Til rypemiddagen må jeg har russiske erter. Vel, jeg klarer meg selvfølgelig uten, men synes smaken på de søte, deilige ertene er suverent gode til ryper. Yummy. Hvis du ikke har brukt det før, så er det på tida å teste når du nå skal bruke opp de siste rypene fra fryseren. Russiske erter passer til alt vilt egentlig, men for at de skal fortsette å føles som “Det lille ekstra”, så må man ikke overeksponeres for dem.
Jeg sjekket på min lokale Gourmet-butikk og kiloprisen på russiske erter var 1850 kroner. Et kilo selskapserter ble til 350 gram ferdige russiske erter og regnestykket på kiloprisen for de jeg laget ble:
11,42 kroner i erter kjøpt på tilbud
kilo sukker
Strømforbruk
Sum: Omtrent veldig mye billigere enn å kjøpe russiske erter på butikken.
Innhold til første stadie:
1 kg selskapserter
1,5 liter vann
750 g sukker
Framgangsmåte for steking/tørking:
Kok opp vann og sukker. Ha ertene opp i sukkerlaken og la trekke i 10 minutter. Hell av vannet og spre ertene ut over stekebrett. Til denne porsjonen brukte jeg to stekebrett og satte dem i stekeovnen på varmluft 70 grader. Ha ovnsdøra på gløtt slik at dampen slipper ut. Jeg skrur av ovnen om natta og slår på igjen dagen etter for å ha kontroll på prosessen. Etter omtrent 12-15 timers tørking tar jeg alle ertene på ett stekebrett og øker temperaturen først til 80 grader og deretter gradvis til 100 grader.
Vend og snu på ertene jevnlig og sjekk at ertene er helt tørre inni. Det må de være. Et døgn etter at jeg starter steking og når ertene er skikkelig tørre, så kjører jeg en liten økt med over/under-varme på 200 grader. Nå må man passe på! Dette er for å brune ertene litt og det går ett minutt fra perfekt til svidd. Jeg har gått på den smellen.
Ta ertene ut av ovnen og la dem kjøle ned. Ha på glass eller vakumpakk i posjonspakker. Dette er julegaveideer til jegere!!
Så til selve kokingen.
Innhold til 4 personer:
100 gram ferdigpreparerte russiske erter
8 dl vann
50 g smør
1 ts sukker
salt
portvin
Frisk persille
Framgangsmåte:
Ertene bløtlegges i 8 dl vann over natta. Deretter skal ertene kokes på svak varme i bløtleggingsvannet i ca. 1,5 time, til mesteparten av vannet er kokt inn/fordampet. Tilsett 50 g smør og 1 ts. sukker. Smak til med litt salt. Ha oppi en støyt portvin hvis du har og litt hakket persille. Vipps, ferdig og nydelig tilbehør.
Når rypejakta er over og båndtvangen har trådt i kraft, ja da popper rypene fram fra «Vet-ikke-hvor» og gir nydelige naturopplevelser til alle som ferdes ute. I Altaområdet er det de siste to årene skutt en haug med rødrev, masse ravn og kråker og jeg har tro på at dette er med på å forbedre vilkårene for rypene lokalt. I områder der det ikke har vært noe særlig ryper på en stund, ser det nå ut til å livne til. Gøy!!!
Vi var på skitur her om dagen, det var bra med rypespor, Tia hadde et flott fuglearbeid med langline på og da vi kom tilbake til bilen kom ei rype og satte seg rett ved bildøra. Jeg gikk ut av bilen og fulgte etter den for å filme og på det nærmeste var jeg en meter unna rypa. Kunne kastet meg etter den, hadde det bare ikke vært for at jakttida er over…
Her er jeg en meter unna rypa og måtte skru av zoomen på mobilen for å få plass til rypa i linsa.
Jeg jakter sjelden rype på vinteren og prioriterer heller å få trent Tia jevnlig. Med startpistol i stedet for hagle, så holder man bedre fokus på hva hunden gjør og får jobbet med jaktdressuren. Med hagle på jakt er det lett for at dressuren glir ut. Man har fokus på seg selv, på fugl og skudd og bikkja får lettere anledning til å tøye grenser. Nå er det båndtvang og alternativ trening med dressur, spor, apport, kløv og kondis. Den kondistreninga har både jeg og Tia bruk for… Hvis bare den øverste meteren med snø tiner vekk snart, så jeg kommer meg inn i sjåen for å hente fram sykkelen.
