Da ruller årets innenlandsferie videre, nå med nytt mannskap:-). Med lille-vogna på slep dro vi i helga den veien nesa pekte. Vi skulle mot Troms, resten bestemte vi mens vi var på farten. Maj-Liss og Inger-Marlen googlet og kom med forslag, mens jeg kjørte.
Så da ble det Lyngen denne gang. Vi hadde bare tid til en helgetur, så da gjelder det å nyte hvert øyeblikk. Det gjorde vi.
Tak over bålplassen er en vinner:-)
Første kvelden rigget vi oss til på en parkeringsplass ved starten på turløypa til Blåisvannet, på yttersiden av Lyngenhalvøya. Det regnet litt, så vi rullet ut markisen, som jeg aldri har brukt tidligere. Vi klødde oss i hodet en stund, før vi kom på at bruksanvisning kan være en lur ting. Heldigvis har jeg alle bruksanvisninger i en mappe i vogna, så ved hjelp av den fant vi stengene som var godt gjemt inne i selve markisen og fikk taket vårt opp i anvendelig posisjon. Under tak, med et lite bål i bål-gryta, masse smågodt, et glass vin og masse latter ble kvelden aldeles helt perfekt.
Godt merket og tilrettelagt tursti, lett tilgjengelig for alle.Blåisvannet er virkelig blått.Fine Tia❤️
Rusleturen til Blåisvannet er på omtrent 4 kilometer i lett og slakt terreng. Det var masse folk langs stien, men det var vi forberedt på og koste oss i finværet. Blåisvannet er fantastisk blått og så inn i hels… kaldt. Jeg dyppet en fot uti og konkluderte at jeg absolutt ikke trengte å bade. Inger-Marlen derimot, hun stupte uti, -og ikke bare en gang. Rå dame!
Brevann er svinkaldt!Lattervik: Passet oss perfekt!
Neste kveld handlet vi med oss ferske reker fra Lyngseidet og kjørte helt til motsatt ende av Lyngen. Lyngsalpene er ikke bare vakre, men høye også, så vi måtte et godt stykke utover før vi fikk vogn-tomt med kveldssol.
Yummy!
Søndagen satte vi fra oss vogna på en liten avkjørsel i Rottenvika og gikk til Rottenvikfossen. Her var det også masse hyggelige folk, både turister og lokale turgåere. Og sauer. Masse. Tia har gått jaktprøver og for å få stille på prøve, så skal hunden være strømmet mot rein og sau. Null reaksjon på henne. Det var så vidt hun kikker på sauene vi passerte, og det må hun jo få lov til.
Vi rullet videre og tok ferga over fra Lyngseidet til Olderdalen. Her hektet vi av vogna igjen, kjørte til Birtavarre og derfra opp Kåfjorddalen. Vi parkerte et stykke opp langs veien og gikk de siste 2,2 kilometerne til Gorsabroen. DET var så verdt turen. Broen går over en helt rå foss som dundrer ned i et juv man ikke ser bunnen på. Her arrangeres det strikk-hopping på onsdager og lørdager, men “dessverre” var vi der på en søndag. Jeg hadde ikke hoppet ned i det juvet uansett!
Nedsida av broenGorsafossen sett fra broen, en godt gjemt perle.Inger-Marlen og Maj-Liss på tur opp Kåfjorddalen.
Alle turene vi tok denne helga var merkede tur-løyper og vanvittig masse folk hadde funnet på å ta samme turer som oss. Vi kom fram til at det er helt perfekt med merkede turløyper. For det første: Tilreisende finner fram til fine turer og klarer enkelt å følge de oppmerkede stiene. Slik får man samlet turistene (oss inkludert) og resten av fjellet er ledig for viderekommende og lokalbefolkning. Vinn-vinn for alle!
Takk for en strålende flott helg damer! Tro hvor vi skal kjøre neste gang?
