Den fine, kalde tida

Vi har vinter og jevnt over godt skiføre i Finnmark på denne tida. I går gjorde jeg, som nevnt, et brukbart kupp på nye fjellski. I dag tidlig kom det melding fra datteren min, og den startet med bildet av skiene fra bloggen:

«Noen» vet å gripe muligheter:-).

Det er meldt drittvær i helga, men jeg håper å komme meg ut på testing av de nye, fine skiene. Nå er det slik at uttrykket “Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” er en sannhet med modifikasjoner, men noe er det i det. Å sitte inne og se på frostrøyken over Altafjorden er jo flott og noen ganger er det aller deiligst å bare fortsette med å sitte inne med en god bok eller strikketøy. Men, når man kommer seg ut, kledd etter vær, så byr vinteren i Finnmark på skikkelig vinter. Og det er jo absolutt å foretrekke framfor slush-føre i februar.

Lyset ute er vakkert nå og selv i desember, når sola er helt borte, så er blålyset midt på dagen eventyrlig. Hunder og folk har behov for å lufte kropp og hode, så det er bare å tre på seg godt med klær og komme seg ut.

Når man bare kommer seg i bevegelse, så blir man stort sett varm. Ha gode sko, lue og votter, det er viktig! Start gjerne litt hardt ut for å få varme i kroppen og ha med ekstra klær til pauser.

Jeg og fineste Ann-Siri startet til Orvvosfossen her en helg i minus 15. Jeg så på graderstokken og følte meg litt småfrossen, så kledde meg etter det. Hører jeg på egne råd? Neida! Holdt på å kveles. Ullundertøy, to lag stillongs, ulltrøye, Ulvang-genser og mellomtykk dunjakke….. Jeg har ikke vært ved Orvvosfossen tidligere og kom ikke på å at det kunne være oppoverbakker dit.

Vi startet ut i kjapt tempo og først måtte dunjakka av. Deretter gikk vindvottene, så jeg gikk med bare ullvottene på. Det neste som forsvant var bikkja……… Han startet på rypejakt, – uten meg, for å si det sånn. Vi hørte han bjeffet inne på fjellet og reagerte absolutt null og niks på plystring. ARGH!!!!!
Men snill som dagen er lang, det er han..

Og en djevel på å finne ryper!

Vi gikk til fossen og en ting må jeg bare si: den var overraskende VAKKER!

I det blå vinterlyset var den frosne fossen som hentet ut fra et eller annet folkeeventyr. Jeg aner ikke om det er noen folkeeventyr om frosne, vakre fosser, men det burde være et slikt.

Ved opptelling hadde vi bare en hund (Tia), og hadde fortsatt ikke sett snurten av Rocky. Vi ventet og plystret, men det var svinkaldt, så vi måtte bare snu og gå tilbake til bilen.

Heldigvis hadde vi kaffe med oss og tilbake ved bilen var det bare å rigge seg til med tålmodighet, vente på krapylet og håpe at han ville finne veien ned før det ble mørkt.

Røde kinn og rim i barten (hvis jeg hadde hatt bart altså).

En og en halv time etter at vi kom til bilen og rett før det ble kølmørkt, så kom han. Du vet når du roser bikkja for å komme, men egentlig har lyst å kjefte han huden full for å ha stukket av!?! “Såå flink gutt som endelig kom! Fliiinke Rocky!”