Kort, lang, lett, ikke så lett, halvautomat eller konvensjonell? Det er så sabla mange ting å ta stilling til og det er ikke alltid så enkelt å vite hva som er best. Spesielt ikke når man er fersk. Alt slikt er selvfølgelig enklere når man har litt mer erfaring, og det gjelder kanskje på de fleste områder i livet? Her og nå er det hagle som er tema. På skytebane, på introjakt, på kurs eller andre sammenhenger der jeg møter ferske jegere, så er det alltid noen som spør om dette og det er viktige spørsmål. Spesielt når man skal kjøpe seg sin aller første hagle eller rifle.
Først og fremst må man tenke over hva man skal bruke hagla til. For den ferske jegeren er det å komme seg ut på jakt viktigst og altså har man behov for en høvelig jakthagle. Å tro at man kan kjøpe en hagle som passer perfekt til både jakt, på trapbanen, skeet/sporting og så videre er som å tro at du klarer deg med ett par tursko. Men, som med tursko; Kjøp deg en hagle og kom i gang. Det går fint an å bytte hagle eller å utvide våpengarderoben senere. Jeg ønsker å komme med noen vurderinger omkring det første haglekjøpet og uttalelsen min er herfra og ut er basert på Superenkel forskning, altså min egen forskning og med andre ord erfaringsbasert.
Konkurransehagler er lange og tunge, og har enten justerbare kolber, egensmidde eller spesialbygde kolber.
Min første hagle var en halvautomat, en Beretta som etter hvert måtte plomberes. Viltlovens § 20 sier at: “Til jakt er bruk av hagle for mer enn to skudd og helautomatisk rifle forbudt”. Plomberingen på en halvautomat gjør at man bare kan ha to skudd i magasinet og da ser jeg rett og slett ikke jeg vitsen med en halvautomat på jakt. Min halvautomat veier 3,2 kilo, med andre ord får du både lettere og tyngre jakthagler, altså ikke et argument for en halvautomat. Mange damer synes det er greit å ha en hagle som er lettest mulig på lange jaktdager.
Halvautomaten min, sikret med hylse på tvers og her med hylsefanger
Halvautomaten kaster ut tomhylsene sideveis og dette er ikke greit på skytebane. Da er det praktisk å sette en hårstrikk rundt utkasteråpning for å hindre at tomhylsene kastes på sidemannen. Jeg har hatt hylsefanger på halvautomaten min (se bilde). Det funker på banen, men bør fjernes før man skal på jakt. Jeg reiv opp pekefingeren min et par ganger når jeg åpnet sluttstykket og kom bort i kanten på hylsefangeren. Etter andre gang røyk hylsefangeren av og i sekken. Den dobbeltsidige limen var forresten skikkelig bra. Satt som f.. Vel, videre så synes jeg det er mer plunder med en halvautomat enn en konvensjonell hagle å sikre seg og de du er sammen med på bane, ved elvekryssinger og ved klatring i ulendt terreng. Resten av verden ser lett at en knekt hagle er sikret, på halvautomat bruker jeg å sette en hylse på tvers og slippe fram sluttstykket for å vise at hagla er sikret. Når jeg går med ferske jegere, enten på “fritida” eller på introjakt med JFF, så ønsker jeg at ferske jegere bruker en konvensjonell hagle. Jeg ser når de har hagla åpen og det er enklere for meg å kontrollere at de har kontroll. Godt HMS-tiltak!
Jakthagla mi, lett og kort
Så var det vekt. Det er lettere å bære en hagle på 2,55 kilo enn en på 3,5. Sånn er det, men veier lett vekt opp for ulemper? Min jakthagle er en tyrkisk ultralight med 61 cm løp. Meget snop sak. Superlett å bære på jakt. Det er kanskje en tanke mer rekyl på denne enn på traphagla mi, så man må ha fokus ved skudd nummer to så ikke man drefser det av for høyt. Dersom man har noenlunde skulderkontakt, så er det stort sett ikke noe problem med rekylen. Lett vekt og kort løp gjør imidlertid at hagla føles litt vinglete. Skjønner du? Den er så lett at det er fort gjort å dra for raskt forbi dua/rypa og man må stoppe og vente på rypa eller faktisk rykke tilbake. Så, jeg er litt usikker på om jeg mener vekta og løpslengde veier opp for det man mister av stødighet i en tyngre hagle. Jeg vurderer å kjøpe ei ny jakthagle, med et par-tre cm lengre løp og litt tyngre. Ser for meg at ei hagle på mellom 3 og 3,2 kilo ville være perfekt. Jeg må alltid kutte kolben på haglene mine og hvis balansen i våpenet blir ugrei, så legger man inn litt ekstra bly i kolben for å kompensere for det som ble saget av. Går så fint så:-) En lettvektshagle er lettvekt på alle deler den er laget av og ikke bygd for å tåle tusenvis av skudd på bane. Noen hundre treningsskudd i sesongen går helt flott, men dette er ikke konkurransehagler.
