldt, så vi måtte bare snu og gå tilbake til bilen.

Tia med vinterjakka på
Heldigvis hadde vi kaffe med oss og tilbake ved bilen var det bare å rigge seg til med tålmodighet, vente på krapylet og håpe at han ville finne veien ned før det ble mørkt.
Røde kinn og rim i barten (hvis jeg hadde hatt bart altså).

En og en halv time etter at vi kom til bilen og rett før det ble kølmørkt, så kom han. Du vet når du roser bikkja for å komme, men egentlig har lyst å kjefte han huden full for å ha stukket av!?! “Såå flink gutt som endelig kom! Fliiinke Rocky!”

Kaffe og skravling, mens vi venter på at bikkja skal finne på å komme fra jakt.

Jaja, vi fikk oss en trivelig skravleøkt i bilen, og vi er gode på slikt 🙂

Nå er det jaggu helg igjen og nye muligheter. Kle dere etter vær og kom dere ut på lufting!

#friluftsliv #finnmark #jaktogfriluft #friluft Repost

Planen er valper i hus

Tia er jo den flotteste, peneste og flinkeste Breton i verden, så da er det helt klart at hun bør få etterkommere. Det er jo selvfølgelig min egen kjempesubjektive vurdering av henne, men hun har gode avlstall fra Breton-klubben og dermed er det ikke bare min mening. Avlstall er poengberegning av hundens utseende, jaktegenskaper og helse.

For å få disse tingene vurdert må man stille på hundeutstilling, få tatt røntgenbilder av hundens hofter og gå på jaktprøve. Det siste gjelder selvfølgelig bare for jakthundraser. Planlegging av valpekull startet derfor egentlig for fire år siden med å trene fram mot jaktprøve, stille henne på utstilling og få tatt røntgen av hofter. Jeg hadde i utgangspunktet ingen konkrete valpeplaner, men tenkte at hvis Tia viste seg å bli en god hund, så ønsket jeg å ha muligheten til å sette valper på henne med raseklubbens velsignelse. Da må avlsegenskapene dokumenteres, slik raseklubben anbefaler. Det er jo greit å sikre muligheten.

For et år siden bestemte jeg meg endelig for at det skulle bli valper. Jeg kontaktet avlsrådet i Breton-klubben og ba om råd. Gravør ble anbefalt og eier kontaktet. Fine Mozart skulle bli pappa (han heter det, -hunden altså). Jeg hadde beregnet at Tia skulle ha neste løpetid i slutten av april og det passet perfekt i forhold til å ha valper om sommeren.

Men, neida. Tia fulgte ikke oppskriftsboka og løpetida kom halvannen måned etter planen. Med omtrent 60 dager drektighet og så 8 uker med valper før de sendes til sine nye hjem, så ville jeg hatt valper i hus i rypejakta. Det går IKKE, så parring ble utsatt til neste løpetid.

Jeg har lest meg opp på løpetid, parring og drektighet og for to uker siden var løpetida i gang. Mange kilder, blant annet dyreklinikk.no   , anbefaler at tispa må være i god form, men ikke for tynn ved paring. En hypotese er at for eksempel rev og ulv føder færre valper i magre år og flere når det er godt med mat. Dyreklinikk.no anbefaler valpefor og egg fra starten på løpetid og fram mot parring. Med andre ord: Godt med næringsrik mat når eggene skal modnes for å få flere valper. Det kan jo funke. Tia har fått hardkokte egg hver dag nå og resten av høyenergiforet som var igjen etter høstjakta. Hun har blitt noe dryg over baken, for å si det slik.

Fra dag 7 i løpetida startet vi med “Bli kjent kvelder”. Tia i bilen og avgårde på kjærestebesøk.

Joda, kjemien mellom de vordende foreldre virket meget bra og leken gikk fint. Dag 11 i løpetida var gravøren ivrig etter å få gjort unna pliktene sine, men lille frøken Tia var litt lessen av seg. Mozart viste seg å være en snill og respektfull frier, som høflig trakk seg unna på hennes signaler. Vi innhentet råd og veiledning fra Tia sin oppdretter og hadde hundene sammen hver dag. Uten fulltreffer. På kvelden dag 14 så det ut som om Mozart var mindre interessert i hele greia og dyrlegen testet hormonnivået hennes på morgenen dag 15. Resultat: Eventyret var ute og det ble ingen parring denne gangen.

