Tidlig morgen, pakket og klar. Fjellski og tykke fjekkskisko. Hundemat, mat til folk, fiskeutstyr og klær for vær både til folk og hund. En nyinvestering før turen var en lang ullboxer med vindstopper foran og den var jeg litt spent på. Ull er uansett det eneste som funker vinterstid på fjellet. Antall lag ull avhenger av vind, temperatur og aktivitetsnivå. Det var meldt vind og minus 13, så jeg hadde ullboxer, ull-BH, trøye og stilongs i ullnetting, over der ulltrøye og bukse, to par ullsokker (tynn innerst og litt tykkere utenpå) og så skalljakke med hette, skallbukse, ullvotter og vindvotter over. På hodet yndlingsluen min, i ull, – of course.
Det man kan få bruk for på gåturen må være lett tilgjengelig og derfor pakket i ryggsekken. I tillegg til niste har jeg som oftest med meg varm energidrikke i flaske av hardplast med termopose rundt. Når jeg fyller kokende vann i den om morgenen, så holder væsken seg lunken hele dagen. Jeg klarer å drikke atskillig mer veske når den er temperert enn i slush-form, og på langtur er det å drikke nok vesentlig. Et godt tips er å fylle flaska med kokende vann på kvelden og putte den i soveposen før man skal krype oppi. Da slipper kroppen å streve for å få varme i posen og sjansen for en god natts søvn er vesentlig styrket. Anbefales!
I sekken hadde jeg også en tykk ullgenser, BH-, boxer-, stilongs-, trøye-, votte- og sokkeskift, en dunjakke og et skjørt. Skjørt, tenker du kanskje? Ja, sier jeg! Det er på kanten til genialt. Jeg har et skjørt som rekker meg til leggen, med glidelås i sidene. Jeg smetter det på meg i pauser, på isfiske, i leir på fjellet og i solveggen på hytta. En gang holdt jeg på å fryse baken av meg, og da gikk jeg ned fra fjellet med skjørtet utenpå turbuksa. Jeg liker coreloft/primaloft bedre enn dun, fordi det tåler mer vann og tørker raskt, selv om det ikke er like varmt. Smak og behag, og det er ganske så stor prisforskjell.
Foret skjørt med glidelås i begge sider.
Det er fantastisk hvor mye man synes er kjekt å ha med på tur, spesielt når man ikke skal ha så mye av det på ryggen, men laster i pulk. Heldigvis har jeg pulk, og heldig for meg, så var det andre som trakk den. Velvillig som jeg er, så fikk den som trakk pulken også bruke Tia som trekkhund. Lille breton-frøken på 11,6 kilo. Med kløvsekk på ryggen legger hun seg i seletøyet og drar på. Helt utrolig hvor sterk hun er. Tenk da kreftene i en husky på 25 kilo! For ikke å snakke om når det er 14 huskyer i et spann.
Etter stående matpakkespising på sporet og noen korte drikkepauser nærmet vi oss Bojobæski-hytta. Selv med sjekk og dobbelsjekk av GPS, måtte vi krysse litt i skogen for å komme riktig. Dyp snø, skog og pulk. Vel, jeg sier ikke mer. Den nye vindstopper-boxeren fungerte supert på bortovergåing i kald motvind, men vindstopper-stoffet sluttet i skrittet. Det merket jeg når jeg skulle gå fiskebein opp bakker. Så inntil det kommer en bedre konstruksjon, så kommer jeg til å gå fiskebein med samlede knær når det er sterk vind:-)
Så var det DNT-nøkkelen da… Jeg hadde dobbeltsjekket at jeg hadde puttet den i den lille tur-toalettmappen min, som jeg var sikker på at jeg hadde lagt i sekken. Men, jeg fant den ikke. Jeg tømte pulken, sjekket ryggsekken, tømte hundekløven, lommene i jakke og bukse. Neida… DEN følelsen.. DNT-hytta i Bojobæski har en nødbu med to sengeplasser da. Må vite, – i tilfelle nød liksom, men vi ville jo aller helst inn i hytta da.
-Er du sikker på at den ikke ligger i sekken? Ble det spurt. Jeg dykket en gang til ned i ryggsekken, og der var toalettmappa…
Må få sjekket synet mitt, tenker jeg.
– Og skifte ut de sorte pakkposene til signalfarger!
