Vinn-vinn!

Da ruller årets innenlandsferie videre, nå med nytt mannskap:-). Med lille-vogna på slep dro vi i helga den veien nesa pekte. Vi skulle mot Troms, resten bestemte vi mens vi var på farten. Maj-Liss og Inger-Marlen googlet og kom med forslag, mens jeg kjørte.

Så da ble det Lyngen denne gang. Vi hadde bare tid til en helgetur, så da gjelder det å nyte hvert øyeblikk. Det gjorde vi.

Tak over bålplassen er en vinner:-)

Første kvelden rigget vi oss til på en parkeringsplass ved starten på turløypa til Blåisvannet, på yttersiden av Lyngenhalvøya. Det regnet litt, så vi rullet ut markisen, som jeg aldri har brukt tidligere. Vi klødde oss i hodet en stund, før vi kom på at bruksanvisning kan være en lur ting. Heldigvis har jeg alle bruksanvisninger i en mappe i vogna, så ved hjelp av den fant vi stengene som var godt gjemt inne i selve markisen og fikk taket vårt opp i anvendelig posisjon. Under tak, med et lite bål i bål-gryta, masse smågodt, et glass vin og masse latter ble kvelden aldeles helt perfekt.

Godt merket og tilrettelagt tursti, lett tilgjengelig for alle.
Blåisvannet er virkelig blått.
Fine Tia❤️

Rusleturen til Blåisvannet er på omtrent 4 kilometer i lett og slakt terreng. Det var masse folk langs stien, men det var vi forberedt på og koste oss i finværet. Blåisvannet er fantastisk blått og så inn i hels… kaldt. Jeg dyppet en fot uti og konkluderte at jeg absolutt ikke trengte å bade. Inger-Marlen derimot, hun stupte uti, -og ikke bare en gang. Rå dame!

Brevann er svinkaldt!
Lattervik: Passet oss perfekt!

Neste kveld handlet vi med oss ferske reker fra Lyngseidet og kjørte helt til motsatt ende av Lyngen. Lyngsalpene er ikke bare vakre, men høye også, så vi måtte et godt stykke utover før vi fikk vogn-tomt med kveldssol.

Yummy!

Søndagen satte vi fra oss vogna på en liten avkjørsel i Rottenvika og gikk til Rottenvikfossen. Her var det også masse hyggelige folk, både turister og lokale turgåere. Og sauer. Masse. Tia har gått jaktprøver og for å få stille på prøve, så skal hunden være strømmet mot rein og sau. Null reaksjon på henne. Det var så vidt hun kikker på sauene vi passerte, og det må hun jo få lov til.

Vi rullet videre og tok ferga over fra Lyngseidet til Olderdalen. Her hektet vi av vogna igjen, kjørte til Birtavarre og derfra opp Kåfjorddalen. Vi parkerte et stykke opp langs veien og gikk de siste 2,2 kilometerne til Gorsabroen. DET var så verdt turen. Broen går over en helt rå foss som dundrer ned i et juv man ikke ser bunnen på. Her arrangeres det strikk-hopping på onsdager og lørdager, men “dessverre” var vi der på en søndag. Jeg hadde ikke hoppet ned i det juvet uansett!

Nedsida av broen
Gorsafossen sett fra broen, en godt gjemt perle.
Inger-Marlen og Maj-Liss på tur opp Kåfjorddalen.

Alle turene vi tok denne helga var merkede tur-løyper og vanvittig masse folk hadde funnet på å ta samme turer som oss. Vi kom fram til at det er helt perfekt med merkede turløyper. For det første: Tilreisende finner fram til fine turer og klarer enkelt å følge de oppmerkede stiene. Slik får man samlet turistene (oss inkludert) og resten av fjellet er ledig for viderekommende og lokalbefolkning. Vinn-vinn for alle!

Takk for en strålende flott helg damer! Tro hvor vi skal kjøre neste gang?

At The end of Europe

For to år siden dro jeg og Kari på Perlesanking (Friluftsrådets turer) i Midt-Finnmark. Vi duret rundt med campingvogna og gikk på alle topper (nesten), mens vi samlet tur-poeng.
I år dro vi på tur igjen, med fire andre kollegaer (Else, Solveig, Janne og Eva), to campingvogner og en hund (breton som tror hun er omskolert til vakthund). Nå var målet sights-to-see.

Det passer ekstremt bra å være turist i eget land i sommer og med Kari med i bilen har jeg snakket med fantastisk mange hyggelige folk. Kari er et unikum! Hun slår av en småprat med de fleste vi møter og i løpet av kort tid vet vi hvor de kommer fra og hvem de er i slekt med.

Første stopp på turen vår var Trollholmsund før Lakselv. En vakker liten rusletur ut mot havet, der man treffer på dolomitter som har frosset til troll. Tro om trollene livner til hvis en prinsesse kysser dem? Nei, det var frosker som skulle kysses. My mistake!