For to år siden dro jeg og Kari på Perlesanking (Friluftsrådets turer) i Midt-Finnmark. Vi duret rundt med campingvogna og gikk på alle topper (nesten), mens vi samlet tur-poeng.
I år dro vi på tur igjen, med fire andre kollegaer (Else, Solveig, Janne og Eva), to campingvogner og en hund (breton som tror hun er omskolert til vakthund). Nå var målet sights-to-see.
Det passer ekstremt bra å være turist i eget land i sommer og med Kari med i bilen har jeg snakket med fantastisk mange hyggelige folk. Kari er et unikum! Hun slår av en småprat med de fleste vi møter og i løpet av kort tid vet vi hvor de kommer fra og hvem de er i slekt med.
Første stopp på turen vår var Trollholmsund før Lakselv. En vakker liten rusletur ut mot havet, der man treffer på dolomitter som har frosset til troll. Tro om trollene livner til hvis en prinsesse kysser dem? Nei, det var frosker som skulle kysses. My mistake!
Fra Lakselv kjørte vi utover østre del av smellvakre Porsangerfjord. Har du ikke vært her, så må du ta en tur! Det er mye å se, men noe har vi sett før, så vi rullet over Ifjordfjellet og tok sikte på rullesteinsfjæra i Luovttat, i Vester-Tana. Avkjørselen er ikke enkel å finne, så her må man være obs, – eller være middels god å rygge med campingvogn. Det er både jeg og Else, så det gikk godt som gull.
På underlig vis klarte halvparten av turfølget å miste stien og gå over fjellet til rullesteinsfjæra i stedet for å følge de blå merkene, men alle kom fram til slutt og turen anbefales virkelig. Selv om steinene ikke er riktig så fargesterke IRL (In Real Life som det heter på ungdomsspråk) som man ser på bilder, så var det spesielt og veldig verd turen.
Bølgene har slipt noen år på disse. Uten filter.
Vi og rullesteinene rullet videre, over Kongsfjordfjellet og mot Berlevåg der vi skulle bo hos mammaen til Eva. Kongsfjordfjellet er et av de virkelig verst værhårde fjelloverganger i kongeriket og jeg kommenterte til damene i bilen at vinden tok godt tak i vogna.
Det regnet natta etter og jeg våknet av drypping. Bikkja hørte at jeg var våken og hoppet opp i senga for å hilse, – og hun var våt… Jeg spratt opp og oppdaget at over den lukkede solskjermen var takluka åpen. Det hadde den vært siden Adamsfjord. At vinden hadde rykket godt i vogna var kanskje ikke så rart, med fullseil stående opp på taket. Shit. Det hadde ikke gått skadefritt for seg. Fersking som caravanist og uten rutiner for å skalke alle luker…. Ut og kjøpe gaffa-tape før turen gikk videre.
Godt kledd må man være på kveldstur i BerlevågStreet Kitchen – maten var grei den.
Sommerbad i Barentshavet – kun for de tøffeste (Else og Kari).
Med huset til fineste mammaen til Eva som base i et par netter dro vi som gummistrikker rundt, ikke bare rundt i Berlevåg, men kjørte også til Kongsfjord og Båtsfjord. Kafe/pub Havblikk i Berlevåg anbefales forresten. Det er nyoppusset og Nydelig!
Velg innhold i bildet selv, ramma står klar på kaia på Veidnes.Ta turen til Veidnes fyr! Her er det fantastisk fugleliv, natur som tar pusten totalt fra deg og historie nok for århundrer.Fuglehund på sin hals, så hva er vel bedre enn et fuglekikkerhus?
