Jeg har gledet meg helt siden forrige høst, men har aldri møtt så uforberedt til jakta noensinne. Hart ekstremt mye å gjøre og har verken trent hund, frisket opp skyteferdigheter, eller pakket i god tid…
Jaja, det går sikkert bra allikevel!! 9 dager på fjellet, ferie fra jobb, venner, være ute, spenning, fangste fantastisk og kortreist råvare, hund i arbeid, = høstens skyhøye høydepunkt!
Hunden får gå seg i form i løpet av høsten og jaktdressuren bedres dag for dag. Jeg har filmet skuddene mine med Shotkam, som er kamera festet under hagla. Jeg skyter over fuglene, monterer for dårlig i det fuglene går opp, så det korrigeres herved!! Jæ… kjipt å bruke jakta til skytetrening, men slik ble det dessverre i år.
Sjekk av bommer med Shotkam.
Pakking: Det som er glemt (jakke, bærereim til hagla og tannkrem), har jeg fått etterlevert:-)
Kvota ble i år satt til 6 ryper/dag på hele Finnmarkseiendommen. Sist det var 6 på kvoten var i 2015 og da kokte det med fugl. Synes det er langt i mellom kullene i år…
Fantastiske Finnmark❤️Kos ved bålet på kvelden
Fangsten så langt: Joda, neida…. Ny dag og nye muligheter i dag!
Alta JFF fikk forespørsel om å ta med et filmteam på rypejakt med damer. Etter litt vurdering ble det ja, klart vi tar med oss filmteam. Det blir gøy. Filmingen skal brukes av NJFF, som har 150-års jubileum i 2021.
Jeg gjorde avtale med Gunnar Guttormsen om å få med noen gode hunder med førere og fikk også med sporty jegere Ann-Siri, Inger-Marlen og Maj-Liss til Kautokeino på rypejakt.
Kautokeino er rype-eldorado, men tellingene i år er magre, så vi krysset det vi kunne krysse og håpet på å få noen gode situasjoner.
Maj-Liss med filmteamet
Filmteamet Nerijus og Vaidas fra #Blackflyeyes viste seg å være trivelige karer med masse latter på lur og leverte gode jakthistorier fra hele verden, så da forsvant (noe av) prestasjonsangsten som følger av å ha kamerateam i hælene.
Silje og Inger-Marlen leiter rypekullene
Gunnar hadde mobilisert fire hundeførere med seks knallgode hunder. Dette lovet godt og vi tok fatt på fantastisk terreng.
Jeg skal ikke røpe for mye, men vi hadde en strålende dag og fangst ble det:-) Vi var to døgn på tur med filmteamet, så da blir det vel redigert til et par minutters ferdig filmsnutt:-)
Velfortjent bålkaffe og lett-svidde pølser.
Tusen takk til Svein, Gunnar, Kurt og Silje for at dere brukte en jaktdag på dette og takk til Fefo for samarbeidet om jaktterreng.
Rypejakta er i gang og som stallstiene hester har vi gledet oss til jaktstarten. Det er noe eget med første jaktdag, med Finnmarksvidda og ivrige hunder, med rypekull som møter hunder og jegere for første gang og bålkaffe i lang og deilig lunsjpause.
Jeg ble oppringt av Fefo (Finnmarkseiendommen) med spørsmål om jeg kunne gi en liten statusrapport fra jaktstarten.
Vi teller juli og nå er det aldeles straks åpning for revejakt og litt oppfrisking i kunnskap skader aldri. Finnmarkseiendommen (FeFo) arrangerte for et par år siden kurs i lokkejakt, med svensken Ulf Lindroth som engasjerende foredragsholder. Han dro omtrent 55 menn og 15 damer i Alta gjennom tre timer med tips, gode råd, filmsnutter og demonstrasjon av lokkelyder.
Jeg applauderer at FeFo kjører slike kurs, for å få økt uttaket av rev. Reven er en rå rypejeger og er den predatoren som røver mest rypereir. I tillegg presser reven ut fjellrev fra norsk fauna, noe det jobbes for å motvirke.
I år med lite ryper, så begrenser FeFo uttaket ved dagskvoter, antall jegere i jaktsoner og andre tiltak. FeFo har valgt å ikke innføre skuddpremie på rev, men setter inn stimulerende tiltak som dette, samt premietrekning ved innrapportering av revejakt.