Seks prinsesser og et par troll.
Gjenget på tur:-)

Fra Lakselv kjørte vi utover østre del av smellvakre Porsangerfjord. Har du ikke vært her, så må du ta en tur! Det er mye å se, men noe har vi sett før, så vi rullet over Ifjordfjellet og tok sikte på rullesteinsfjæra i Luovttat, i Vester-Tana. Avkjørselen er ikke enkel å finne, så her må man være obs, – eller være middels god å rygge med campingvogn. Det er både jeg og Else, så det gikk godt som gull.

På underlig vis klarte halvparten av turfølget å miste stien og gå over fjellet til rullesteinsfjæra i stedet for å følge de blå merkene, men alle kom fram til slutt og turen anbefales virkelig. Selv om steinene ikke er riktig så fargesterke IRL (In Real Life som det heter på ungdomsspråk) som man ser på bilder, så var det spesielt og veldig verd turen.

Bølgene har slipt noen år på disse. Uten filter.

Vi og rullesteinene rullet videre, over Kongsfjordfjellet og mot Berlevåg der vi skulle bo hos mammaen til Eva. Kongsfjordfjellet er et av de virkelig verst værhårde fjelloverganger i kongeriket og jeg kommenterte til damene i bilen at vinden tok godt tak i vogna.

Det regnet natta etter og jeg våknet av drypping. Bikkja hørte at jeg var våken og hoppet opp i senga for å hilse, – og hun var våt… Jeg spratt opp og oppdaget at over den lukkede solskjermen var takluka åpen. Det hadde den vært siden Adamsfjord. At vinden hadde rykket godt i vogna var kanskje ikke så rart, med fullseil stående opp på taket. Shit. Det hadde ikke gått skadefritt for seg. Fersking som caravanist og uten rutiner for å skalke alle luker…. Ut og kjøpe gaffa-tape før turen gikk videre.

Godt kledd må man være på kveldstur i Berlevåg
Street Kitchen – maten var grei den.

 

 

Sommerbad i Barentshavet – kun for de tøffeste (Else og Kari).

Med huset til fineste mammaen til Eva som base i et par netter dro vi som gummistrikker rundt, ikke bare rundt i Berlevåg, men kjørte også til Kongsfjord og Båtsfjord. Kafe/pub Havblikk i Berlevåg anbefales forresten. Det er nyoppusset og Nydelig!

Velg innhold i bildet selv, ramma står klar på kaia på Veidnes.
Ta turen til Veidnes fyr! Her er det fantastisk fugleliv, natur som tar pusten totalt fra deg og historie nok for århundrer.
Fuglehund på sin hals, så hva er vel bedre enn et fuglekikkerhus?

Etter ei langhelg på tur skiltes vi i Skippargurra. Jeg og Kari skulle videre, mens plikter kalte hjemme for resten. Første strekk gikk til Vadsø, Ekkerøy, Vardø og Hamningberg. For et eventyr sier jeg bare. Dette blir klisjè etter klisjè, men dette er vakkert! Og spesielt. Naturen er unik. Folkene er trivelige. Stedene har så mye historie, så mye sjel. Ikke minst Steilneset minnested i Vardø, rett ved Vardøhus festning, eller som det oftest kalles: Heksemonumentet. Hekseprosessene blir så nære og så virkelige når man står på stedet og leser minneplatene over hver enkelt av de 99 som ble brent på bålet akkurat her. Det er nesten ikke til å tro. Flest kvinner, men også mange menn. Torturen de ble utsatt for er ikke til å fatte. Slikt leser man bare om fra middelalderen i Mellom-Europa.

Fra innsiden av Heksemonumentet. Minnestedet er magisk.
Regn og tåke er også vakkert. Ut mot Hamningberg i tåke ble vi så bergtatt at vi glemte å ta bilder. Det sier litt….
Effektiv stopper for fraflytting.
Freskomaleri i Vardø. Ta ei runde i byen og kikk på husvegger! Er det mulig altså?? Vi surret rundt med campingvogna på slep for å studere vegger.

 

Kunstverket Drakkar utenfor Vardø. Svært og stilig! Tenk i Nordlys! Kari, vi må tilbake på vinteren:-)

Vi kjørte i tåke gjennom helt vilt terreng ut mot fraflyttede Hamningberg. Det var så rått at vi glemte å stoppe for å ta bilder, skandale. Men, kanskje greit, for stemningen er vanskelig å få på et bilde. Innimellom så vi ikke noe rundt veien og lurte på om det var stup rett ned i havet. Andre steder åpnet det seg fantastiske fjellformasjoner og inneklemte hytter. Endelig fikk jeg sett Hamningberg. Takk Kari <3!

Hamningberg skole – en stund siden den ble nedlagt 🙂
Det ligger mye historie i bygningene i Hamningberg
På tur fra Hamningberg i solskinn. Det går ikke raskt med vogn på slep langs disse veiene, som for øvrig er vinterstengt.