Etter ei langhelg på tur skiltes vi i Skippargurra. Jeg og Kari skulle videre, mens plikter kalte hjemme for resten. Første strekk gikk til Vadsø, Ekkerøy, Vardø og Hamningberg. For et eventyr sier jeg bare. Dette blir klisjè etter klisjè, men dette er vakkert! Og spesielt. Naturen er unik. Folkene er trivelige. Stedene har så mye historie, så mye sjel. Ikke minst Steilneset minnested i Vardø, rett ved Vardøhus festning, eller som det oftest kalles: Heksemonumentet. Hekseprosessene blir så nære og så virkelige når man står på stedet og leser minneplatene over hver enkelt av de 99 som ble brent på bålet akkurat her. Det er nesten ikke til å tro. Flest kvinner, men også mange menn. Torturen de ble utsatt for er ikke til å fatte. Slikt leser man bare om fra middelalderen i Mellom-Europa.
Fra innsiden av Heksemonumentet. Minnestedet er magisk.Regn og tåke er også vakkert. Ut mot Hamningberg i tåke ble vi så bergtatt at vi glemte å ta bilder. Det sier litt….Effektiv stopper for fraflytting.Freskomaleri i Vardø. Ta ei runde i byen og kikk på husvegger! Er det mulig altså?? Vi surret rundt med campingvogna på slep for å studere vegger.
Kunstverket Drakkar utenfor Vardø. Svært og stilig! Tenk i Nordlys! Kari, vi må tilbake på vinteren:-)
Vi kjørte i tåke gjennom helt vilt terreng ut mot fraflyttede Hamningberg. Det var så rått at vi glemte å stoppe for å ta bilder, skandale. Men, kanskje greit, for stemningen er vanskelig å få på et bilde. Innimellom så vi ikke noe rundt veien og lurte på om det var stup rett ned i havet. Andre steder åpnet det seg fantastiske fjellformasjoner og inneklemte hytter. Endelig fikk jeg sett Hamningberg. Takk Kari <3!
Hamningberg skole – en stund siden den ble nedlagt 🙂Det ligger mye historie i bygningene i HamningbergPå tur fra Hamningberg i solskinn. Det går ikke raskt med vogn på slep langs disse veiene, som for øvrig er vinterstengt.
Fra kaia på Ekkerøy
Siste stopp på turen vår var Bugøynes. Det var her man først startet med kommersiell fangst av kongegrabber. Så kongekrabbe-middag, det skulle vi ha. Vi leita etter Bugøynes Bistro mellom hvitmalte hus, stakittgjerder og bergknauser. Vi møtte på et eneste menneske på rusleturen og spurte om veien. Det er faktisk opptil flere veier å velge mellom i Bugøynes-sentrum. Det viste seg at bistroen var stengt, men da de så størrelse på nøden fikk vi nydelig kongekrabbe-smørbrød med passende hvitvin til, ispinne og kaffe til dessert, og to timers prat på kjøpet (Kari er en Icebreaker altså :-)).
Takk for en eventyrlig tur damer! Jeg har ledd så det gjorde vondt i kjevene, sett så mye og kost meg max. Vi kan da ikke la det gå to år til neste road-trip?! Jeg må bare få fikset takluka først…
“Ofte trenger vi en “puff bak” for å komme oss ut på tur. Sånn sett er Perletur en fin mulighet for å dra ut, gjerne til nye plasser. Perletur gjør det lett å bli kjent både i egen kommune og i nabokommunene. Det fine med Perletur er at turene er varierte, både i geografi og vanskelighet. Noen ligger helt nede i fjæra og tett på der folk bor, mens andre ligger lenger unna og høyt til fjells. Perletur presenterer mye av det fine Finnmark har å by på.”
Naturlig blomsteroppsats på tur til Bjørkelitind
Slik står det om Perleturer på hjemmesida til Finnmark Friluftsråd og gjennom Trim i arbeidstida har jeg fått litt dilla på disse. Vi har rukket to turer til nå i arbeidstida (en time/uke), men har luftet oss utenfor arbeidstid også.
Alle turene som er med i Alta 10-toppers er også Perletur, så du skal se jeg klarer å gjøre meg fortjent til både t-skjorte fra 10-toppers og porselenskrus fra Perleturer.
