Nå starter Finnmarksløpet og det er folkefest i Alta. Statsministeren åpner jubileumsløpet, det førtiende i rekken. I uka som kommer blir det ikke bare hundekjørerne som får seg lite søvn. Å følge GPS-trackinga for spannene går ut over nattesøvnen min. Hvor er mine favoritter nå, hvor mye søvn har de hatt, hvor mange hunder har de fortsatt med seg?
Værvarselet er ikke så verst framover nå, men enkelte år har det vært ned mot minus 40 på vidda om natta. I slike netter synes jeg synd på hunder og førere i Europas lengste sledehundløp – Finnmarksløpet. Løpet er nå på råe 120 mil i vill og vakker natur, fra Alta via Kautokeino til Kirkenes og tilbake. Det meste av tida kjører førerne og hundene i ubarmhjertig arktisk natur, der været i løpet kort tid kan skifte fra gnistrende kalde 40 kuldegrader og himmelen full av strålende nordlys, og til tett snøvær og orkan som får navn.
Jeg har tenkt på hundevelferden i et slikt løp. Hundene kan jo ikke velge om de har lyst til å kjøre Finnmarksløpet i år, liksom. Det er uten tvil et kjempehardt løp, men slik hundene følges opp av førere, handlere og veterinærer, så tror jeg hundene har det bra. Blueeye, Storm, Osin og Frikk er påkledd for kulda med sokker og varmedekkener før start. Når det er pauser, så ligger de i halm, får varm mat og pakkes inn i tykke ulltepper. De er trent for utfordringen og er i toppform. Vi som har egen hund, vet at hunder presterer best når de er i god form, er friske, sterke og har tillit til føreren som Leader of The Pack.
Velferden til hundene i Finnmarksløpet går foran velferden til fører, uten tvil. Ingen tar seg mat eller får seg søvn før hundene har fått mat, stell, kos og ros. Førerne vet hva som fører til Parkering, når spannet bare stopper. De vet at hunder som har det godt, går «Den ekstra mila» som trengs i et slikt løp og ikke parkerer.