Det ligger fortsatt noen snøflekker igjen i nordhellingene på fjellet etter tidenes snøvinter, men sommernettene er lyse og mellom oppussing i huset så lokker turlivet. Her en helg dro vi på fisketur vest for Alta, inn mot Troms-grensa. Vi gikk innover med hundene i nydelig vær.
NB! Kniven med slire er laget av Knut Saxe Kjeldsberg og jeg fikk den som Årets medlem i Alta JFF i 2015:-)
Gåturen inn gikk i mine barndoms fjelltrakter. Innover Guorbmutvuobmi har jeg vært utallige ganger med mamma og/eller pappa, på telting, dagsturer og på familiehytta vi hadde ved Langvannet (Gukkesjavri).
Å gå innover dette fjellpartiet er lett og terrenget åpent og vakkert, men framme på leirplassen møtte vi dessverre en svinesti. Dette er et populært fiskevann på vinterstid og det lå masse knuste flasker, ølbokser og tomme hermetikkbokser rundt bålplassen. Kan man for svarteste ikke ta med seg tomgodset hjem igjen, så la vær å dra på tur!! ALLE har mindre å bære/ta med i sleden på tur hjem enn når man drar ut på tur, så dette er skikkelig latterlig dårlig. TA MED SØPLA HJEM!!
To svaner på andre siden av vannet, – skulle hatt bedre kamera (julegavetips!!)
Vi ryddet opp andres rot og rigget leir.
Denne gangen skulle overnatting skje i hengekøye. Det var tidlig i sesongen i forhold til mygg, men greit å ha myggnetting uansett, det tar faktisk noe av for vind, – og vind hadde vi nok av på turen.
Og hva gjør ungdommene: Netflix!
På denne turen fikk vi testet tre ulike hengekøyer med ulike løsninger for myggproblematikk. Prisene under er det vi har betalt, men det varierer mye hva den enkelte hengekøye koster og det er stadig ulike tilbud i butikkene og på nett.
Ticket to the moon (TTM): Deilig hengekøye med myggnetting som henger over og strammes under hengekøya. Nettet holdes over køya ved at den henger over en midtline. Det følger ikke med opphengstau, så det må man huske på. TTM har ikke lomme for liggeunderlag, så underlaget kan gli litt, men fordi det ikke er egen lomme så former underlaget seg mer inntil kroppen og luner godt når det er kaldt og vind om natta. Alle tre køyene har innvendig lomme til småting. Vekt netting, tau og hengekøye er ca. 1,5 kilo og den er ikke spesielt komprimert og liten ferdig pakket. Pris ca 12-1300 for enkeltkøye og nett.
DD Hammock Frontline: Perfekt med lomme hvor man stikker inn liggeunderlaget, det glir ikke og konstruksjonen gjorde at liggeflata holdt seg litt mer flat enn i TTM. Nettet har glidelåslukking i ene langsida og superlette stenger som gjør at nettet holder seg godt oppe og gir bredde på rommet. Hvis man ikke ønsker å bruke nettet, så snur man bare køya, så nettet henger under. Det er fastmontert opphengstau og køya veier totalt omtrent 800 gram og pakket ned tar den lite plass. Den kostet omtrent 1000 kr.
Amazonas Ultra light: Vår testvinner ble denne. Den er billig (799,- på tilbud), har fastmontert nett med to glidelåser og lomme for liggeunderlaget. Køya snues når man vil bruke den uten nett og den har stangprinsipp for å holde bredda på nettet. Totalvekt er 650 gram og den tar lite plass i sekken.
Lavt over bakken henger jeg og duver i brisen. Nyt livet, sier jeg bare!
I hengekøye blir soveposen klemt flat og uten liggeunderlag blir det svinkaldt i baken. Man må ha liggeunderlag og en bra sovepose og da er det skikkelig nice å ligge og svaie i en hengekøye. Telt blir dødelig varmt når sola steiker på teltduken, også om natta her oppe, mens hengekøye er luftig og veldig, veldig deilig. Hengekøye som prinsipp: Nydelig! Har du ikke prøvd, så gjør det!!!!
Utsikta på morgenkvisten.
Så var det de fiskeriene da. Ikke farsken om det beit på noe som helst, vi så ikke et vak og hadde ikke så mye som et napp. Vi var riktignok ikke veldig tålmodige fiskere heller og marken hadde fått heteslag, men konklusjonen var at det var svart hav, vannet var helt sikkert fisketomt. Eventuelt så var det for seint etter isgang og for tidlig i sesongen, altså både for seint og for tidlig.. Jaja, vi hadde bålmat med i reserve og neste gang blir det sikkert masse storfisk.