Jakt- og friluftsmennesket Lindroth oser av kunnskap og dette var en skikkelig inspirerende for nye og gamle revejegere. Da kurset gikk hadde jeg ikke jaktet rev så alt var nytt og spennende, men jeg vil tro at erfarne folk også lærte masse denne tirsdagskvelden, både om vindretning, vitring, ulike lokkelyder, utstyr og om revens atferd på ulikt føre, årstid, temperatur og terreng.
Lucky for me, -så får man kjøpt spesiallagede fløyter for å lage lokkelyder, men jeg skjønte at det kreves litt trening for å få til gode hare- og fuglelyder. Lydene skal etterligne skadet fugl, mus, hare eller rev i brunst (men den siste var visst ikke så effektiv). Lindroth anbefalte å starte med hare- og fuglefløyte. Fløytene finnes i et fascinerende utvalg, og sikkert like fascinerende pris-spenn. Men for en god hundrelapp/stk, så har man en start og kan hive seg i trening. Det blir sikkert hyggelig for familien, lyder av skadet hare som hyler i huset…..
Den beste sesongen for revejakt er de siste par-tre ukene av revejakta, både på grunn av temperatur, parringa er ferdig, revene er sultne og det er ofte skare da og godt føre for reven. Jakttid for rødrev er 15.juli til 15.april i hele landet.
Lindroth durer rundt med bil og snøskuter på revejakt i Sverige. Det er IKKE lov i Norge. Husk det! Godeste Lindroth jakter på rev for ulike Län (jmf våre fylker) og har sikkert dispensasjon til å kjøre hvor som helst. Forflytning blir derfor ikke så kjapp og enkel for oss og derfor velger mange å legge ut åte, eventuelt i kombinasjon med lokking.
Reven er visstnok litt bedagelig av seg. Den trives best ute når temperaturen er god, været er bra og føret bærer. Praktisk, sier nå jeg. Drittvær eller bikkjekaldt, så blir det åtejakt med viltvarsel og hyttekos på meg.
Dersom man har fått nettkjenning på punkt 1 og 2 over, så kommer avslutning, å avslutte effektivt. Generelle ting som sikker bakgrunn, avstand osv., det lærte vi på jegerprøvekurset (riktignok for en stund siden). Resten av revejakta handler om å være stille og rolig, kamuflere utstyr og deg selv, men hvis reven er på full fart mot deg, så flytt rifla i en kjapp bevegelse og gi eventuelt et lite rop for å få den til å stoppe opp. Og treff!
Utstyr som Lindroth mener man bør ha
–Lokkefløyte: Start med hare og fugl
–Løvcamodress eller 3D-dress
–Ansiktsmaske og hansker (sikkert kamo det også)
-Kikkert
–Våpen og ammunisjon: Varmint-kuler. Til min rifle (kaliber .22 WMR) har jeg blitt anbefalt CCI 30 grain V-Max. Lindroth bruker en rifle i kaliber 204 Ruger.
–Skytestøtte til rifle: Tobeint. Husk å kamuflere den og rifla.
–Kikkertsikte: Trenger ikke spesielt dyrt, f.eks 3-9 ganger forstørrelse.
Hva skal vi så gjøre med alle de revene man skyter? Da jeg gikk på kurset til Lindroth hadde jeg ikke skutt rev og pønsket på hva jeg skulle bruke eventuelle reveskinn til. Vi hadde brainstorming i vennegjenget og det ble foreslått vimpel på bilen. Eller, kanskje ikke… Men, enn hvis dette tar av og man får skutt flere rever (muligens sammenlagt i vennegjengen, men dog)? Skinnlue? Vel.. Kanskje ikke. Har en visjon om pels, montert sammen til en fell på ei hytteseng eller i godstolen på hytteterrassen. Time will show!
Se noen filmer før dere starter ut og gå gjerne på kurs!
Revejakt er spennende og viktig forvaltning og kanskje det blir en sengeforlegger av revepels på hytta!
Kort, lang, lett, ikke så lett, halvautomat eller konvensjonell? Det er så sabla mange ting å ta stilling til og det er ikke alltid så enkelt å vite hva som er best. Spesielt ikke når man er fersk. Alt slikt er selvfølgelig enklere når man har litt mer erfaring, og det gjelder kanskje på de fleste områder i livet? Her og nå er det hagle som er tema. På skytebane, på introjakt, på kurs eller andre sammenhenger der jeg møter ferske jegere, så er det alltid noen som spør om dette og det er viktige spørsmål. Spesielt når man skal kjøpe seg sin aller første hagle eller rifle.