 

Fra kaia på Ekkerøy

 

Siste stopp på turen vår var Bugøynes. Det var her man først startet med kommersiell fangst av kongegrabber. Så kongekrabbe-middag, det skulle vi ha. Vi leita etter Bugøynes Bistro mellom hvitmalte hus, stakittgjerder og bergknauser. Vi møtte på et eneste menneske på rusleturen og spurte om veien. Det er faktisk opptil flere veier å velge mellom i Bugøynes-sentrum. Det viste seg at bistroen var stengt, men da de så størrelse på nøden fikk vi nydelig kongekrabbe-smørbrød med passende hvitvin til, ispinne og kaffe til dessert, og to timers prat på kjøpet (Kari er en Icebreaker altså :-)).

Takk for en eventyrlig tur damer! Jeg har ledd så det gjorde vondt i kjevene, sett så mye og kost meg max. Vi kan da ikke la det gå to år til neste road-trip?! Jeg må bare få fikset takluka først…

Kjerringa “pynter” i hagen på Bugøynes.

SAMLEDILLA

“Ofte trenger vi en “puff bak” for å komme oss ut på tur. Sånn sett er Perletur en fin mulighet for å dra ut, gjerne til nye plasser. Perletur gjør det lett å bli kjent både i egen kommune og i nabokommunene. Det fine med Perletur er at turene er varierte, både i geografi og vanskelighet. Noen ligger helt nede i fjæra og tett på der folk bor, mens andre ligger lenger unna og høyt til fjells. Perletur presenterer mye av det fine Finnmark har å by på.”
Naturlig blomsteroppsats på tur til Bjørkelitind
Slik står det om Perleturer på hjemmesida til Finnmark Friluftsråd og gjennom Trim i arbeidstida har jeg fått litt dilla på disse. Vi har rukket to turer til nå i arbeidstida (en time/uke), men har luftet oss utenfor arbeidstid også.
Perleturer i Alta
Alle turene som er med i Alta 10-toppers er også Perletur, så du skal se jeg klarer å gjøre meg fortjent til både t-skjorte fra 10-toppers og porselenskrus fra Perleturer.
Bjørkelitind med Kari og Hege

I følge perletur.no var 2016 det første året Friluftsrådet arrangerte Perleturer. Perletur er turkassetrim og i år er det 322 turer i hele Finnmark. Perleturene i Alta er veldig varierte i vanskegrad, tilgjengelighet, lengde og område. Det er sannsynligvis slik for resten av fylket også, – Interesting!   

 

Små gleder i stor natur
Turkassa på Sakkobadne var litt vrien å finne.
Sakkobadne med gode kolleger.
Sakkobadne: Engelsk flyvrak fra andre verdenskrig

På alle turmålene er det satt opp en kode på et laminert ark og koden registreres på perleturer.no. Jeg synes noen av kodearkene var vanskelig å finne og hører flere har surret litt rundt for å finne koden på noen av turene. Men, da finnes nødløsning: Ta et bilde fra turen og send til Friluftsrådet, så får du koden tilsendt. Smidig og grei løsning.

Det skal være premiering etter at turene avsluttes 31. oktober, men den beste belønninga er helsegevinsten. Jeg er som de fleste andre: et spark bak hjelper på. Det er deilig å lande på sofaen også, men naturen i Finnmark byr på så mye og sommeren er så forbaska kort her oppe. Best å nyte sommeren mens den er her. For ikke å glemme at det snart er høst, og da er det kun fjell og vidde med jakt og jaktprøver som teller.

 

Med Ann-Siri på Lille-Raipas

Perleturer og 10-toppers er faktisk ganske sosialt også. Folk man møter hilser og prater, og på jobben er det nå opprettet varslingssystem: Dersom noen skal på Perletur eller annen tur, så meldes det på Facebook-gruppa vår for å høre om flere vil være med.

Såh, ingen unnskylding for ikke å komme dere ut på tur!

(Repost fra bloggspot).hits

LURERE ENN REVEN?

Vi teller juli og nå er det aldeles straks åpning for revejakt og litt oppfrisking i kunnskap skader aldri. Finnmarkseiendommen (FeFo) arrangerte for et par år siden kurs i lokkejakt, med svensken Ulf Lindroth som engasjerende foredragsholder. Han dro omtrent 55 menn og 15 damer i Alta gjennom tre timer med tips, gode råd, filmsnutter og demonstrasjon av lokkelyder.

 

Jeg applauderer at FeFo kjører slike kurs, for å få økt uttaket av rev. Reven er en rå rypejeger og er den predatoren som røver mest rypereir. I tillegg presser reven ut fjellrev fra norsk fauna, noe det jobbes for å motvirke.