Nå er det jaggu meg helg og klart for tur igjen. Satser på hengekøye-tur. Gleder meg så masse!!!
Røkt lammekjøtt og pølser som reserveplan når fiskeriene ikke slår til.
Mine første truger var et par billige “hyttetruger” på 25 tommers lengde. Jeg kjøpte dem på tilbud for under 600 kr og de har funket sånn tålig. Størrelsen var god til mitt bruk, men det verste med dem er gjennomgående bolter med en centimeter av skruen stikkende under trugen. Her festet det seg snø, så på det verste gikk jeg med 15 cm klabb under. Det passer dårlig når man skal ned bratta og har bruk for feste.
Da jeg skulle kjøpe meg nye, så var jeg nøye med å unngå skrue-tabben. I tillegg ønsket jeg truger med roterende tåfeste, slik at trugen ikke trenger å følge samme vinkel som foten min, og at snøen lettere faller av bakenden på truga. Utenom det hadde jeg ikke så mye peiling, så jeg ringte Bente, ei venninne som går et par timer på truger HVER DAG. Jepp. Helt sant. Eller, på vinterstid vel og merke!
Hyttetruger
Bente bor på Seiland, ei nydelig øy gå grensa mellom Alta og Hammerfest. Tidligere var «Gutta på tur» på Altnes, ytterst i Store Kufjord og nylig var «71 grader nord – kjendis» også der. Og der, midt i paradiset, bor altså Bente. Som dere kanskje har sett på TV, så passer turterrenget hennes best for randonee eller truger. Fjellski med feller fungerer også, men det er sikkert morsommere å kjøre ned på randonee enn å knote i skogen med fjellski. Sier jeg, som prøvde randonee for første gang nylig.
For Bente er det truger som gjelder. Jeg har tidligere i mitt liv bodd og jobbet på Altnes, og har senere vært med Bente på et par turer der ute. Terrenget er ikke for nybegynnere på randonee. Det er bratt og masse skog, men så åpner det seg nydelige fjellparti når man kommer opp. Og opp er jo en ting, men man skal ned også, så truger er slettes ikke så dumt… Eventuelt tenker jeg at fjellski/randonee med fellene på også er et forsvarlig alternativ… Bente kom med gode råd og jeg kjøpte truger som oppfylte kriteriene mine; Tubbs Explore.
Mitt trugepar nr. 2: Tubbs Explore
Skillet mellom truger for damer og truger for menn er vel i hovedsak at fotfestet er tilpasset noe mindre skostørrelser. Ellers kan jeg ikke se noen forskjell og endte opp med å glemme å kjøpe dametruge. Men, fotfestet passer perfekt! Hvis herremodellene også er bredere og større i festet foran enn damemodellene, så skal jeg ikke klage. Mine nye truger er lette å tre på seg, enkle å stramme og enkle å løsne. De vipper lett rundt en bolt ved tåfestet og bærer meg godt. Størrelse på trugene er avhengig av vekten din. Mine skal bære mellom 54 og 91 kilo og er i størrelse 25 tommer. Tenker det rekker…
Atlas
Broren min, Ivar, har truger fra Atlas og jeg er gørr-misunnelig på en ting: bøyle for å heve hælen ved bratt stigning. Jeg har begynt å kalle den for randonee-bøyle, men det heter trolig noe annet:-). Det skal jeg ha på mine neste truger!!!
Jeg har prøvd ulike sko på trugene. Nesnalobber funker ikke. De er for myke, så man får ikke strammet trugene godt nok uten å ende med deformerte sko og føtter. Fjellsko er atskillig bedre, men kan bli litt kalde når graderstokken bikker under -20. På siste trugetur testet jeg Muckboot – Arctic sport. Støvlene er lette, vanntette og varme. De har et anbefalt temperaturområde mellom +4 og -40. På isfiske og generelt slushføre er disse helt perfekt. Jeg har prøvd Muckboot på småturer rundt -25 og på skuterturer rundt -15. Det fungerer også kjempegodt, men jeg sverger nok til varmere sko og helst med ullfòr i sprengkulde.
Muckboot er stive nok til at man stramme trugene skikkelig uten å miste blod i beina og det er viktig at trugene sitter skikkelig godt fast. På truger er det ikke spesielt enkelt å overtråkke, så jeg synes Muckboots har grei nok støtte for mine slarkete ankler. Absolutt et godt valg.