Først og fremst må man tenke over hva man skal bruke hagla til. For den ferske jegeren er det å komme seg ut på jakt viktigst og altså har man behov for en høvelig jakthagle. Å tro at man kan kjøpe en hagle som passer perfekt til både jakt, på trapbanen, skeet/sporting og så videre er som å tro at du klarer deg med ett par tursko. Men, som med tursko; Kjøp deg en hagle og kom i gang. Det går fint an å bytte hagle eller å utvide våpengarderoben senere. Jeg ønsker å komme med noen vurderinger omkring det første haglekjøpet og uttalelsen min er herfra og ut er basert på Superenkel forskning, altså min egen forskning og med andre ord erfaringsbasert.
Konkurransehagler er lange og tunge, og har enten justerbare kolber, egensmidde eller spesialbygde kolber.
Min første hagle var en halvautomat, en Beretta som etter hvert måtte plomberes. Viltlovens § 20 sier at: “Til jakt er bruk av hagle for mer enn to skudd og helautomatisk rifle forbudt”. Plomberingen på en halvautomat gjør at man bare kan ha to skudd i magasinet og da ser jeg rett og slett ikke jeg vitsen med en halvautomat på jakt. Min halvautomat veier 3,2 kilo, med andre ord får du både lettere og tyngre jakthagler, altså ikke et argument for en halvautomat. Mange damer synes det er greit å ha en hagle som er lettest mulig på lange jaktdager.
Halvautomaten min, sikret med hylse på tvers og her med hylsefanger
Halvautomaten kaster ut tomhylsene sideveis og dette er ikke greit på skytebane. Da er det praktisk å sette en hårstrikk rundt utkasteråpning for å hindre at tomhylsene kastes på sidemannen. Jeg har hatt hylsefanger på halvautomaten min (se bilde). Det funker på banen, men bør fjernes før man skal på jakt. Jeg reiv opp pekefingeren min et par ganger når jeg åpnet sluttstykket og kom bort i kanten på hylsefangeren. Etter andre gang røyk hylsefangeren av og i sekken. Den dobbeltsidige limen var forresten skikkelig bra. Satt som f.. Vel, videre så synes jeg det er mer plunder med en halvautomat enn en konvensjonell hagle å sikre seg og de du er sammen med på bane, ved elvekryssinger og ved klatring i ulendt terreng. Resten av verden ser lett at en knekt hagle er sikret, på halvautomat bruker jeg å sette en hylse på tvers og slippe fram sluttstykket for å vise at hagla er sikret. Når jeg går med ferske jegere, enten på “fritida” eller på introjakt med JFF, så ønsker jeg at ferske jegere bruker en konvensjonell hagle. Jeg ser når de har hagla åpen og det er enklere for meg å kontrollere at de har kontroll. Godt HMS-tiltak!
Jakthagla mi, lett og kort
Så var det vekt. Det er lettere å bære en hagle på 2,55 kilo enn en på 3,5. Sånn er det, men veier lett vekt opp for ulemper? Min jakthagle er en tyrkisk ultralight med 61 cm løp. Meget snop sak. Superlett å bære på jakt. Det er kanskje en tanke mer rekyl på denne enn på traphagla mi, så man må ha fokus ved skudd nummer to så ikke man drefser det av for høyt. Dersom man har noenlunde skulderkontakt, så er det stort sett ikke noe problem med rekylen. Lett vekt og kort løp gjør imidlertid at hagla føles litt vinglete. Skjønner du? Den er så lett at det er fort gjort å dra for raskt forbi dua/rypa og man må stoppe og vente på rypa eller faktisk rykke tilbake. Så, jeg er litt usikker på om jeg mener vekta og løpslengde veier opp for det man mister av stødighet i en tyngre hagle. Jeg vurderer å kjøpe ei ny jakthagle, med et par-tre cm lengre løp og litt tyngre. Ser for meg at ei hagle på mellom 3 og 3,2 kilo ville være perfekt. Jeg må alltid kutte kolben på haglene mine og hvis balansen i våpenet blir ugrei, så legger man inn litt ekstra bly i kolben for å kompensere for det som ble saget av. Går så fint så:-) En lettvektshagle er lettvekt på alle deler den er laget av og ikke bygd for å tåle tusenvis av skudd på bane. Noen hundre treningsskudd i sesongen går helt flott, men dette er ikke konkurransehagler.