Lenkte til forskning.no om reven som røver:

 

I år med lite ryper, så begrenser FeFo uttaket ved dagskvoter, antall jegere i jaktsoner og andre tiltak. FeFo har valgt å ikke innføre skuddpremie på rev, men setter inn stimulerende tiltak som dette, samt premietrekning ved innrapportering av revejakt.

Jakt- og friluftsmennesket Lindroth oser av kunnskap og dette var en skikkelig inspirerende for nye og gamle revejegere. Da kurset gikk hadde jeg ikke jaktet rev så alt var nytt og spennende, men jeg vil tro at erfarne folk også lærte masse denne tirsdagskvelden, både om vindretning, vitring, ulike lokkelyder, utstyr og om revens atferd på ulikt føre, årstid, temperatur og terreng.  

 

Lucky for me, -så får man kjøpt spesiallagede fløyter for å lage lokkelyder, men jeg skjønte at det kreves litt trening for å få til gode hare- og fuglelyder. Lydene skal etterligne skadet fugl, mus, hare eller rev i brunst (men den siste var visst ikke så effektiv). Lindroth anbefalte å starte med hare- og fuglefløyte. Fløytene finnes i et fascinerende utvalg, og sikkert like fascinerende pris-spenn. Men for en god hundrelapp/stk, så har man en start og kan hive seg i trening. Det blir sikkert hyggelig for familien, lyder av skadet hare som hyler i huset…..  

 

Den beste sesongen for revejakt er de siste par-tre ukene av revejakta, både på grunn av temperatur, parringa er ferdig, revene er sultne og det er ofte skare da og godt føre for reven. Jakttid for rødrev er 15.juli til 15.april i hele landet.  
Lenke til jakttider:

 

Revejakt med lokking kan deles i tre faser:

1.       Å lokke ut reven

 

2.       Å velge rett tid og postering

 

3.       Å avslutte effektivt.

 

Lindroth durer rundt med bil og snøskuter på revejakt i Sverige. Det er IKKE lov i Norge. Husk det! Godeste Lindroth jakter på rev for ulike Län (jmf våre fylker) og har sikkert dispensasjon til å kjøre hvor som helst. Forflytning blir derfor ikke så kjapp og enkel for oss og derfor velger mange å legge ut åte, eventuelt i kombinasjon med lokking.

 

Reven er visstnok litt bedagelig av seg. Den trives best ute når temperaturen er god, været er bra og føret bærer. Praktisk, sier nå jeg. Drittvær eller bikkjekaldt, så blir det åtejakt med viltvarsel og hyttekos på meg.

 

Dersom man har fått nettkjenning på punkt 1 og 2 over, så kommer avslutning, å avslutte effektivt. Generelle ting som sikker bakgrunn, avstand osv., det lærte vi på jegerprøvekurset (riktignok for en stund siden).  Resten av revejakta handler om å være stille og rolig, kamuflere utstyr og deg selv, men hvis reven er på full fart mot deg, så flytt rifla i en kjapp bevegelse og gi eventuelt et lite rop for å få den til å stoppe opp. Og treff!

 

Utstyr som Lindroth mener man bør ha
Lokkefløyte: Start med hare og fugl

Løvcamodress eller 3D-dress
Ansiktsmaske og hansker (sikkert kamo det også)
-Kikkert
Våpen og ammunisjon: Varmint-kuler. Til min rifle (kaliber .22 WMR) har jeg blitt anbefalt  CCI 30 grain V-Max. Lindroth bruker en rifle i kaliber 204 Ruger.

 

Skytestøtte til rifle: Tobeint. Husk å kamuflere den og rifla.
Kikkertsikte: Trenger ikke spesielt dyrt, f.eks 3-9 ganger forstørrelse.

 

Hva skal vi så gjøre med alle de revene man skyter? Da jeg gikk på kurset til Lindroth hadde jeg ikke skutt rev og pønsket på hva jeg skulle bruke eventuelle reveskinn til. Vi hadde brainstorming i vennegjenget og det ble foreslått vimpel på bilen. Eller, kanskje ikke… Men, enn hvis dette tar av og man får skutt flere rever (muligens sammenlagt i vennegjengen, men dog)? Skinnlue? Vel.. Kanskje ikke. Har en visjon om pels, montert sammen til en fell på ei hytteseng eller i godstolen på hytteterrassen.  Time will show!

Se noen filmer før dere starter ut og gå gjerne på kurs! 
Revejakt er spennende og viktig forvaltning og kanskje det blir en sengeforlegger av revepels på hytta!

Vi skal ut og lure reven: Inger-Marlen og meg.

Lenke til Lindroth på Youtube:
https://www.bing.com/videos/search?q=ulflindroth&&view=detail&mid=B8FFCEF424E9F6EE68ABB8FFCEF424E9F6EE68AB&rvsmid=98B2421ADBEAAC33678698B2421ADBEAAC336786&FORM=VDRVRV

 

Lavt over bakken henger vi og duver i brisen.