Så, hvorfor truger på tur, og ikke fjellski eller randoneeski? I terreng med mye skog og bratt både opp og ned, så kan truger være tingen. Randonee eller fjellski funker jo, men trugene er korte og snope. På vinterjakt kan man ha ledige hender til handtering av hund og våpen, men det er god støtte å gå med staver, spesielt i bratt og ulendt terreng.
Det beste er da justerbare staver med god trinse!
Spreke Maj-Liss lufter meg og Tia på trugetur i Talvik-fjellene
Andrea har hatt lyst til å prøve seg på randonee og jeg har snudd meg rundt og fått det organisert.
Beste-gjenget er ivrige topptur-entusiaster og har lenge holdt åpen invitasjon om at jeg/vi kan være med. Utstyr skulle de skaffe, ingen problem. Jeg har ikke vært så ivrig på å nappe på tilbudet, og hovedgrunnen er at jeg tenker at dette er vanskelig å kombinere med hund. Jeg har ikke samvittighet til å dra på toppturer i helgene og la Tia være hjemme. Hun ville jo vært veldig høvelig drahjelp opp og kunne fått beskjed om å holde seg bak på tur ned, men jeg har nå i alle fall holdt fast på unnskyldningen. Den har vært gull verd og jeg har holdt meg til bortoverski.
Skikkelig grønnskolling!
Men, nå høvet det slik at det var på tide å teste. Andrea er hjemme i Alta og nå hadde vi både tid og anledning. Helt ærlig, så hadde jeg gått helt fri for unnskyldninger.
Jeg rykket ut på lånetokt og to gode kolleger fikset fullt utstyr til oss med ski, sko, feller, staver, hjelm og briller. Jeg avtalte med Inger Marlen at vi skulle ta en tur i slalombakken, så kunne jeg og Andrea få veiledning og få testet i trygge omgivelser. Hele anlegget er Korona-stengt, så vi fikk bakken helt for oss selv. Nice! Og med mitt nybegynnertempo og 30 cm nysnø, så er dette totalt risikofritt.
Det er en del plunder med randonee-utstyr, så det var gull å ha personlige trenere som instruerte, viste og hjalp til. Sko og bindinger har en del tekniske finesser som man må vite om. Det er ikke bare å trø skoene fast i bindingene og dundre på. Neida, det må klikkes et hakk opp for å låse skoen foran, så må skoen i gå eller kjøre posisjon, deretter skal det vris riktig vei på hælfestet og vippes i ulike nivå på hælgreia i oppoverbakker. Men, man er jo opplæringsdyktig, så jeg kommer til å klare det selv neste gang.
Siden PT-timen var i slalombakken, og jeg absolutt ikke skulle noe utenfor hovedtraseen, så hadde vi ikke med skredutstyr. Det må man ha ellers!!!! På med feller og så bar det oppover.
Når ikke heisen er i drift, så får man gå opp da. Marthe og Andrea er ikke svette engang
Jeg spurte om det skulle være så vondt i beina. “Det går over”, var svaret. Akkurat den vondten gikk jo for så vidt over, men den ble erstattet av andre vondter. Liksom på andre steder, eventuelt i tillegg til. Oppover lia gikk det for så vidt greit. Kondis er ferskvare og jeg mangler noe på den fronten. Men, jeg kom meg da opp, fellene kom av helt uten at jeg rakk å gjøre noe med det (takk Inger Marlen) og så var vi klare for nedturen.
Feller som er limt fast, enten i hverandre eller lagt dobbelt, fører ofte til litt plunder og heft. Mine gode kolleger hadde løst denne utfordringen på ulikt vis. Fellene på det ene låneparet var utstyrt med et plastbelegg til hver fell. Enkelt og greit. Fellen løsnet lett fra plasten og var kjempeenkel å sette tilbake igjen. Fellene på det andre låneparet var tredd inn i beina på ei nylonstrømpebukse. Greit tips, men plasten funket bedre, mener jeg. Smak og behag!
Finingan: Marthe og Andrea❤️
Når beina var sure etter turen opp, føttene ble spent enda mer fast i skoene og jeg kikket ned “Eksperten”, så lurte jeg på hvorfor jeg var her på en så fin dag. Kunne vært på fjellet med hundene i stedet for. Jeg foreslo at jeg kanskje skulle ta “Turisten” ned i stedet for, men fikk ikke medhold. “Det er pudder, så det går sakte ned”. Jo, takk skal du f.. ha. Har du ikke sett hvor bratt det er eller?