Dyrt eller billig? Hugluen min var billig. Den har funket til nå. Ingen feil på den. Med billig hagle blir man trolig litt uvøren, den blir nok lagt mot en stein eller kakket bort i noe uten at jeg får angst. Jeg kjenner at det er enkelt å vurdere salg av den siden jeg ikke går på stort tap økonomisk og den er enkel å få solgt. Hvis man vet hva man vil ha av hagle og har råd til det, så er det jo bare å kjøpe dyr hagle. Pris og kvalitet henger ofte sammen. Du merker forskjell på om du lukker bildøra på en Lada og en Audi. Det er noe med kvalitetsfølelsen, på balansen i våpenet (eller bilen), men det er kanskje på driftssikkerhet over tid og med mye bruk at man merker forskjellen mest. Utover det, så lærer man seg å skyte med det våpenet man trener med (og man kjører helt greit med Lada også). Jeg skjøt kjempegodt med min Beretta halvautomat som har enkeltløp og gikk på et tidspunkt over til vanlig O/U (over-/underløp) hagle. Etter det har jeg stort sett strevd, men jeg vil ikke tilbake til halvautomaten, selv om den står i våpenskapet klar til bruk. Jeg må bare få trent like mye som jeg hadde gjort med halvautomaten, så blir det bra igjen. Til mitt bruk tenker jeg at ei hagle til mellom 10 og 15000 er det som blir prioritert inn i våpenbudsjettet.
Oppsummert etter superenkel forskning:
Konvensjonell hagle er best for nybegynneren, ikke halvautomat.
Ikke for lett hagle, selv til jakthagle.
Heller ikke for kort løp, mener jeg.
Pris og kvalitet henger sammen, og her er det kun egen prioritering som teller.
Jeg og Andrea (yndlingsdattera) har hatt ei skikkelig drømmehelg på hytta og var skjønt enige om at det var ganske så OK å oppholde seg i Korona-fri sone på hytta. Søndagen startet vi ut på sesongens siste rypejakt og balet oss oppover dalen i dypsnøen. Vi kom oss opp til fjells, sola skinte og dagen var aldeles fantastisk. Vi fant et gjeng med ryper i tett bjørkekratt, og fikk skremt dem skikkelig med en hagleskur rett bak halefjærene. Etter dette gjenget så vi bare ryper som lettet på avstand.
Jaja, ryper er ikke en del av det daglige kostholdet i familien og jeg har elgkjøtt nok i fryseren til å klare meg lenge i disse ekstraordinære tider.
Kontrastenes fylke. Vi gikk i strålende sol, mens kysten av Nord-Norge var preget av stengte veier og kolonnekjøring.
I løpet av fjoråret og denne vinteren er det felt masse rødrev i dalføret der jeg har hytta. Det har udiskutabelt innvirkning på rypebestanden og for første gang på flere år er det nå masse rypespor rundt hytta. Hytteryper er fredet og nåde den som prøver seg på dem!!!!! Men, det er så utrolig gøy å se at det er ryper her igjen.
Her har rypa tatt av.
Jeg og Andrea hadde håpet på å få felt en rev i løpet av helga og fylte på åteplassen med sure pølser og gammel kjøttdeig. Det var masse revespor på åteplassen fredag, men ikke en eneste kom i løpet av helga. Siden jeg har byttet bloggplattform, så kan jeg jo dele historien om min andre revefelling, den 8.desember sist høst (spol til siste avsnitt for de som har lest dette på blogspot).
Tidligere på lørdag formiddag hadde jeg skutt min første rev og på ettermiddagen peip det jaggu i viltvarselet igjen. Begge hundene var inne: Checked! Opp trappa til hemsen i full fart og sneik meg fram til vinduet. Joda, der sto det en ny rev og spiste valpefor på åteplassen. Men, ingen rifle. Ned trappa, røsket rifla med fra spisebordet, lurer på hva den gjorde der da? Opp trappa igjen. Fiklet med magasinet og reven var fortsatt på åtet. Faken også, fikk ikke magasinet inn. Pillet ut et skudd fra magasinet og satte det rett i kammeret. Argh, lyddemperen var skrudd av og var ikke her. Skyte uten? Nei! Listet meg ned trappa igjen, lyddemperen var også på spisebordet. «Noen» har sikkert gjort et eller annet fornuftig med rifla, pusset eller noe…
Opp igjen, skrudde på lyddemper og ladet. Sjekket sikringa og lurte opp vinduet. Reven kikket mot meg og ante ugler i mosen (eller ugle i vinduet). Jeg lurte rifla ut vinduet og reven bykset avgårde. Hm. Smarting!