Det ligger fortsatt noen snøflekker igjen i nordhellingene på fjellet etter tidenes snøvinter, men sommernettene er lyse og mellom oppussing i huset så lokker turlivet. Her en helg dro vi på fisketur vest for Alta, inn mot Troms-grensa. Vi gikk innover med hundene i nydelig vær. 

NB! Kniven med slire er laget av Knut Saxe Kjeldsberg og jeg fikk den som Årets medlem i Alta JFF i 2015:-)

 

Gåturen inn gikk i mine barndoms fjelltrakter. Innover Guorbmutvuobmi har jeg vært utallige ganger med mamma og/eller pappa, på telting, dagsturer og på familiehytta vi hadde ved Langvannet (Gukkesjavri).

Midnattssolens rike.

Å gå innover dette fjellpartiet er lett og terrenget åpent og vakkert, men framme på leirplassen møtte vi dessverre en svinesti. Dette er et populært fiskevann på vinterstid og det lå masse knuste flasker, ølbokser og tomme hermetikkbokser rundt bålplassen. Kan man for svarteste ikke ta med seg tomgodset hjem igjen, så la vær å dra på tur!! ALLE har mindre å bære/ta med i sleden på tur hjem enn når man drar ut på tur, så dette er skikkelig latterlig dårlig. TA MED SØPLA HJEM!!

To svaner på andre siden av vannet, – skulle hatt bedre kamera (julegavetips!!)

Vi ryddet opp andres rot og rigget leir.

Denne gangen skulle overnatting skje i hengekøye. Det var tidlig i sesongen i forhold til mygg, men greit å ha myggnetting uansett, det tar faktisk noe av for vind, – og vind hadde vi nok av på turen.
Og hva gjør ungdommene: Netflix!

 

På denne turen fikk vi testet tre ulike hengekøyer med ulike løsninger for myggproblematikk. Prisene under er det vi har betalt, men det varierer mye hva den enkelte hengekøye koster og det er stadig ulike tilbud i butikkene og på nett.

 

  1. Ticket to the moon (TTM): Deilig hengekøye med myggnetting som henger over og strammes under hengekøya. Nettet holdes over køya ved at den henger over en midtline. Det følger ikke med opphengstau, så det må man huske på. TTM har ikke lomme for liggeunderlag, så underlaget kan gli litt, men fordi det ikke er egen lomme så former underlaget seg mer inntil kroppen og luner godt når det er kaldt og vind om natta. Alle tre køyene har innvendig lomme til småting. Vekt netting, tau og hengekøye er ca. 1,5 kilo og den er ikke spesielt komprimert og liten ferdig pakket. Pris ca 12-1300 for enkeltkøye og nett.
  2. DD Hammock Frontline: Perfekt med lomme hvor man stikker inn liggeunderlaget, det glir ikke og konstruksjonen gjorde at liggeflata holdt seg litt mer flat enn i TTM. Nettet har glidelåslukking i ene langsida og superlette stenger som gjør at nettet holder seg godt oppe og gir bredde på rommet. Hvis man ikke ønsker å bruke nettet, så snur man bare køya, så nettet henger under. Det er fastmontert opphengstau og køya veier totalt omtrent 800 gram og pakket ned tar den lite plass. Den kostet omtrent 1000 kr.
  3. Amazonas Ultra light: Vår testvinner ble denne. Den er billig (799,- på tilbud), har fastmontert nett med to glidelåser og lomme for liggeunderlaget. Køya snues når man vil bruke den uten nett og den har stangprinsipp for å holde bredda på nettet. Totalvekt er 650 gram og den tar lite plass i sekken.
Lavt over bakken henger jeg og duver i brisen. Nyt livet, sier jeg bare!

I hengekøye blir soveposen klemt flat og uten liggeunderlag blir det svinkaldt i baken. Man må ha liggeunderlag og en bra sovepose og da er det skikkelig nice å ligge og svaie i en hengekøye. Telt blir dødelig varmt når sola steiker på teltduken, også om natta her oppe, mens hengekøye er luftig og veldig, veldig deilig. Hengekøye som prinsipp: Nydelig! Har du ikke prøvd, så gjør det!!!!

Utsikta på morgenkvisten.

Så var det de fiskeriene da. Ikke farsken om det beit på noe som helst, vi så ikke et vak og hadde ikke så mye som et napp. Vi var riktignok ikke veldig tålmodige fiskere heller og marken hadde fått heteslag, men konklusjonen var at det var svart hav, vannet var helt sikkert fisketomt. Eventuelt så var det for seint etter isgang og for tidlig i sesongen, altså både for seint og for tidlig.. Jaja, vi hadde bålmat med i reserve og neste gang blir det sikkert masse storfisk.

Nå er det jaggu meg helg og klart for tur igjen. Satser på hengekøye-tur. Gleder meg så masse!!!
Røkt lammekjøtt og pølser som reserveplan når fiskeriene ikke slår til.

