Da ruller årets innenlandsferie videre, nå med nytt mannskap:-). Med lille-vogna på slep dro vi i helga den veien nesa pekte. Vi skulle mot Troms, resten bestemte vi mens vi var på farten. Maj-Liss og Inger-Marlen googlet og kom med forslag, mens jeg kjørte.
Så da ble det Lyngen denne gang. Vi hadde bare tid til en helgetur, så da gjelder det å nyte hvert øyeblikk. Det gjorde vi.
Første kvelden rigget vi oss til på en parkeringsplass ved starten på turløypa til Blåisvannet, på yttersiden av Lyngenhalvøya. Det regnet litt, så vi rullet ut markisen, som jeg aldri har brukt tidligere. Vi klødde oss i hodet en stund, før vi kom på at bruksanvisning kan være en lur ting. Heldigvis har jeg alle bruksanvisninger i en mappe i vogna, så ved hjelp av den fant vi stengene som var godt gjemt inne i selve markisen og fikk taket vårt opp i anvendelig posisjon. Under tak, med et lite bål i bål-gryta, masse smågodt, et glass vin og masse latter ble kvelden aldeles helt perfekt.
Rusleturen til Blåisvannet er på omtrent 4 kilometer i lett og slakt terreng. Det var masse folk langs stien, men det var vi forberedt på og koste oss i finværet. Blåisvannet er fantastisk blått og så inn i hels… kaldt. Jeg dyppet en fot uti og konkluderte at jeg absolutt ikke trengte å bade. Inger-Marlen derimot, hun stupte uti, -og ikke bare en gang. Rå dame!
Neste kveld handlet vi med oss ferske reker fra Lyngseidet og kjørte helt til motsatt ende av Lyngen. Lyngsalpene er ikke bare vakre, men høye også, så vi måtte et godt stykke utover før vi fikk vogn-tomt med kveldssol.
Søndagen satte vi fra oss vogna på en liten avkjørsel i Rottenvika og gikk til Rottenvikfossen. Her var det også masse hyggelige folk, både turister og lokale turgåere. Og sauer. Masse. Tia har gått jaktprøver og for å få stille på prøve, så skal hunden være strømmet mot rein og sau. Null reaksjon på henne. Det var så vidt hun kikker på sauene vi passerte, og det må hun jo få lov til.
Vi rullet videre og tok ferga over fra Lyngseidet til Olderdalen. Her hektet vi av vogna igjen, kjørte til Birtavarre og derfra opp Kåfjorddalen. Vi parkerte et stykke opp langs veien og gikk de siste 2,2 kilometerne til Gorsabroen. DET var så verdt turen. Broen går over en helt rå foss som dundrer ned i et juv man ikke ser bunnen på. Her arrangeres det strikk-hopping på onsdager og lørdager, men “dessverre” var vi der på en søndag. Jeg hadde ikke hoppet ned i det juvet uansett!
Alle turene vi tok denne helga var merkede tur-løyper og vanvittig masse folk hadde funnet på å ta samme turer som oss. Vi kom fram til at det er helt perfekt med merkede turløyper. For det første: Tilreisende finner fram til fine turer og klarer enkelt å følge de oppmerkede stiene. Slik får man samlet turistene (oss inkludert) og resten av fjellet er ledig for viderekommende og lokalbefolkning. Vinn-vinn for alle!
Takk for en strålende flott helg damer! Tro hvor vi skal kjøre neste gang?