For to år siden dro jeg og Kari på Perlesanking (Friluftsrådets turer) i Midt-Finnmark. Vi duret rundt med campingvogna og gikk på alle topper (nesten), mens vi samlet tur-poeng.
I år dro vi på tur igjen, med fire andre kollegaer (Else, Solveig, Janne og Eva), to campingvogner og en hund (breton som tror hun er omskolert til vakthund). Nå var målet sights-to-see.

Det passer ekstremt bra å være turist i eget land i sommer og med Kari med i bilen har jeg snakket med fantastisk mange hyggelige folk. Kari er et unikum! Hun slår av en småprat med de fleste vi møter og i løpet av kort tid vet vi hvor de kommer fra og hvem de er i slekt med.

Første stopp på turen vår var Trollholmsund før Lakselv. En vakker liten rusletur ut mot havet, der man treffer på dolomitter som har frosset til troll. Tro om trollene livner til hvis en prinsesse kysser dem? Nei, det var frosker som skulle kysses. My mistake!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Fra Lakselv kjørte vi utover østre del av smellvakre Porsangerfjord. Har du ikke vært her, så må du ta en tur! Det er mye å se, men noe har vi sett før, så vi rullet over Ifjordfjellet og tok sikte på rullesteinsfjæra i Luovttat, i Vester-Tana. Avkjørselen er ikke enkel å finne, så her må man være obs, – eller være middels god å rygge med campingvogn. Det er både jeg og Else, så det gikk godt som gull.

På underlig vis klarte halvparten av turfølget å miste stien og gå over fjellet til rullesteinsfjæra i stedet for å følge de blå merkene, men alle kom fram til slutt og turen anbefales virkelig. Selv om steinene ikke er riktig så fargesterke IRL (In Real Life som det heter på ungdomsspråk) som man ser på bilder, så var det spesielt og veldig verd turen.

Vi og rullesteinene rullet videre, over Kongsfjordfjellet og mot Berlevåg der vi skulle bo hos mammaen til Eva. Kongsfjordfjellet er et av de virkelig verst værhårde fjelloverganger i kongeriket og jeg kommenterte til damene i bilen at vinden tok godt tak i vogna.

Det regnet natta etter og jeg våknet av drypping. Bikkja hørte at jeg var våken og hoppet opp i senga for å hilse, – og hun var våt… Jeg spratt opp og oppdaget at over den lukkede solskjermen var takluka åpen. Det hadde den vært siden Adamsfjord. At vinden hadde rykket godt i vogna var kanskje ikke så rart, med fullseil stående opp på taket. Shit. Det hadde ikke gått skadefritt for seg. Fersking som caravanist og uten rutiner for å skalke alle luker…. Ut og kjøpe gaffa-tape før turen gikk videre.

Med huset til fineste mammaen til Eva som base i et par netter dro vi som gummistrikker rundt, ikke bare rundt i Berlevåg, men kjørte også til Kongsfjord og Båtsfjord. Kafe/pub Havblikk i Berlevåg anbefales forresten. Det er nyoppusset og Nydelig!

Etter ei langhelg på tur skiltes vi i Skippargurra. Jeg og Kari skulle videre, mens plikter kalte hjemme for resten. Første strekk gikk til Vadsø, Ekkerøy, Vardø og Hamningberg. For et eventyr sier jeg bare. Dette blir klisjè etter klisjè, men dette er vakkert! Og spesielt. Naturen er unik. Folkene er trivelige. Stedene har så mye historie, så mye sjel. Ikke minst Steilneset minnested i Vardø, rett ved Vardøhus festning, eller som det oftest kalles: Heksemonumentet. Hekseprosessene blir så nære og så virkelige når man står på stedet og leser minneplatene over hver enkelt av de 99 som ble brent på bålet akkurat her. Det er nesten ikke til å tro. Flest kvinner, men også mange menn. Torturen de ble utsatt for er ikke til å fatte. Slikt leser man bare om fra middelalderen i Mellom-Europa.

Vi kjørte i tåke gjennom helt vilt terreng ut mot fraflyttede Hamningberg. Det var så rått at vi glemte å stoppe for å ta bilder, skandale. Men, kanskje greit, for stemningen er vanskelig å få på et bilde. Innimellom så vi ikke noe rundt veien og lurte på om det var stup rett ned i havet. Andre steder åpnet det seg fantastiske fjellformasjoner og inneklemte hytter. Endelig fikk jeg sett Hamningberg. Takk Kari <3!

Siste stopp på turen vår var Bugøynes. Det var her man først startet med kommersiell fangst av kongegrabber. Så kongekrabbe-middag, det skulle vi ha. Vi leita etter Bugøynes Bistro mellom hvitmalte hus, stakittgjerder og bergknauser. Vi møtte på et eneste menneske på rusleturen og spurte om veien. Det er faktisk opptil flere veier å velge mellom i Bugøynes-sentrum. Det viste seg at bistroen var stengt, men da de så størrelse på nøden fikk vi nydelig kongekrabbe-smørbrød med passende hvitvin til, ispinne og kaffe til dessert, og to timers prat på kjøpet (Kari er en Icebreaker altså :-)).

Takk for en eventyrlig tur damer! Jeg har ledd så det gjorde vondt i kjevene, sett så mye og kost meg max. Vi kan da ikke la det gå to år til neste road-trip?! Jeg må bare få fikset takluka først…