Repost fra Blogspot

 

Bunadsferd i Bekkarfjord

Etter at ungene har blitt voksne og selv russetogene er unnagjort, så har vi dratt på tur 17.mai. I år også. Med hele hurven, hundene, bunader, god mat og 17.mai-pyntede kaker har vi i år vært uti fjorden. Altafjorden altså.

17.mai-tog må vi jo allikevel ha og 8 damer som skal pynte seg med bunad ombord på en Viknes 1030 kan bli trangt. Men, vi er vant til å stokke mannskapet ombord, og inndelt i familiekohorter så det gikk som en lek. En mor og datter i salongen, en firerfamilie på akterdekket og en mor og datter i lugar-/badavdeling. Fleksible folk og god båt

Ferdigpyntet og med kameracrew i hælene, bar det opp skråninga i fineste Bekkarfjord som ligger i Seiland nasjonalpark. BTW: Bunadssko egner seg ikke til klatring i berg!

Stolte av bunadene våre: Altabunad, Sunnmørsbunad, Grafferbunad og Finnmarksbunad. Foto: Trond Jensen

 

I tillegg til morsom togavvikling tok noen seg en nydelig skitur med overivrige fuglehunder i langline på søk etter ryper. Et par stykker fikk seg en fantastisk randonee-tur og ei kosa seg med bok i sola.

Pavlova med pasjonsfrukt-krem. Deilig syrlig-søt sukkerbombe:-)

 

For en fabelaktig helg med de flotteste folkene! For en minneverdig dag i Bekkarfjord!

Gratulerer med dagen Norge og til lykke med nasjonaldagen til alle oss som er så heldige å bo i dette fantastiske landet!🇳🇴

Ellen pyntet kake i rødt, hvitt og blått❤️

 

 

Å kikre, kikrer, kikret, hadde kikkert?

Ny helg, til og med 17.mai helga, og ny båttur på gang. Jeg er stadig like glad for at jeg har venner som er glad i båtlivet og prioriterer dette høyt i sine privat-budsjett:-)

 

Forrige helg dro vi utover Altafjorden og speidet, primært etter måsegg. Siden vi bare var helt middelmådig interessert i måseggene, så ble det mest kikring fra båten. Har dere hørt det ordet før? I turgjenget mitt så introduserte Trond ordet kikre for noen år siden. Vi satt på en fjelltopp og speidet etter fjellryper. Trond rakte meg kikkerten og ba meg kikre etter ryper. Siden har jeg gått rundt og syntes at han hadde funnet på et overmåte beskrivende ord. Å kikre er liksom ikke å se på noe i kikkerten, men å kikke etter noe. Sist helg så kikret vi etter måsereir, etter ryper, ørn, hyttetomter og toppturtraseene til Inger-Marlen og Trond (og de er det mange av).

I dag googlet jeg, eller gurglet som ei jeg kjenner sier mens hun ler godt, verbet “å kikre”. Ordet er jo rett og slett anerkjent i de aller øverste kretser. Til og med Sylfest Lomheim i språkrådet har visst om verbet i alle disse år. Og jeg som er skap-lingvistiker. Skuffende!!

Å kikre i norsk ordbok

Vel, vi skal helt sikkert kikre litt denne helga også.

God helg i hus, telt, båt og hytter, – eller der dere nå finner på å tilbringe helga. Kom dere i alle  fall en tur ut!

Fra fjære til fjells

Fra fjære til fjells, eller Sea to Summit, som det heter på utenlandsk. Det hadde vi forhold for i Altafjorden forrige helg og når helgen er oval og hjerterommet til mine båt-venner er stort, så sier ikke jeg nei takk til en båt-helg. Ikke dattera mi Andrea heller. Smart datter! Man må kjenne sin besøkelsestid.

Kan ikke bli bedre enn dette!

 

Jeg er så heldig å ha venner med båt og får være med på fantastiske turer i Vest-Finnmark og på denne tiden av året er det eventyrlig fint i fjordene våre. Jeg ønsket meg tur til Indre-Kåven og fikk første-ønsket oppfylt. Fredag 1. mai pakket vi båten med ski, mat, turklær, fiskeutstyr og dro utover. Jeg har alt av isfiskeutstyr på hytta, men bensinstasjonen reddet meg og Andrea. De hadde to isfiskesett igjen, til blodpris. Dra kortet og smil!

Nice-nice-nice!!!!

 

Havet var flatt og været nydelig. Vi putret utover på fredag og på ettermiddag fikk vi oss en kjempeflott skitur til Kåvenvannet som ligger omtrent en kilometer oppi høgget fra kaia i Indre-Kåven.

Fjellski med feller var helt innafor på denne turen, spesielt nedover 🙂 Helfeller er for mye, halvfeller perfekt!