Bjørkelitind med Kari og Hege
I følge perletur.no var 2016 det første året Friluftsrådet arrangerte Perleturer. Perletur er turkassetrim og i år er det 322 turer i hele Finnmark. Perleturene i Alta er veldig varierte i vanskegrad, tilgjengelighet, lengde og område. Det er sannsynligvis slik for resten av fylket også, – Interesting!
Små gleder i stor natur
Turkassa på Sakkobadne var litt vrien å finne.
Sakkobadne med gode kolleger.
Sakkobadne: Engelsk flyvrak fra andre verdenskrig
På alle turmålene er det satt opp en kode på et laminert ark og koden registreres på perleturer.no. Jeg synes noen av kodearkene var vanskelig å finne og hører flere har surret litt rundt for å finne koden på noen av turene. Men, da finnes nødløsning: Ta et bilde fra turen og send til Friluftsrådet, så får du koden tilsendt. Smidig og grei løsning.
Det skal være premiering etter at turene avsluttes 31. oktober, men den beste belønninga er helsegevinsten. Jeg er som de fleste andre: et spark bak hjelper på. Det er deilig å lande på sofaen også, men naturen i Finnmark byr på så mye og sommeren er så forbaska kort her oppe. Best å nyte sommeren mens den er her. For ikke å glemme at det snart er høst, og da er det kun fjell og vidde med jakt og jaktprøver som teller.
Med Ann-Siri på Lille-Raipas
Perleturer og 10-toppers er faktisk ganske sosialt også. Folk man møter hilser og prater, og på jobben er det nå opprettet varslingssystem: Dersom noen skal på Perletur eller annen tur, så meldes det på Facebook-gruppa vår for å høre om flere vil være med.
Såh, ingen unnskylding for ikke å komme dere ut på tur!
Vi teller juli og nå er det aldeles straks åpning for revejakt og litt oppfrisking i kunnskap skader aldri. Finnmarkseiendommen (FeFo) arrangerte for et par år siden kurs i lokkejakt, med svensken Ulf Lindroth som engasjerende foredragsholder. Han dro omtrent 55 menn og 15 damer i Alta gjennom tre timer med tips, gode råd, filmsnutter og demonstrasjon av lokkelyder.
Jeg applauderer at FeFo kjører slike kurs, for å få økt uttaket av rev. Reven er en rå rypejeger og er den predatoren som røver mest rypereir. I tillegg presser reven ut fjellrev fra norsk fauna, noe det jobbes for å motvirke.
I år med lite ryper, så begrenser FeFo uttaket ved dagskvoter, antall jegere i jaktsoner og andre tiltak. FeFo har valgt å ikke innføre skuddpremie på rev, men setter inn stimulerende tiltak som dette, samt premietrekning ved innrapportering av revejakt.
Jakt- og friluftsmennesket Lindroth oser av kunnskap og dette var en skikkelig inspirerende for nye og gamle revejegere. Da kurset gikk hadde jeg ikke jaktet rev så alt var nytt og spennende, men jeg vil tro at erfarne folk også lærte masse denne tirsdagskvelden, både om vindretning, vitring, ulike lokkelyder, utstyr og om revens atferd på ulikt føre, årstid, temperatur og terreng.
Lucky for me, -så får man kjøpt spesiallagede fløyter for å lage lokkelyder, men jeg skjønte at det kreves litt trening for å få til gode hare- og fuglelyder. Lydene skal etterligne skadet fugl, mus, hare eller rev i brunst (men den siste var visst ikke så effektiv). Lindroth anbefalte å starte med hare- og fuglefløyte. Fløytene finnes i et fascinerende utvalg, og sikkert like fascinerende pris-spenn. Men for en god hundrelapp/stk, så har man en start og kan hive seg i trening. Det blir sikkert hyggelig for familien, lyder av skadet hare som hyler i huset…..