Men Trond hadde rett, det gikk ikke akkurat i turbofart nedover, selv jeg må være enig i det. Inger Marlen demonstrerte og viste hvordan jeg skulle ha utgangsstilling som en fotballkeeper og sa jeg skulle finne rytmen og danse ned bakken. Vet ikke om rytmen jeg danset til er oppfunnet ennå. Jeg tok for meg av bredda i bakken og det var skikkelig praktisk at ingen andre var der. Det var mye god motivasjon i å glede meg til å komme ned, så jeg kunne få av de jækla skoene.
Jeg har endelig fått prøvd randonee-ski og tenker at dette må man gjøre litt oftere, -hvis det skal bli gøy. Jeg blir nok ikke å kjøpe meg utstyr denne uka, men kanskje på sikt. Hvis jeg kommer over et bruktkupp, så kanskje. Man skal jo som kjent aldri si aldri.
Takk for lånet av utstyr Lena og Hege, og takk til mitt PT-gjeng!
Fotnote: Hoven og øm på leggene etter skoene, ellers ingen mén:-)
Det er så mye snø i Alta nå, at det rett og slett har blitt litt morsomt. Det blir nesten en utfordring i det: Blir det slått rekorder i år? Hvor mange ganger må man måke hyttetaket på en og samme vinter? Når blir det bart i år? Ja, slik kan vi holde på, som tross alt kan ringe en maskineier og få brøytet innkjørselen. Jeg mener det var Oluf i Rallkattlia som sa noe slikt som: “Bare et par, tre gode somra nu, så e sneen tint bort”. Time vill show!
Et gjeng som ikke kan innkalle brøytemannskap er Altas bittelille rådyrstamme. Dyrene sliter i djupsnøen vi har nå. En utfordring er å finne mat, men det er ikke bare bare å komme seg unna når gaupa er ute på jakt. Det er en del folk som prøver å hjelpe rådyrene ved å legge ut fòr og brøyte spor slik at rådyrene kommer seg til foringsplassene. Well done!
Rådyrene er et hyggelig innslag i faunaen vår og jeg tror alle er enige om at vi ønsker å ha en levedyktig stamme i Alta. Jeg vet ikke om det er helt oversikt over antall rådyr her, men anslagene svinger mellom 20 og 50 dyr. Kronstadposten skreiv fredag at gaupa har felt rådyr på Aronnes og mange er redde for at det er tatt flere uten at man har oversikt. Rådyr er populær på gaupe-menyen og derfor en del av naturens harde realitet, men hvis den nå begynner å foretrekke rådyrsteik fra sentrum av Alta, så tenkte vi at den trenger å få tips om å gå på en annen restaurant.
Kronstadposten skreiv i fredagens utgave at gaupa hadde tatt rådyr på Aronnes.
Olaf Opgård har enormt masse erfaring som jaktleder, skadefellingsleder, fra viltnemda, fra offentlige ettersøk av skadet vilt og jeg vet ikke hva. Han ringte og spurte om vi ble med og lørdag formiddag startet vi ut på truger for å se om vi fikk ledet gaupa vekk fra byen og den fristende rådyrstammen vår.
Olaf Opgård veileder oss, bokstavelig talt. Her har elgen spasert før siste snøfall.
Strategien var å gå manngard for å se om vi kunne finne ferske gaupespor og hvis vi fant det, så prøve å presse gaupa foran oss og ut av byen. Jeg så for meg at dette kunne bli både en lang og hard dag på truger, så jeg pakket en sekk med pausejakke og vindvotter, vann, sjokolade, matpakke, kaffe, kjeks og nøtter. Men, hadde Olaf med seg sekk? Neida. Drikke? Neida. Hmm. Kanskje noe av planen jeg hadde misforstått. Greit det, jeg var i alle fall rustet i henhold til samtlige fjellvettregler. Favorittsekken min er for øvrig en Osprey Kyte 36 liters. Den er tilpasset damekroppen, har alle tekniske løsninger jeg trenger og er rett og slett superanvendelig til småturene.
Trugetur i skogen med bakker både opp og ned i dyp snø; Da er det bare å kaste av seg jakke, lue og votter. God lørdagstrim.
Vi rigget oss med jaktradioer og GPS med sporingsenhet for hund. Med sporingsenheten slått på, så kan alle se hvor de andre er. Vi fordelte rute, skrudde volum på max for å jage gaupa foran oss og gikk manngard gjennom dypsnøen i skogen. I løpet av formiddagen dekket vi en del areal, helt sikkert masse, masse dekar spør du meg. Noen steder var Tia nær drukning i snømassene og la seg i sporet mitt. Pass for øvrig på hundene deres nå! En svær hund kan lett ta et rådyr.