Så, det jeg sitter igjen med nå er en dyrlegeregning, en skuffet og sliten hannhund, -og en småfeit tispe.

Next time!

 

MED FERSKE JEGERDAMER PÅ RYPEJAKT

hitsFlere jenter tar jegerprøve enn tidligere, men færre jenter enn gutter kommer seg ut på jakt etterpå. Det må vi gjøre noe med. Introjakt er initiert av NJFF og vi i lokalforeninga har tatt oppfordringen. Kvinneutvalget i Alta JFF inviterte derfor til jakttur for ferskinger, så da dro jeg sist søndag på jakt med tre jegerdamer (Agnethe Kjellmo, Sofie Jubskås og Hanne Aakerholm), en ekstra instruktør (Arvid), tre stående fuglehunder, – og NRK. 

Våpen tømt og sikret, – posering for fotografen.

NRK-Finnmark spurte om de fikk være med, og driver man med rekruttering, så bør man si ja til litt medieomtale. 

Hyggelig NRK-mann med på tur. Legg merke til den flotte NJFF-vesten, vi visste hvor han var til enhver tid 😉


Det er to ting i en slik sammenheng som man ikke har helt kontroll på, været og rypene. Vi har gått rekognosering i terrenget tre ganger tidligere og funnet greit med ryper, så vi satset på å få jentene i jaktbar situasjon/-er. Det var varslet tålig brukbart vær, med noen regndråper og varierende tykkelse på tåketeppe. Vi hadde med oss GPS, klær etter vær og alle hadde med en tørr vedkubbe til bål.

Etter instruksjoner og formaninger om sikkerhet duret vi til fjells. Jentene hadde masse spørsmål om ryper, utstyr, hund, våpen, ammunisjon og om jakt generelt. Hærlig med engasjerte “elever”! 

Fram til lunsj så vi ei rypefjær, en reingjeter på firehjuling og en gjeterhund. That’s it. Vi måtte ta en liten skytetest mot toppen av ei bjørk, bare for å sikre at alle fikk skutt. Alle traff bjørketoppen, bålkosen var koselig, kaffen så god som kaffe kun er på fjellet, og så bar det videre. 

Tia i Jervehiet, perfekt pauseplass for hunden i surt vær.


Samtidig trakk tåka på. Vi hadde ikke så mye håp om fugl når det tetnet til og når Gordonsetteren endelig fant fugl, så kom han dessverre for tett på dem. Vi så bare snurten av fuglene og hørte kaklinga til steggen da gjenget fløy avgårde. Farsken også!! Vi håpet jo så inderlig på å få en kontrollert og flott jaktbar situasjon for jentene. 

Jegerdamene, med NRK-Kristian etter med kamera.


Vi fulgte på fuglene og noen minutter etterpå spottet vi tre kritthvite ryper på ei tue. Hundene var på motsatt side av oss, så jeg kalte dem inn og tok dem fast, just in case. Jeg ville ABSOLUTT ikke risikere at noen av hundene skulle finne på rampestreker. Med instruktør sammen med dem, og NRK hakk i hæl, så gikk jentene mot fuglene og gjorde seg klare til å skyte. De var drillet på forhånd med hvem som tar hvilken rype. Perfekt hold og sikker bakgrunn. Rett og slett perfekt! Avtalen var “1, 2, skyt på 3”, men rypene ble urolig og gikk på vingene før jentene var klare. “Skyt” fikk de beskjed om og det gjorde de. Unntatt ei, hun hadde glemt sikringa. Klassisk. Den har vi alle gjort.. 

Og: Vi må trene “Ro I Oppflukt og Skudd” på hundene……(RIOS). En fuglehund skal nemlig holde seg i ro når fuglene letter og skuddet går. Heldigvis var NRK-Kristian opptatt med filming i en annen retning, for da skuddene gikk, så rykket hundene framover og jeg gikk på snørra i myra. Magaplask!! 