 

På tur til Kåvenvannet

 

De nye pilkestikkene var gjenglemt i bilen i Alta, ikke helt utypisk. Men, jeg hadde en isøse, to sluker og maggot i sekken, fikk noen meter snøre hos Trond og fiskeriene var reddet. Andrea drog til og med dagens største fangst med isøsa si, så det er absolutt ikke utstyret i den øvre enden av snøret som teller på isfiske.

Fineste Andrea med Tia på isfiske. Legg merke til pilkestikka!

 

 

Andrea med fredagens største fangst og et veddemål ble vunnet.

 

Lørdagen gikk vi til fjells igjen, men til et annet vann som ligger et par kilometer lengre øst enn Kåvenvannet. Vannet har sikkert et lokalt navn, men på Norgeskartet finner jeg bare høyde over havet på vannet. Turen opp var omtrent tre kilometer i FANTASTISK terreng med hardt og fint føre. Vinden løyet og sola skinte fra skyfri himmel (klisje, men slik var det).

Vi holder Korona-meteren, også på tur:-)

Jeg kjeder meg “relativt” raskt på isfiske, men når været bydde på forhold som sist helg, så kan jeg parkere meg på et reinskinn leenge. I alle fall en time eller to. Vi følte faktisk for å smøre med solfaktor, for første gang i år. Deilig! Jeg lå på rygg og kikket opp på fjellene nord for meg. Dit opp gikk Inger-Marlen og Trond dagen før. Jeg tenkte at å gå opp der, det kunne jeg ha gjort, hvis jeg bare fikk gå i eget tempo. Men ned igjen, det hadde jeg ikke kommet fra med livet i behold. Jo, kanskje hvis jeg hakket meg ned uten ski på beina. Det er viktig å kjenne sine begrensinger. Riktignok skal man presse seg litt, eller litt mye. Men fjellvettregel ett eller annet sier: Ikke legg ut på langtur uten trening. Det gjelder også toppturer. Jeg har forhørt meg med gjenget og de sier jeg skal være med til Laslett-tind. I alle fall halvveis til toppen. Det er visstnok passelig for grønnskollinger på toppturski. Vi får se. Kanskje neste vinter.

God trim. Jeg liker best turene oppover:-)

 

Fangsten lørdag ble virkelig ikke noe å skryte av, men dagen var helt magisk, og alle gledet seg til nedkjøringa. Jeg er god til å krysse på tvers, så gledet meg faktisk jeg også, -ikke minst til en kald pils og grillmiddag på kaia.

Snøen hadde råtnet opp i løpet av dagen og det ble ikke mye til kjøring nedover, men mest baling i dypsnø med gjennomslag absolutt hele tiden. Jeg var nesten like svett på nedturen som jeg hadde vært på tur opp.

Ny dag og nye fiskemuligheter.

 

Dette var nok siste tur i år med ski på beina helt fra flomålet. De som sier at vi ikke har vår i Finnmark tuller fælt. Vi har vår her også, den er bare så veldig annerledes og kortere enn sørpå, – og den kommer skrekkelig mye senere. For noen utrolig deilige vårdager i Indre-Kåven! Sol, plussgrader, båt, ski og de flotteste folkene. Nå er det lyse vårkvelder og snart er det sol hele døgnet. Jeg føler meg veldig heldig. Takk for turen dere og gleder meg masse til neste tur! Neste helg vel?!

Bare de siste 100 høydemetrene igjen.

IKKE LETT Å VÆRE STÅENDE FUGLEHUND I DYPSNØ

Før Konoaens tid var jeg med på å arrangere kurs for stående fuglehunder. Alt var godt planlagt og tilrettelagt. Lokale til teori var leid. Lunsj og kaffe var bestilt på tradisjonsrike Suolovuobme fjellstue. Terrenget var sjekket ut og kurset fulltegnet. 

Men, så var det været da. Og klimaet generelt kanskje. Det har snødd, – og snødd. Og så kom i tillegg kulda.

Det er jo greit for folk å kle ute kulda, og for så vidt ikke så vanskelig å kle på hundene heller. Gradestokken viste -17 da vi startet ut og påkledninga tok litt tid. Sokker med borrelås, kondomdresser og varmedekkener på hundene, dunjakker og ull i flere lag på hundeførere.

 
Så startet vi ut. Jeg med min lille breton-frøken. Hun har fint og flott kennelnavn, men til daglig kalles hun for Tia. Tia er forkortelse for “This Is Anfield” og min datters påfunn :-). Etter en liten halvtime, så hadde Tia svære isklumper langs overkant av sokkene. Sokker syr man forresten enkelt selv og jeg kommer straks med et innlegg om dette. Vel, jeg tok sokkene av henne og smurte på tykt med labbefett. Det funket mot ising, men ikke mot snømengdene. Rypene hadde vært smarte nok til å holde seg unna flatene og det var masse rypespor i skog og kratt. Der var det også snø, masse snø. Og så sier vi at ryper har hønsehjerne. De har jo riktignok det, men denne gjengen var i alle fall smarte nok til å holde seg i skogen.  
 