Vi fant helt ferske spor av elg, rådyr, hare, skiløpere og møtte også på rådyr, men vi fant ikke ferske spor etter gaupa. Litt synd, for da kunne vi veiledet den til andre jaktmarker. Men, vi er helt sikker på at den i alle fall ikke er i det terrenget vi gikk og får bare håpe at den har trukket seg langt vekk og ikke kommer igjen. Og, hvis det blir tatt flere rådyr, så blir jeg gjerne med på ny trugetur.
Fant meg en skiløype og fulgte den noen hundre meter, så jeg fikk ned pulsen og opparbeidet meg noen meters forsprang på resten av manngarden før det bar ut i skauen igjen.
Vi har vinter og jevnt over godt skiføre i Finnmark på denne tida. I går gjorde jeg, som nevnt, et brukbart kupp på nye fjellski. I dag tidlig kom det melding fra datteren min, og den startet med bildet av skiene fra bloggen:
Det er meldt drittvær i helga, men jeg håper å komme meg ut på testing av de nye, fine skiene. Nå er det slik at uttrykket “Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” er en sannhet med modifikasjoner, men noe er det i det. Å sitte inne og se på frostrøyken over Altafjorden er jo flott og noen ganger er det aller deiligst å bare fortsette med å sitte inne med en god bok eller strikketøy. Men, når man kommer seg ut, kledd etter vær, så byr vinteren i Finnmark på skikkelig vinter. Og det er jo absolutt å foretrekke framfor slush-føre i februar.
Lyset ute er vakkert nå og selv i desember, når sola er helt borte, så er blålyset midt på dagen eventyrlig. Hunder og folk har behov for å lufte kropp og hode, så det er bare å tre på seg godt med klær og komme seg ut.
Når man bare kommer seg i bevegelse, så blir man stort sett varm. Ha gode sko, lue og votter, det er viktig! Start gjerne litt hardt ut for å få varme i kroppen og ha med ekstra klær til pauser.
Jeg og fineste Ann-Siri startet til Orvvosfossen her en helg i minus 15. Jeg så på graderstokken og følte meg litt småfrossen, så kledde meg etter det. Hører jeg på egne råd? Neida! Holdt på å kveles. Ullundertøy, to lag stillongs, ulltrøye, Ulvang-genser og mellomtykk dunjakke….. Jeg har ikke vært ved Orvvosfossen tidligere og kom ikke på å at det kunne være oppoverbakker dit.
Vi startet ut i kjapt tempo og først måtte dunjakka av. Deretter gikk vindvottene, så jeg gikk med bare ullvottene på. Det neste som forsvant var bikkja……… Han startet på rypejakt, – uten meg, for å si det sånn. Vi hørte han bjeffet inne på fjellet og reagerte absolutt null og niks på plystring. ARGH!!!!!
Men snill som dagen er lang, det er han..
Og en djevel på å finne ryper!
Vi gikk til fossen og en ting må jeg bare si: den var overraskende VAKKER!
Orvvosfossen i vinterdrakt
I det blå vinterlyset var den frosne fossen som hentet ut fra et eller annet folkeeventyr. Jeg aner ikke om det er noen folkeeventyr om frosne, vakre fosser, men det burde være et slikt.
Ann-Siri ved Orvvosfossen
Ved opptelling hadde vi bare en hund (Tia), og hadde fortsatt ikke sett snurten av Rocky. Vi ventet og plystret, men det var svinkaldt, så vi måtte bare snu og gå tilbake til bilen.
Tia med vinterjakka på
Heldigvis hadde vi kaffe med oss og tilbake ved bilen var det bare å rigge seg til med tålmodighet, vente på krapylet og håpe at han ville finne veien ned før det ble mørkt.
Røde kinn og rim i barten (hvis jeg hadde hatt bart altså).
En og en halv time etter at vi kom til bilen og rett før det ble kølmørkt, så kom han. Du vet når du roser bikkja for å komme, men egentlig har lyst å kjefte han huden full for å ha stukket av!?! “Såå flink gutt som endelig kom! Fliiinke Rocky!”
Kaffe og skravling, mens vi venter på at bikkja skal finne på å komme fra jakt.
Jaja, vi fikk oss en trivelig skravleøkt i bilen, og vi er gode på slikt 🙂
Nå er det jaggu helg igjen og nye muligheter. Kle dere etter vær og kom dere ut på lufting!