Jeg la rifla forsiktig fra meg og planla at reven skal komme tilbake. Etter 10 minutters tid kom den nedover elveisen, på andre sida av elva og i raskt trav. Avstanden var helt grei, jeg har kaliber 222 Remington med 35grain Hornady V-Max kule og åpent lende. Men, rev i fart? Nope! Det er for stor mulighet for skadeskyting. Jeg burde lage lyd for å få den til å stoppe opp, men den var på vei skrått fra meg og da ville jeg trolig få en dårlig skuddvinkel. Hvis jeg ropte og ikke fikk skutt, så ville den nok ikke komme tilbake med det første. Jeg tippet at den hadde lyst på mer mat og satset på at den ville komme på åtet igjen, så jeg valgte å vente på en bedre mulighet.
Og den kom. Etter omtrent 20 minutter dukket ørene på reven over snøskavla. Pulsen min steg og jeg var kjempeklar. Reven kom forsiktig opp fra elveisen, rett i mot meg. Perfekt hold, perfekt støtte for rifla. Reven stoppet et øyeblikk og da hadde jeg den.
Min andre rev i livet, og begge på samme dag.
Så, vi fikk ikke felt verken rev eller rype denne helga og søndagen kom beskjeden: Alle som er på hytter utenfor egen bostedskommune må dra hjem! Hytta mi ligger 35 minutters kjøring fra Alta og omtrent 3-4 kilometer utenfor kommunegrensa. Vi er jo lydige samfunnsborgere og absolutt med på samfunnsdugnaden for å begrense Korona-pandemien, så da gjør man som man får beskjed om og Korona-evakuerer tilbake til hjemkommune. Heldigvis fikk vi ikke dette med oss før etter dagens skitur og sesongens siste rypejakt. Varmen på hytta er skrudd ned nå og det blir vel dessverre lenge til neste gang vi får oss ei hyttehelg.
En pandemi har rammet verden. Det er skremmende og det er så skrekkelig mye usikkerhet knyttet til Koronaen. Alle, fra helsemyndigheter til hver enkelt av oss, prøver å ta de beste avgjørelser man kan med den informasjonen man har.
Jeg og yndlingsdatteren min (har bare ei datter altså) er på hytta. Andrea hadde bestilt hjemreise i helga og ønsket seg jakttur. Bestemor skulle også være med, jeg hadde handlet klart for tur og skulle bare gjøre ferdig arbeidsuka. Men, så begynte utviklingen å gå raskt! Smittede i Norge, statsministeren holder pressekonferanse, hjemmekontor, folk i karantene, skolene stengt og hamstring i butikkene. Oh shit! Dette er alvorlig.
Etter en sparring ble vi enige om at bestemor er i risikogruppe og ikke ble med på hytta som planlagt. Bedre føre var! Så da er jeg og Andrea på hytta i forhåpentligvis koronafri sone. Ingen symptomer til nå, la det fortsette slik!
Vi innlosjerte oss, spiste god mat i går og hadde håpet at det skulle dukke opp en rev på åtet i natt, men ingen Mikkel. Da var neste plan på programmet å lufte hagla på rypejakt. På vinteren jakter jeg lite ryper. Det går mest i trening av hund, og det eneste som smeller er startpistolen som brukes for å trene «Ro i oppflukt og skudd»(RÍOS). Det er slutten på rypejaktsesongen og i dag startet vi ut med hver sin hagle. Det var skikkelig påskevær på fjellet. Ja, jeg tror jaggu det dryppet litt smeltevann fra taket på hytta.
Dagen startet med minus 10 og strålende sol🌞
Vi fant masse, masse rypespor. De fleste sporene var lett nedsnødd etter i natt, men mange helt ferske også. Men, fant vi ryper? Nope!