Tia holder rasestandard, men breton-tisper er ikke spesielt høye og når bikkja må svømme i dypsnøen, og selv med god teknikk på “hunde-svømminga” mangler det framdrift, så er det vel heller små sjanser for å jobbe effektive søk etter ryper.

 

Hundene fikk i alle fall jobbet og virket ikke kalde, men etter et par timer med padling i dypsnø ga vi opp og gikk tilbake til fjellstua. Oppsitteren på fjellstua serverte den aller beste bidosen jeg har smakt, rett og slett. Bidos er en tradisjonell samisk reinkjøttsuppe med litt tykk buljong og den varmer helt inn til ryggmargen i en småfrossen jakttreningskropp. Jeg skjønner at samene har en forkjærlighet for kokhet buljong når de kommer inn fra fjellet. Det smakte himmelsk.

Kurset ble litt mer teoretisk enn planlagt, men maten var fortreffelig og kursholder fylte på med tips, råd og øste av en rikholdig kunnskapsbank. Dette er det tredje kurset vi holder eksklusivt for damer og mange av deltakerne er førstegangs fuglehundeiere, som brenner inne med masse spørsmål om ting de lurer på. De to første kursene har vært helgekurs, der det sosiale har vært viktig, mens dette var dagskurs. På kursene vi arrangerer deltar ofte folk som er nyinnflyttet til området og da kan dette være gode arenaer for å bli kjent med andre med samme interesser.
Men, det var det klimaet da. Jaja, utendørs toppidrett kan vel være litt uforutsigbart og vi vet absolutt hvor vi bor. Men, lærerikt og hyggelig var det uansett.
-Og bidos anbefales på det varmeste hvis du noen gang kjører forbi Suolovuobme fjellestue 🙂
(For tidligere lesere: Innlegget har tidligere vært publisert på gammelbloggen)

Et “MÅ HA” til ryper

Til rypemiddagen må jeg har russiske erter. Vel, jeg klarer meg selvfølgelig uten, men synes smaken på de søte, deilige ertene er suverent gode til ryper. Yummy. Hvis du ikke har brukt det før, så er det på tida å teste når du nå skal bruke opp de siste rypene fra fryseren. Russiske erter passer til alt vilt egentlig, men for at de skal fortsette å føles som “Det lille ekstra”, så må man ikke overeksponeres for dem.

 

Jeg sjekket på min lokale Gourmet-butikk og kiloprisen på russiske erter var 1850 kroner. Et kilo selskapserter ble til 350 gram ferdige russiske erter og regnestykket på kiloprisen for de jeg laget ble:

11,42 kroner i erter kjøpt på tilbud

kilo sukker

Strømforbruk

Sum: Omtrent veldig mye billigere enn å kjøpe russiske erter på butikken.

Innhold til første stadie:

1 kg selskapserter

1,5 liter vann

750 g sukker

Framgangsmåte for steking/tørking:

Kok opp vann og sukker. Ha ertene opp i sukkerlaken og la trekke i 10 minutter. Hell av vannet og spre ertene ut over stekebrett. Til denne porsjonen brukte jeg to stekebrett og satte dem i stekeovnen på varmluft 70 grader. Ha ovnsdøra på gløtt slik at dampen slipper ut. Jeg skrur av ovnen om natta og slår på igjen dagen etter for å ha kontroll på prosessen. Etter omtrent 12-15 timers tørking tar jeg alle ertene på ett stekebrett og øker temperaturen først til 80 grader og deretter gradvis til 100 grader.

Vend og snu på ertene jevnlig og sjekk at ertene er helt tørre inni. Det må de være. Et døgn etter at jeg starter steking og når ertene er skikkelig tørre, så kjører jeg en liten økt med over/under-varme på 200 grader. Nå må man passe på! Dette er for å brune ertene litt og det går ett minutt fra perfekt til svidd. Jeg har gått på den smellen.

Ta ertene ut av ovnen og la dem kjøle ned. Ha på glass eller vakumpakk i posjonspakker. Dette er julegaveideer til jegere!!

Så til selve kokingen.

Innhold til 4 personer: 

100 gram ferdigpreparerte russiske erter

8 dl vann

50 g smør

1 ts sukker

salt

portvin

Frisk persille

 

Framgangsmåte:

Ertene bløtlegges i 8 dl vann over natta. Deretter skal ertene kokes på svak varme i bløtleggingsvannet i ca. 1,5 time, til mesteparten av vannet er kokt inn/fordampet. Tilsett 50 g smør og 1 ts. sukker. Smak til med litt salt. Ha oppi en støyt portvin hvis du har og litt hakket persille. Vipps, ferdig og nydelig tilbehør.