Dyrt eller billig? Hugluen min var billig. Den har funket til nå. Ingen feil på den. Med billig hagle blir man trolig litt uvøren, den blir nok lagt mot en stein eller kakket bort i noe uten at jeg får angst. Jeg kjenner at det er enkelt å vurdere salg av den siden jeg ikke går på stort tap økonomisk og den er enkel å få solgt. Hvis man vet hva man vil ha av hagle og har råd til det, så er det jo bare å kjøpe dyr hagle. Pris og kvalitet henger ofte sammen. Du merker forskjell på om du lukker bildøra på en Lada og en Audi. Det er noe med kvalitetsfølelsen, på balansen i våpenet (eller bilen), men det er kanskje på driftssikkerhet over tid og med mye bruk at man merker forskjellen mest. Utover det, så lærer man seg å skyte med det våpenet man trener med (og man kjører helt greit med Lada også). Jeg skjøt kjempegodt med min Beretta halvautomat som har enkeltløp og gikk på et tidspunkt over til vanlig O/U (over-/underløp) hagle. Etter det har jeg stort sett strevd, men jeg vil ikke tilbake til halvautomaten, selv om den står i våpenskapet klar til bruk. Jeg må bare få trent like mye som jeg hadde gjort med halvautomaten, så blir det bra igjen. Til mitt bruk tenker jeg at ei hagle til mellom 10 og 15000 er det som blir prioritert inn i våpenbudsjettet.
Oppsummert etter superenkel forskning:
Konvensjonell hagle er best for nybegynneren, ikke halvautomat.
Ikke for lett hagle, selv til jakthagle.
Heller ikke for kort løp, mener jeg.
Pris og kvalitet henger sammen, og her er det kun egen prioritering som teller.
Silisjohkka hytteforening har hatt ekstraordinært styremøte, selv om foreninga ikke er stiftet da. Men, i alle fall, det er krise i landet og årets høytradisjonelle langfredagsmiddag må avlyses! Styret bifalt dette, men vedtok enstemmig at det blir ryper på menyen neste års langfredag. Tradisjon er tradisjon, og man tuller ikke med slikt.
Siden vi ikke kan avholde årets rypemiddag i samme skala som vi bruker, så tar jeg med innlegg fra en tidligere påskemiddag. Innlegget herfra og ned har vært publisert på Blogspot, men temaet er like relevant fortsatt og for nye leserne så kan det jo være noen ideer å hente. Jeg påberoper meg ikke å ha utpregede kokkeferdigheter, men synes det er trivelig å by på middag med familie og gode venner. Da må man jo lage mat da og som rypejeger er det aller størst stas å lage ryper til middag. Rypene som kommer på bordet hos meg har jeg som dere skjønner selvfølgelig høstet selv, ved hjelp av frøken Breton-Tia.
Rypene til denne påskemiddagen ble servert med potet/søtpotetstappe, russiske erter, epler med tyttebærkjerne og grønnsaksblanding med sprøstekt bacon. Gjestene var familie og medlemmer i Silisjohkka hytteforening. Til dessert bydde jeg på sjokoladefondant med bringebær fra egen hage og is til.
Dette er festmiddag, – og hver gang vi har rypemiddag så får ungene (20 og 21 år nå…….) høre at dette må de spise med andakt!
Russiske erter har jeg som oftest med til vilt og jeg har alltid rikelig med saus. Resten av tilbehøret varierer. Russiske erter kan lages greit hjemme og jeg kommer med et eget innlegg om dette.
Siden rypemiddagen ble servert på hytta, så gjorde jeg ferdig så mye som mulig hjemme i forkant, med tilgang til rennende vann og oppvaskmaskin.
Framgangsmåte: Brun skrog, krås, og eventuelt lår i godt smør. Noen bruker også leveren til dette. Alt kan med fordel deles i mindre biten for å bli brunet jevnt. Rensk og kutt sjalotte-løk, gulrøtter, hvitløk og sellerirot i grove biter og la det brunes med i et par minutter. Hell på vann til rypedelene er dekket, ha oppi einebær, timian og laurbærblad og la krafta putre i maks 30 minutter.
Ikke la krafta koke for lenge, det er lett for å smake bittert hvis den står for lenge. Sil krafta og kjøl raskt ned hvis den ikke skal brukes med en gang.
Saus til 5-6 porsjoner: Prøv denne sausen. Oppskrifta byttet jeg til meg fra Hans Brimi (bror til Arne) for utlån av en fax for mange år siden, men har justert den litt etter hvert (Fotnote 1).