Det er dyp snø i år og ikke lett føre for en stakkars jakthund. Tia jobbet godt et par timer, så ble det etterhvert mindre trøkk i søkene. Vi tok en matpause, men etter det begynte tempoet å gå ned. Labbene iset, potesokkene glemt hjemme og ingen ryper. Lite motiverende for en jakthund. Jeg må motvillig innrømme at Verdensmester Breton-Tia ikke har toppformen inne heller da. Hun er jo uansett verdens beste jakthund, bare ikke akkurat nå. Vi må nok legge oss i trening, både jeg og Tia…
Dagens luftetur var uansett helt fantastisk, sola skinte, kvalitetstid med fineste Andrea og sliten hund. Nå er det sofachill, snart biff til middag og så kommer det helt sikkert en rev på åtet i natt.
Deilig sofahvil etter dagens jakttur.
Dessuten, hytta er 35 minutter med bil hjemmefra. Hvis vi begynner å føle oss i dårlig form, så durer vi hjem med en gang.
Som Statsministeren sier: Ta vare på hverandre, men ikke ta på hverandre!
Nå ramler straks en ny helg innover oss og jeg skal, overraskende nok vil noen si, på jakt. Jeg skal ut og trene hundene og i tillegg se om det dukker opp en rev på åtet. I tillegg til å bidra for å holde revebestanden nede, så er revejakt spennende og jeg har plan om å sy en fell av (alle) skinnene. Det kan være at det blir en veldig liten fell, men jeg kan jo utvide den etter hvert som jeg får flere skinn.
I tillegg til åtestasjonen som sprer valpefor en gang i døgnet, så sper vi på med elgknoker, koteletter, kattemat, surstrømming og annet snadder vi finner på. Surstrømming er noe galskap som svenskene har funnet på og det stinker noe helt for jæ… Det lukter kloakk og er faktisk godkjent som menneskeføde. Jeg aner ikke hvorfor noen faktisk spiser dette.
Risikosport å åpne surstrømming
Vi tenkte at det var lurt å bruke surstrømming for å lokke reven til åteplassen, men du store all pakka. Det var bare å brenne opp hanskene som var med på åpningsseremonien og deretter evakuere i 100-meters sone. Men, nok om svenskenes matvaner, vi har vel noen sære greier her i Norge også…Dessuten kan det være at boksen hadde ligget på modning i noen måneder. Jeg glemte å sjekke best-før-dato!
Ut og tråkke spor til reven
Vinteren i år har vært i ekstremklassen i forhold til snø. Det er liksom ingen grenser for hvor mye som kan lave ned. På hytta er det dyp snø og dårlig skarelag, så når vi er ute på ski, så tråkker vi opp noen flotte spor i området og alle leder til åtestasjonen. Siden Mikkel Rev heller ikke gidder å vase rundt i dypsnø og ofte følger ski- og skuterspor, så tenkte vi at det ikke skader å prøve med litt “veiledning”.
Min revefangst #3, tatt på gluggejakt 8.desember
Jeg hørte forresten en hypotese om hvor navnet Mikkel Rev kommer fra. Dette er ikke bare for spesielt interesserte altså, men en del av allmenndanningen. Tenk bare hva vi synger til ungene våre: Mikkel Rev satt og skrev. Greit å vite hva det betyr liksom! Mikkel kan ha norrønt opphav fra mikill/mykill, som betyr «stor» eller «diger» (kilder:Wikipedia og Språkrådet). Rev kan vi vel gjerne tenke oss kommer fra bakparten, altså “ræva”, som vi også sier på moderne finnmarksk, eventuelt den flotte svansen da….. Fine Mikkel Rev med svær hale altså.
Ha en nydelig helg og kom dere ut en tur, det er godt for hode og kropp, – og forebygger helt sikkert Korona-virus!
Tia begynner å bli vant til at det ligger en rev utenfor hytta på mårningen.
Forresten: Hvis du vil ha varsel på mail/sms når jeg legger ut innlegg, så kan man trykke “Bloglovin”-knappen nederst på mobilversjonen og følge instruksjonen der. Bare husk å trykke “Les innlegget på Blogg.no” 🙂
Vi klarte ikke å dy oss: Etter pels-kurset i går dro vi opp på hytta, 100% overbevist om at reven ville komme tilbake. Helga ble rett og slett oval.