Den beste sesongen for revejakt er de siste par-tre ukene av revejakta, både på grunn av temperatur, parringa er ferdig, revene er sultne og det er ofte skare da og godt føre for reven. Jakttid for rødrev er 15.juli til 15.april i hele landet.
Lindroth durer rundt med bil og snøskuter på revejakt i Sverige. Det er IKKE lov i Norge. Husk det! Godeste Lindroth jakter på rev for ulike Län (jmf våre fylker) og har sikkert dispensasjon til å kjøre hvor som helst. Forflytning blir derfor ikke så kjapp og enkel for oss og derfor velger mange å legge ut åte, eventuelt i kombinasjon med lokking.
Reven er visstnok litt bedagelig av seg. Den trives best ute når temperaturen er god, været er bra og føret bærer. Praktisk, sier nå jeg. Drittvær eller bikkjekaldt, så blir det åtejakt med viltvarsel og hyttekos på meg.
Dersom man har fått nettkjenning på punkt 1 og 2 over, så kommer avslutning, å avslutte effektivt. Generelle ting som sikker bakgrunn, avstand osv., det lærte vi på jegerprøvekurset (riktignok for en stund siden). Resten av revejakta handler om å være stille og rolig, kamuflere utstyr og deg selv, men hvis reven er på full fart mot deg, så flytt rifla i en kjapp bevegelse og gi eventuelt et lite rop for å få den til å stoppe opp. Og treff!
Utstyr som Lindroth mener man bør ha
–Lokkefløyte: Start med hare og fugl
–Løvcamodress eller 3D-dress
–Ansiktsmaske og hansker (sikkert kamo det også)
-Kikkert
–Våpen og ammunisjon: Varmint-kuler. Til min rifle (kaliber .22 WMR) har jeg blitt anbefalt CCI 30 grain V-Max. Lindroth bruker en rifle i kaliber 204 Ruger.
–Skytestøtte til rifle: Tobeint. Husk å kamuflere den og rifla.
–Kikkertsikte: Trenger ikke spesielt dyrt, f.eks 3-9 ganger forstørrelse.
Hva skal vi så gjøre med alle de revene man skyter? Da jeg gikk på kurset til Lindroth hadde jeg ikke skutt rev og pønsket på hva jeg skulle bruke eventuelle reveskinn til. Vi hadde brainstorming i vennegjenget og det ble foreslått vimpel på bilen. Eller, kanskje ikke… Men, enn hvis dette tar av og man får skutt flere rever (muligens sammenlagt i vennegjengen, men dog)? Skinnlue? Vel.. Kanskje ikke. Har en visjon om pels, montert sammen til en fell på ei hytteseng eller i godstolen på hytteterrassen. Time will show!
Se noen filmer før dere starter ut og gå gjerne på kurs!
Revejakt er spennende og viktig forvaltning og kanskje det blir en sengeforlegger av revepels på hytta!
Det ligger fortsatt noen snøflekker igjen i nordhellingene på fjellet etter tidenes snøvinter, men sommernettene er lyse og mellom oppussing i huset så lokker turlivet. Her en helg dro vi på fisketur vest for Alta, inn mot Troms-grensa. Vi gikk innover med hundene i nydelig vær.
NB! Kniven med slire er laget av Knut Saxe Kjeldsberg og jeg fikk den som Årets medlem i Alta JFF i 2015:-)
Gåturen inn gikk i mine barndoms fjelltrakter. Innover Guorbmutvuobmi har jeg vært utallige ganger med mamma og/eller pappa, på telting, dagsturer og på familiehytta vi hadde ved Langvannet (Gukkesjavri).