Jeg har i laaang tid siklet etter nye fjellski. Siden jeg har hund vil jeg ha ski uten stålkanter og må nok innrømme at jeg har fjellski fra før, -både med og uten stålkanter.
Men, så har det seg jo slik at jeg ikke har skikkelig brede jaktski. -Og det må man jo ha, må vite. Sant? Alle skjønner jo det! I tillegg trenger jeg ski med kortfell og fellelås.
Til vanlig smører jeg fjellskiene mine og hadde pr. i dag tidlig fjellski med helfell. Helfellen hektes fast i skituppen og dekker, som navnet sier, hele skien. Det blir skikkelig feste på denne måten, både fram og bakover, og det er kanonbra hvis man må opp og ned bratte bakker og har pulk på slep. Men, verden har gått videre og jeg «trenger» kortfell med fellelås! Fellelåsen gjør at fellen dekker bare i smøresonen, altså der man trenger feste.
Jeg spurte i butikken hvilke feller de anbefalte, mohair eller syntetfell. Syntetfellene er mest slitesterke og selgeren sa at disse hadde best glid- og festeevne i våt og tung snø. Våren må jo komme hit også etterhvert, så da blir det vel våt snø etterhvert.
Tenk at ski kan være så fine:-)
På skiturene mine er jeg 99% utenfor allfarvei og ofte labber jeg rundt i bjørkekratt på leit etter ryper. Planen var å klare meg med mine mellom-bredde fjellski en stund til, men så dukket det altså opp et kupp i den lokale sportsforretningen. På akkurat de skiene jeg ønsker meg.
Altså, 40% rabatt!
«Penger spart er penger tjent» og dermed har jeg nok tjent over to tusen i dag. For det ble nye fjellski på meg. Med binding og feller. Nice!
Gleder meg til å teste dem i helga!
Som et bittelite apropos, så var det 40% rabatt på fjellskisko også, og mine gamle fjellskisko er nokså slitne. Men, vi har utfordret hverandre på kles- og skokjøpestopp på jobben, så da ble det ikke nye skisko på meg i dag. Det holdt hardt, men jeg har ikke tenkt å ryke som førstemann på utfordringen.
Sommerferien 2018 går inn i historien som den mest aktive ferien jeg noensinne har hatt. Først Road-trip i Finnmark og Jakten på Perleturer med Kari, fisketurer, en haug med dagsturer og nå har jeg vært fra tirsdag til lørdag på fjellvandring pluss en dag på båttur på den vakre, grønne og steinete Sørøya sammen med tre gode venner av meg; Inger-Marlen, Trond og Ann Siri.
For de som ikke er kjent i Finnmark, så ligger Sørøya på kysten av Vest-Finnmark, omtrent en times fergetur fra Øksfjord. Sørøya er Norges fjerde største øy og faktisk Norges største øy som ikke har fastlandsforbindelse, ja utenom Svalbard da. Øya er delt mellom Hasvik kommune og Hammerfest kommune og det bor sånn omtrentlig tusen mennesker på hele øya (Kilde: Wikipedia).
Leirplass i Makkvika
Trond er fra Breivikbotn på Sørøya og vi har vært så heldige å få være med han på masse turer i hans fjelltrakter de senere årene. Denne gang var alle klare for en litt mer krevende tur og var godt forberedt til det. En klassisk måte å tilpasse en slik tur til alles formnivå er å differensiere børra som skal i ryggsekken. Jeg tenker at det var kjempebra at Trond, i tillegg til å bære brordelen av det vi skulle ha av felles ting, hadde drasset med seg solo og farris i litervis. Totalvekta senket farten på han til et nivå som gjorde at jeg bare nesten holdt på å dø og faktisk overlevde turen med æra i behold.
Vi ble fraktet med åpen båt fra Dønnesfjord over til Makkvika. Det høres ikke ut som et fristende sted å ta første overnatting, men du verden så vakkert. Med ryper kaklende i fjærsteinene, elva som rant forbi leirplassen, strålende vær, flat og fin leirplass, og et skikkelig grillmåltid hadde vi en magisk kveld ved bålet.
Svett og varm, her går det oppover.
