Flere jenter tar jegerprøve enn tidligere, men færre jenter enn gutter kommer seg ut på jakt etterpå. Det må vi gjøre noe med. Introjakt er initiert av NJFF og vi i lokalforeninga har tatt oppfordringen. Kvinneutvalget i Alta JFF inviterte derfor til jakttur for ferskinger, så da dro jeg sist søndag på jakt med tre jegerdamer (Agnethe Kjellmo, Sofie Jubskås og Hanne Aakerholm), en ekstra instruktør (Arvid), tre stående fuglehunder, – og NRK.
Våpen tømt og sikret, – posering for fotografen.
NRK-Finnmark spurte om de fikk være med, og driver man med rekruttering, så bør man si ja til litt medieomtale.
Hyggelig NRK-mann med på tur. Legg merke til den flotte NJFF-vesten, vi visste hvor han var til enhver tid 😉
Det er to ting i en slik sammenheng som man ikke har helt kontroll på, været og rypene. Vi har gått rekognosering i terrenget tre ganger tidligere og funnet greit med ryper, så vi satset på å få jentene i jaktbar situasjon/-er. Det var varslet tålig brukbart vær, med noen regndråper og varierende tykkelse på tåketeppe. Vi hadde med oss GPS, klær etter vær og alle hadde med en tørr vedkubbe til bål.
Etter instruksjoner og formaninger om sikkerhet duret vi til fjells. Jentene hadde masse spørsmål om ryper, utstyr, hund, våpen, ammunisjon og om jakt generelt. Hærlig med engasjerte “elever”!
Fram til lunsj så vi ei rypefjær, en reingjeter på firehjuling og en gjeterhund. That’s it. Vi måtte ta en liten skytetest mot toppen av ei bjørk, bare for å sikre at alle fikk skutt. Alle traff bjørketoppen, bålkosen var koselig, kaffen så god som kaffe kun er på fjellet, og så bar det videre.
Tia i Jervehiet, perfekt pauseplass for hunden i surt vær.
Samtidig trakk tåka på. Vi hadde ikke så mye håp om fugl når det tetnet til og når Gordonsetteren endelig fant fugl, så kom han dessverre for tett på dem. Vi så bare snurten av fuglene og hørte kaklinga til steggen da gjenget fløy avgårde. Farsken også!! Vi håpet jo så inderlig på å få en kontrollert og flott jaktbar situasjon for jentene.
Jegerdamene, med NRK-Kristian etter med kamera.
Vi fulgte på fuglene og noen minutter etterpå spottet vi tre kritthvite ryper på ei tue. Hundene var på motsatt side av oss, så jeg kalte dem inn og tok dem fast, just in case. Jeg ville ABSOLUTT ikke risikere at noen av hundene skulle finne på rampestreker. Med instruktør sammen med dem, og NRK hakk i hæl, så gikk jentene mot fuglene og gjorde seg klare til å skyte. De var drillet på forhånd med hvem som tar hvilken rype. Perfekt hold og sikker bakgrunn. Rett og slett perfekt! Avtalen var “1, 2, skyt på 3”, men rypene ble urolig og gikk på vingene før jentene var klare. “Skyt” fikk de beskjed om og det gjorde de. Unntatt ei, hun hadde glemt sikringa. Klassisk. Den har vi alle gjort.. Og: Vi må trene “Ro I Oppflukt og Skudd” på hundene……(RIOS). En fuglehund skal nemlig holde seg i ro når fuglene letter og skuddet går. Heldigvis var NRK-Kristian opptatt med filming i en annen retning, for da skuddene gikk, så rykket hundene framover og jeg gikk på snørra i myra. Magaplask!! Rypene, de fløy litt forskremte, men lykkelig videre. Men gjett at jentene hadde puls!! Kjempegøy!!
Vi gikk klar av tåka det meste av dagen, men den siste halvtimen ble det lite sikt. Pass på når det er tåke dere! Vi fant tilbake til bilene og jentene lurte på om ikke vi kunne ta ny introjakt neste helg. Jeg tar det som sikkert tegn på at de hadde en vellykket tur, selv om det ikke havnet ryper i sekkene.