Rypene, de fløy litt forskremte, men lykkelig videre. Men gjett at jentene hadde puls!! Kjempegøy!! 

Vi gikk klar av tåka det meste av dagen, men den siste halvtimen ble det lite sikt. Pass på når det er tåke dere! Vi fant tilbake til bilene og jentene lurte på om ikke vi kunne ta ny introjakt neste helg. Jeg tar det som sikkert tegn på at de hadde en vellykket tur, selv om det ikke havnet ryper i sekkene.

Takk for turen jenter!

BTW – Jeg fikk SMS fra NRK i dag om når reportasjen kommer på TV:

 
#friluftsliv #jakt #fiske #hund

EXCELLENTE BRETON TIA

Det er ikke helt lite som skal/bør gjøres før deltakelse på hundeutstilling, har jeg forstått. Eller må det være så mye styr? De mest ihuga går selvfølgelig seriøst og skikkelig til verks for å få vist hunden sin for dommeren på aller beste måte. For oppdrettere betyr det mye å ha godt premierte hunder. Men, what`s in it for oss andre?

Fire fine damer på hundeutstilling. Tia og tanta, meg og Maret.

Hundeutstillinger er sosialt, det er spennende, det er konkurranse og det er masse hyggelige folk med samme interesse som en selv. Jeg hadde ikke tenkt å stille Tia flere ganger (var på en utstilling i fjor med resultat Excellent), men da Altautstillinga hadde litt få påmeldte, så tenke jeg “Ka farsken”, og meldte oss på.

Så da startet forarbeidet: Vask av hunden minst et par-tre uker før, klipp og stell av pels og klør, og trening på å løpe pent i utstillingsringen.

Øve på å stååå pent! Passelig vinkel i bakaksel!

I fjor var jeg på utstillingskurs hos Gerd og Are på Alta Hundehotell og lærte masse. I tillegg møttes jeg og tre andre hundeeiere flere ganger til ringtrening. Det gjelder å løpe passelig fort, så hunden får strukket ut, men ikke så raskt at den går over i galopp. Rakk en runde trening i siste liten.  

Det bar i dusjen med dyret og mye børsting. Det er mye hår som skal av i vår-røytinga, så Tia ble litt snau. Raket av pels fra halsen, så den skal være slank og fin, men måtte la være å børste brystkassa etter hvert som Tia ble fri for pels der😁.

 

Finstusset pels på ører, kortklipt hals og framhevet bryst.

 

Så var det klipp av klør, kortklipping av pels fra haseledd og ned, jevne underlinje, stuss av halestubben med effileringssaks, vekk med rufs på ørene, jevne og skråstille faner og “bukse”. Breton skal være kvadratisk, så klippen skal framheve dette. Effileringssaks er tynnesaks som også frisører bruker. Fås på Biltema, av alle steder, for rundt en hundrelapp.

“Bukse” klippet i fin fasong.

Om det var forarbeidet som ga resultater, eller rett og slett at Tia er en hund som matcher rasestandard, er ikke lett for meg å si. Jeg tror ikke det nytter å frisere opp en hund som ikke holder rasestandard, men at en velstelt hund kan få vist seg fra sin beste side er vel bare positivt. Min gode venn Geir var handler for en Gordon setter, som ikke var frisert på noen måter og etter en runde med børsten gikk den i ringen, -og fikk strålende bedømming.

I alle fall så fikk Tia på sin andre utstilling bedømmelsen Excellent i brukshundklasse og matmor er rimelig velfornøyd. Det er viktig for planlegging av avlsarbeidet, at oppdretter får bedømt avkommet etter avlshundene, så oppdretter Anne-Grethe i Kennel Sarahkka er rimelig fornøyd. Brukshundklasse i gruppen stående fuglehunder er åpen for hunder som er jaktprøvepremiert, og Tia har en 1. og en 2. premie i unghundklasse.

Det kan ende med valper på Tia med tiden og konklusjon etter lørdagens utstilling: Hundeutstilling er gøy og det er ofte gode kaker på slike arrangement. Anbefales! 