Vi kom opp til hytta kvart på 11 og siden vi måtte tidlig opp for å rekke jobb, så bar det rett i seng. Klokken 01.15 duret det i viltvarselet. Man bråvåkner da, for å si det mildt. Jeg lurte meg innpå vinduet og der, i spising, med hodet under åtestasjonen sto det en rev.
Arvid ladet rifla og jeg skulle lure opp vinduet. Men, jeg kom på (helt på egen hånd) at det kunne bli et kult bilde av reven på åtet, så jeg dro fram kamera, zoomet maks og klikket av.
Med blitz!!!!!!!
Jeg blinket tre ganger med øynene for å bli vant til mørket igjen og kikket forsiktig ut. Reven sto og kikket mot hytta. Den hadde stått med hodet ned i snøen og tydeligvis ikke helt fått med seg hva som skjedde. Et par sekunders speiding, så spiste den videre.
– Og da falt den.
Selfie med nattens fangst
Jeg fikk forresten spørsmål fra en hyggelig leser om åtestasjonen vår og vi har en fra MTM Skogsservice, med tidsinnstilling for sprederen. Vi måtte lete litt for å finne pellets som ikke setter seg fast i sprederen, og fikk etterhvert tak i et parti med valpefor som var gått ut på dato. Pelletsen er små og runde, så de ramler lett ned i sprederen. Dette har slått godt an hos Mikkel, og hos hundene våre også, for den saks skyld.
Åtestasjonen med spreder og påmontert viltvarsel.
Valpeforet er fra et dyrt merke, men jeg fikk dem for 20kr./sekk og hamstret, så revene rundt hytta er chubby og har nydelig, blank pels.
Godt opplyst åtestasjon. Reven er vant til det grønne lyset og ser ikke ut til å bry seg.
Planen er å bruke reveskinnene og jeg kommer tilbake med eget innlegg fra gårsdagens pels-kurs.
I går dro jeg på hytta for å se om det kunne dukke opp en rev eller to. Jeg kom opp i kveldinga og gjemte bilen bak hytta. Det er en test for å se om bilen har vært med på å holde reven unna de siste helgene. Hundene fikk såvidt gå ut for å gjøre sitt aller mest fornødne, så rett inn igjen.
Viltvarselet på ON, lørdagsgodteri og god bok, og så krøyp jeg til køys. Jeg har utsiktsplass til reveåtet fra senga på hemsen, så rifla ligger klar.
Bare et ladegrep, så er rifla klar.
Klokken 3 i natt våknet jeg og kikket til side og ut av vinduet. Der var det jaggu en rev, men i utkanten av det opplyste området, sånn cirka 60 meter unna og fortsatt utenfor viltvarselet sin sone. Kan love at jeg bråvåknet!
Jeg slo av viltvarselet, som ligger på nattbordet, og lente meg fram for å lure opp vinduet. Da sto det faken meg en rev nesten rett under vinduet, sånn omtrent 15 meter unna meg. Og den kikket opp og så rett på meg! Freeze! Jeg prøvde å være helt stille, pustet faktisk ikke på masse sekunder. Men puls, skikkelig adrenalin-kick!
Får å få vinduet enkelt og stille opp, så har jeg kilt en papirbit mellom karm og vindu. Når jeg da trekker vinduet inntil er det enkelt å åpne det stille og rolig. Med -20 ute, så er det ikke fristende å sove med vidåpent vindu. Det hadde vært prototype på å «Fyre for kråkene».
Rev nr. 2 slapp blikkontakten med meg og ruslet rolig ut i mørket. Rev nr 1 hadde tydeligvis skjønt at noe var utenom det vanlige og var borte han også.
Som oftest kommer reven tilbake igjen når den ser at ting har roet seg, så jeg ladet rifla, åpnet vinduet, trakk dyna over meg og ventet.
Men neida, ingen rev. Etter en halv time ga jeg opp, men ikke helt. Jeg slo på viltvarselet og lot vinduet stå vidåpent. Dette er gluggejakt etter min smak: Sove i god seng, og bli vekket hvis Mikkel og kompisen kommer på åtet.
Ingen rev i sikte
Revene kom ikke tilbake i natt, men det er fristende å kjøre opp igjen i kveld. Hytta er 40 minutters kjøring fra Alta, så det er enkelt å dra herfra og rett ned på jobb.
Men først, skitur med hundene nå og så skal vi arrangere vilt-kurs i Alta JFF i ettermiddag, så jeg må ned til Alta uansett.