Å gå innover dette fjellpartiet er lett og terrenget åpent og vakkert, men framme på leirplassen møtte vi dessverre en svinesti. Dette er et populært fiskevann på vinterstid og det lå masse knuste flasker, ølbokser og tomme hermetikkbokser rundt bålplassen. Kan man for svarteste ikke ta med seg tomgodset hjem igjen, så la vær å dra på tur!! ALLE har mindre å bære/ta med i sleden på tur hjem enn når man drar ut på tur, så dette er skikkelig latterlig dårlig. TA MED SØPLA HJEM!!
To svaner på andre siden av vannet, – skulle hatt bedre kamera (julegavetips!!)
Vi ryddet opp andres rot og rigget leir.
Denne gangen skulle overnatting skje i hengekøye. Det var tidlig i sesongen i forhold til mygg, men greit å ha myggnetting uansett, det tar faktisk noe av for vind, – og vind hadde vi nok av på turen.
Og hva gjør ungdommene: Netflix!
På denne turen fikk vi testet tre ulike hengekøyer med ulike løsninger for myggproblematikk. Prisene under er det vi har betalt, men det varierer mye hva den enkelte hengekøye koster og det er stadig ulike tilbud i butikkene og på nett.
Ticket to the moon (TTM): Deilig hengekøye med myggnetting som henger over og strammes under hengekøya. Nettet holdes over køya ved at den henger over en midtline. Det følger ikke med opphengstau, så det må man huske på. TTM har ikke lomme for liggeunderlag, så underlaget kan gli litt, men fordi det ikke er egen lomme så former underlaget seg mer inntil kroppen og luner godt når det er kaldt og vind om natta. Alle tre køyene har innvendig lomme til småting. Vekt netting, tau og hengekøye er ca. 1,5 kilo og den er ikke spesielt komprimert og liten ferdig pakket. Pris ca 12-1300 for enkeltkøye og nett.
DD Hammock Frontline: Perfekt med lomme hvor man stikker inn liggeunderlaget, det glir ikke og konstruksjonen gjorde at liggeflata holdt seg litt mer flat enn i TTM. Nettet har glidelåslukking i ene langsida og superlette stenger som gjør at nettet holder seg godt oppe og gir bredde på rommet. Hvis man ikke ønsker å bruke nettet, så snur man bare køya, så nettet henger under. Det er fastmontert opphengstau og køya veier totalt omtrent 800 gram og pakket ned tar den lite plass. Den kostet omtrent 1000 kr.
Amazonas Ultra light: Vår testvinner ble denne. Den er billig (799,- på tilbud), har fastmontert nett med to glidelåser og lomme for liggeunderlaget. Køya snues når man vil bruke den uten nett og den har stangprinsipp for å holde bredda på nettet. Totalvekt er 650 gram og den tar lite plass i sekken.
Lavt over bakken henger jeg og duver i brisen. Nyt livet, sier jeg bare!
I hengekøye blir soveposen klemt flat og uten liggeunderlag blir det svinkaldt i baken. Man må ha liggeunderlag og en bra sovepose og da er det skikkelig nice å ligge og svaie i en hengekøye. Telt blir dødelig varmt når sola steiker på teltduken, også om natta her oppe, mens hengekøye er luftig og veldig, veldig deilig. Hengekøye som prinsipp: Nydelig! Har du ikke prøvd, så gjør det!!!!
Utsikta på morgenkvisten.
Så var det de fiskeriene da. Ikke farsken om det beit på noe som helst, vi så ikke et vak og hadde ikke så mye som et napp. Vi var riktignok ikke veldig tålmodige fiskere heller og marken hadde fått heteslag, men konklusjonen var at det var svart hav, vannet var helt sikkert fisketomt. Eventuelt så var det for seint etter isgang og for tidlig i sesongen, altså både for seint og for tidlig.. Jaja, vi hadde bålmat med i reserve og neste gang blir det sikkert masse storfisk.
Nå er det jaggu meg helg og klart for tur igjen. Satser på hengekøye-tur. Gleder meg så masse!!!
Røkt lammekjøtt og pølser som reserveplan når fiskeriene ikke slår til.