Fine Tia

Norsk kennelklubb skriver om kvalitetsbedømmelsen Excellent:

Excellent – Utmerket (rød sløyfe) – Hund som i all vesentlighet tilsvarer rasens standard og som presenteres i utmerket kondisjon, viser et harmonisk velbalansert temperament, holder utmerket klasse og har utmerket helhet. Hundens utmerkede kvaliteter i forhold til raseidealet tillater at dommeren kan se bort fra mindre detaljfeil. Hunden må ha tydelig kjønnspreg.

Norsk kennelklubb om rasestandard Breton:
Rasestandard Bretonhits

TIA HAR VÆRT PÅ HOTELL

Matmor har vært på jobbreise og vi har begge kost oss på hotell. Jeg på Scandic og Tia på Alta hundehotell (http://www.altahundehotell.no/)



Forrige, og til nå eneste, opphold i kennel hadde Tia for et år siden. Kanskje hadde jeg en smule separasjonsangst, men i alle fall så hadde Tia ult hele helga og måtte vaskes før jeg hentet henne. Hannhunden hun sto i gården sammen med hadde tisset på henne. Sikkert flere ganger også. Stakkars lillegullet mitt. Eller, kanskje det var verst for matmor?

Når jeg nå skulle på jobbreise og måtte ha hunden i kennel, så spurte jeg Gerd på Alta Hundehotell om Tia kunne få være innehund, sammen med deres egne hunder. Og hun fikk det!!! Det er vel å ta i at jeg skreik meg til det, men det var vel ikke så langt unna sannheten…


Det er slettes ikke umulig at dette roet meg, slik at jeg avleverte hunden med en annen følelse enn sist, og at Tia senset at denne situasjonen var helt OK. Jeg var ikke bekymret for oppholdet verken før avlevering, under avlevering eller mens jeg var på jobb. Jeg visste at Tia var i de aller beste hender. Selv om jeg ante at det ville komme noen tilbakemeldinger ved henting. Gerd kjører valpekurs, dressurkurs og kurs for stående fuglehunder, og er ganske så direkte på hva hundene våre trenger at vi gjør. Og tilbakemelding fikk jeg.

Tia hadde oppført seg eksemplarisk. Ikke noe bjeffing eller uling, løs ute sammen med de andre uten å dra på egen ekspedisjon, sov i buret sitt om natta og gjorde fra seg der hun skulle (ute). Jaja, utenom en liten skvett på stueteppet til Gerd og Are da jeg avleverte. Det ble litt mye med fremmede hunder og fremmed sted, men Are ba meg slappe av, det var da ikke noe problem! Den beste attesten jeg kunne fått, var at Gerd sa at denne bretonen kunne hun ha tenkt seg å ha…… Og det sier mye når det kommer fra en engelsksetter-dame.


Det eneste jeg fikk påpakning om at jeg måtte stramme opp var innkallinga. Jeg svarte at innkallinga sitter som et skudd, så det såh! Men, ved nærmere ettertanke, etter at jeg kom hjem med andre ord, så ser jeg at det er rom for forbedring. Med fløyta snur hun på tiøringen og kommer i rakettfart til meg, men med plystring så er det visst ikke helt så nøye. Jeg testet og hun snuste et sekund ekstra før hun kom. Plystring har blitt til gåpåtur-signalet og det har sklidd ut. Jeg bruker fløyte under trening, jakt og jaktprøver, så der har jeg nok hatt mer fokus enn når vi er på koseturer. Jaja, Gerd hadde rett, -igjen. Oppstramming pågår…..



Takk for tilbakemelding på innkallinga Gerd, og superstor takk til dere begge for forståelsen og for hotellopphold i særklasse!!

Terningkast: Bilderesultat for terningkast 6

Vi kommer snart tilbake! Jeg har vel kommet meg over separasjonsangsten til da, slik at Tia kan plasseres i kennelen sammen med resten av hundene. 

Tia vel hjemme og på pleddet sitt.
Foto: Andrea Heitmann Liland

Blogglisten

hits