Ingredienser: 2 ss demerera-sukker 3 ss bringebæreddik 5 dl god kraft 3 dl rømme eller kremfløte. 2 ss usaltet smør Salt og pepper
Framgangsmåte: Ha demerera-sukker i en tykkbunnet kjele og smelt det på svak varme. Ta kjelen av varmen, ha eddiken oppi og la det frese litt. Ha så i kraft og fløte/rømme. Kok inn til ca 5 dl. Rør inn smøret og smak til med salt og nykvernet pepper. Jevn eventuelt sausen med maisenna utrørt i litt vann eller maisennajevner.
Dersom du synes sausen smaker litt for syrlig, så ha oppi noen skiver brunost. Hvis motsatt, så ha i bittelitt ekstra bringebæreddik. La sausen putre på svak varme mens du ordner til resten av middagen. Epler med tyttebærkjerne:
Skrell og del epler, hver gjest får et halvt eple. Ta ut eplekjernen med en teskje. Det finnes helt 100% sikkert noe fancy verktøy til dette og lignende operasjoner, men man klarer det greit med ei skje. Ha eplene i kaldt vann til du er klar til å steke dem. Legg en teskje rørte tyttebær i midten av hver eplehalvdel og stek dem i 20-30 minutter i stekeovn på 180 grader. Sett av plass til rypene de siste 8 minuttene.
Steking av rypebryst og hjerter: Ingredienser:
2-3 rypebryst per person
Salt og pepper
Godt smør, f.eks. meierismør.
Framgangsmåte:
En godt voksen dame, som for øvrig er æresmedlem i Alta jeger- og fiskerforening, sa en gang: Rypebrystene skal så vidt mellomlande et øyeblikk i stekepanna. Moralen er: Brystene skal ikke gjennomstekes, de skal bare brunes i panne og fortsatt være litt rå i midten. Jeg bruker å brune dem på middels varme, legge dem i ildfast form, for så å pakke forma inn i folie og en handduk til jeg er klar for å ettersteke. Hjertene brunes kjapt og legges i samme form. Rypene skal etterstekes på 180 grader i ca 8 minutter og det er det siste du gjør før servering.
Alternativt kan du brune rypebrystene og så ha dem oppi sausen. Da må de putre der i mindre enn en halvtime, eller minst et par timer. Et eller annet kjemisk skjer etter en halvtime og rypene blir seige. Etter et par timer har de godgjort seg igjen.
Søtpotetstappe:
Beregn alltid mer poteter enn til vanlig kokte. Skrell og kutt poteter (Amandine er best til stappe) og søtpotet i terninger. Kok dem møre. Bruk aldri salt i kokevannet når du skal lage stappe, da blir stappen seig. Mos stappen, ha i litt av kokekraften og så mye fløte som du har lyst til. Ha oppi litt smør og smak til med salt og pepper. Grønnsaker etter smak:
Det gjør seg med noe grønt på fatet, så stekte eller dampede rosenkål tar seg fint ut. Sammen med stekt bacon smaker det veldig godt til viltkjøtt. Vin til rype:
Vi har hatt vin- og viltkurs i damegruppa til jeger- og fisk. Vininstruktør Jorunn ga oss denne huskeregelen:
“Ikke viner med mye tanniner til rype, velg Rohne”.
Denne er litt dyr, men et festmåltid med rype verdt og bare helt vidunderlig til rype:
Sjokoladefondant:
Sjokoladefondant er superenkelt å lage og kan gjøres klart i god tid.
Her er en lett og sikker oppskrift: Enkel sjokoladefondant fra Matprat
Utfordringen har vist seg å være konsistensen på det ferdigstekte produktet. Det har, med skam å melde, vært servert alt fra muffins til veldig-flytende “sjokolade-sak”. Jeg har eksperimentert med sjokoladeganasj inni, steketider og så videre. Nå testet jeg å steke sjokoladefondantene fra halvfrossen tilstand. Det funket og jeg må innrømme at ungene virket positivt overrasket over at ALLE sjokoladefondantene for en gangs skyld hadde perfekt konsistens. Vel, de sa det vel rett ut også, på en hyggelig og berømmende måte: “Wow mamma, denne gangen var alle skikkelig perfekt.”
Når underverkene er ferdigstekt, så legg en serveringsasjett oppå fondant-forma og snu hele greia opp ned. Ta forma forsiktig av og sikt litt melis over. Dander med en kule iskrem og hele bringebær. Serveres varm! NYTELSE!
Og Mas Amiel til desserten!!! Hærlig. Høy alkoholprosent (16,5), søt og sødmefylt.
Fotnote 1: For den yngre garde, så er fax en forkortelse for telefax og ble brukt før man oppfant e.post. Fax var en maskin der man puttet inn et ark man ville sende, trykket inn faxnummeret til mottakeren og så kom arket ut av den andre sin fax-maskin😉 😉.