Så var det slutt på slaraffenlivet. Turen gikk oppover, og oppover, bittelitt nedover, og så mer oppover. De to i front, med de tyngste sekkene, holdt tempo oppe og når jeg og Ann Siri syntes at en av pausene ble litt korte, så kom det fra Trond: “Dere hviler jo mens dere går”…. Snakk om nesevis type!! Jeg foreslo for Ann Siri at vi skulle smugle stein opp i sekken hans, men vi ble enig om at knærne hans trolig ville klappe sammen hvis han skulle bære mer.
Utpå dag to kom det varslede regnet. På med regntøy og trask i vei. Etter 12,5 kilometer var vi framme ved etappemålet Veidalsvannet akkurat da tåka kom sigende. Man skal ha meget stor respekt for tåke! På kysten kommer den fort og kan være tett som ertesuppe. Litt tynn ertesuppe riktignok, men like vanskelig å se gjennom. Vi var rustet med GPS, kart, kompass og kjentmann, og kursen var på det nærmeste stukket ut med halvmeters margin så ingen fare på ferde. Trond hadde til og med gått ut med drikkedepot til oss, så dere skjønner at det lønner seg å dra på tur med turvante, spreke og serviceinnstilte kjentmenn. Teltene kom opp i en fart, primusen fyrt opp, hund og klær ble lagt og hengt til tørking.
“Vent bare litt der, mens jeg ordner klart, så skal du selvfølgelig få ligge i soveposen min og varme deg!” Hørte jeg noen sa “Bortskjemt hund”? Man skal være snill med dyrene, og siden jeg hadde glemt posen hennes hjemme, så ble det sånn.
Tåke over Veidalsvannet
Vi fisket oss videre fra vann til vann, og hadde beregnet fisk som middag fire av dagene. Fangsten holdt til en frokost, et fiskebein på tvers i halsen og en fin ørret til mammaen til Trond da vi kom ned. Det var den største av de vi fikk og fisket av …. meg…. Det ble assortert utvalg av Drytech til middag resten av dagene. Det sies at “Sult gjør god kokk” og frysetørket mat smaker faktisk godt etter havregrynsgrøt til frokost, brød til lunsjen og en lang dag med gåing.
Doktor Jensen tok affære og med pinsett fikk han opp fiskebeinet fra halsen min. Aner du brekningsfornemmelser her?
Dag tre kom varmen til Sørøya. Vi damene gikk i shorts og sports-bh, Trond i shorts og jeg kan love at vi svettet. Det finnes visst mest oppoverbakker på Sørøya og vi gikk 15 kilometer av dem denne dagen. Tia bar sin egen mat og litt av min i kløvsekken og var i tillegg drahjelp for meg opp bakkene. Ble enda mer glad i fine breton-Tia min på turen. Hun er liten, men råtøff.
Tia tar seg en hvil i sola mens vi prøver fiskelykken
Midnattssola kaster sine stråler over Jarlvannet
Jeg hadde valgt mine Alfa Lyng A/P/S Gore-tex sko på denne turen og de er nok i mykeste laget til lang tur med tung sekk. Føttene og anklene holdt allikevel, men skoene holder ikke vannet ute. Resten av turfølget var tørre, mens jeg var gjennomvåt på beina. Jeg dro på sportsbutikken med dem mandagen etter turen, og de sa at “Slik skal det selvfølgelig ikke være” og tok skoene inn for reklamasjon til Alfa. Bra!
Inger Marlen, Trond, Tia og jeg pauser på i varmen.
Inger Marlen og Ann Siri bader av seg dagens svette i Gjertrudvannet og det er ganske greit å få vasket skrotten før deling av telt.
I høyden traff vi på merkene til den helt nye, ti mil lange ruta til Den Norske Turistforening (DNT); “Sørøya på langs”. Merkesteinene sto med kort mellomrom og er enkle å følge. Godt tiltak for å ha sikre ruter i et krevende landskap.
DNT-merking i landskap som kunne vært hentet fra Ringenes Herre
Etter rådslaging og lokking med biff og bobler, ble vi lørdag enige om å gå ned fra fjellet for å ta et døgn med båt til smellvakre Taborshavn. Fjellskoene hadde fått 55 kilometer på triptelleren, det var rundt 25 varmegrader og styggvarmt å sove i telt. Fristende med båt, dusj, brygge- og strandliv da. Den lovede biffen var fantastisk, det ble multetur, bading og soling, og så sover jeg fantastisk godt ombord med stille vugging og klukking av sjø mot skroget.
Sørøya er vakkert, både over og under vann.
Taborshavn badet i sol og 25 varmegrader.
Sørøya er bare helt fantastisk! Takk for eventyret! I’ll be back!!
