Fra fjære til fjells, eller Sea to Summit, som det heter på utenlandsk. Det hadde vi forhold for i Altafjorden forrige helg og når helgen er oval og hjerterommet til mine båt-venner er stort, så sier ikke jeg nei takk til en båt-helg. Ikke dattera mi Andrea heller. Smart datter! Man må kjenne sin besøkelsestid.
Jeg er så heldig å ha venner med båt og får være med på fantastiske turer i Vest-Finnmark og på denne tiden av året er det eventyrlig fint i fjordene våre. Jeg ønsket meg tur til Indre-Kåven og fikk første-ønsket oppfylt. Fredag 1. mai pakket vi båten med ski, mat, turklær, fiskeutstyr og dro utover. Jeg har alt av isfiskeutstyr på hytta, men bensinstasjonen reddet meg og Andrea. De hadde to isfiskesett igjen, til blodpris. Dra kortet og smil!
Havet var flatt og været nydelig. Vi putret utover på fredag og på ettermiddag fikk vi oss en kjempeflott skitur til Kåvenvannet som ligger omtrent en kilometer oppi høgget fra kaia i Indre-Kåven.
De nye pilkestikkene var gjenglemt i bilen i Alta, ikke helt utypisk. Men, jeg hadde en isøse, to sluker og maggot i sekken, fikk noen meter snøre hos Trond og fiskeriene var reddet. Andrea drog til og med dagens største fangst med isøsa si, så det er absolutt ikke utstyret i den øvre enden av snøret som teller på isfiske.
Lørdagen gikk vi til fjells igjen, men til et annet vann som ligger et par kilometer lengre øst enn Kåvenvannet. Vannet har sikkert et lokalt navn, men på Norgeskartet finner jeg bare høyde over havet på vannet. Turen opp var omtrent tre kilometer i FANTASTISK terreng med hardt og fint føre. Vinden løyet og sola skinte fra skyfri himmel (klisje, men slik var det).
Jeg kjeder meg “relativt” raskt på isfiske, men når været bydde på forhold som sist helg, så kan jeg parkere meg på et reinskinn leenge. I alle fall en time eller to. Vi følte faktisk for å smøre med solfaktor, for første gang i år. Deilig! Jeg lå på rygg og kikket opp på fjellene nord for meg. Dit opp gikk Inger-Marlen og Trond dagen før. Jeg tenkte at å gå opp der, det kunne jeg ha gjort, hvis jeg bare fikk gå i eget tempo. Men ned igjen, det hadde jeg ikke kommet fra med livet i behold. Jo, kanskje hvis jeg hakket meg ned uten ski på beina. Det er viktig å kjenne sine begrensinger. Riktignok skal man presse seg litt, eller litt mye. Men fjellvettregel ett eller annet sier: Ikke legg ut på langtur uten trening. Det gjelder også toppturer. Jeg har forhørt meg med gjenget og de sier jeg skal være med til Laslett-tind. I alle fall halvveis til toppen. Det er visstnok passelig for grønnskollinger på toppturski. Vi får se. Kanskje neste vinter.
Fangsten lørdag ble virkelig ikke noe å skryte av, men dagen var helt magisk, og alle gledet seg til nedkjøringa. Jeg er god til å krysse på tvers, så gledet meg faktisk jeg også, -ikke minst til en kald pils og grillmiddag på kaia.
Snøen hadde råtnet opp i løpet av dagen og det ble ikke mye til kjøring nedover, men mest baling i dypsnø med gjennomslag absolutt hele tiden. Jeg var nesten like svett på nedturen som jeg hadde vært på tur opp.
Dette var nok siste tur i år med ski på beina helt fra flomålet. De som sier at vi ikke har vår i Finnmark tuller fælt. Vi har vår her også, den er bare så veldig annerledes og kortere enn sørpå, – og den kommer skrekkelig mye senere. For noen utrolig deilige vårdager i Indre-Kåven! Sol, plussgrader, båt, ski og de flotteste folkene. Nå er det lyse vårkvelder og snart er det sol hele døgnet. Jeg føler meg veldig heldig. Takk for turen dere og gleder meg masse til neste tur! Neste helg vel?!