Takk for turen jenter! BTW – Jeg fikk SMS fra NRK i dag om når reportasjen kommer på TV:
Sommerferien 2018 går inn i historien som den mest aktive ferien jeg noensinne har hatt. Først Road-trip i Finnmark og Jakten på Perleturer med Kari, fisketurer, en haug med dagsturer og nå har jeg vært fra tirsdag til lørdag på fjellvandring pluss en dag på båttur på den vakre, grønne og steinete Sørøya sammen med tre gode venner av meg; Inger-Marlen, Trond og Ann Siri.
For de som ikke er kjent i Finnmark, så ligger Sørøya på kysten av Vest-Finnmark, omtrent en times fergetur fra Øksfjord. Sørøya er Norges fjerde største øy og faktisk Norges største øy som ikke har fastlandsforbindelse, ja utenom Svalbard da. Øya er delt mellom Hasvik kommune og Hammerfest kommune og det bor sånn omtrentlig tusen mennesker på hele øya (Kilde: Wikipedia).
Leirplass i Makkvika
Trond er fra Breivikbotn på Sørøya og vi har vært så heldige å få være med han på masse turer i hans fjelltrakter de senere årene. Denne gang var alle klare for en litt mer krevende tur og var godt forberedt til det. En klassisk måte å tilpasse en slik tur til alles formnivå er å differensiere børra som skal i ryggsekken. Jeg tenker at det var kjempebra at Trond, i tillegg til å bære brordelen av det vi skulle ha av felles ting, hadde drasset med seg solo og farris i litervis. Totalvekta senket farten på han til et nivå som gjorde at jeg bare nesten holdt på å dø og faktisk overlevde turen med æra i behold.
Vi ble fraktet med åpen båt fra Dønnesfjord over til Makkvika. Det høres ikke ut som et fristende sted å ta første overnatting, men du verden så vakkert. Med ryper kaklende i fjærsteinene, elva som rant forbi leirplassen, strålende vær, flat og fin leirplass, og et skikkelig grillmåltid hadde vi en magisk kveld ved bålet.
Svett og varm, her går det oppover.
Så var det slutt på slaraffenlivet. Turen gikk oppover, og oppover, bittelitt nedover, og så mer oppover. De to i front, med de tyngste sekkene, holdt tempo oppe og når jeg og Ann Siri syntes at en av pausene ble litt korte, så kom det fra Trond: “Dere hviler jo mens dere går”…. Snakk om nesevis type!! Jeg foreslo for Ann Siri at vi skulle smugle stein opp i sekken hans, men vi ble enig om at knærne hans trolig ville klappe sammen hvis han skulle bære mer.
Utpå dag to kom det varslede regnet. På med regntøy og trask i vei. Etter 12,5 kilometer var vi framme ved etappemålet Veidalsvannet akkurat da tåka kom sigende. Man skal ha meget stor respekt for tåke! På kysten kommer den fort og kan være tett som ertesuppe. Litt tynn ertesuppe riktignok, men like vanskelig å se gjennom. Vi var rustet med GPS, kart, kompass og kjentmann, og kursen var på det nærmeste stukket ut med halvmeters margin så ingen fare på ferde. Trond hadde til og med gått ut med drikkedepot til oss, så dere skjønner at det lønner seg å dra på tur med turvante, spreke og serviceinnstilte kjentmenn. Teltene kom opp i en fart, primusen fyrt opp, hund og klær ble lagt og hengt til tørking.
“Vent bare litt der, mens jeg ordner klart, så skal du selvfølgelig få ligge i soveposen min og varme deg!” Hørte jeg noen sa “Bortskjemt hund”? Man skal være snill med dyrene, og siden jeg hadde glemt posen hennes hjemme, så ble det sånn.
Tåke over Veidalsvannet
Vi fisket oss videre fra vann til vann, og hadde beregnet fisk som middag fire av dagene. Fangsten holdt til en frokost, et fiskebein på tvers i halsen og en fin ørret til mammaen til Trond da vi kom ned. Det var den største av de vi fikk og fisket av …. meg…. Det ble assortert utvalg av Drytech til middag resten av dagene. Det sies at “Sult gjør god kokk” og frysetørket mat smaker faktisk godt etter havregrynsgrøt til frokost, brød til lunsjen og en lang dag med gåing.
Doktor Jensen tok affære og med pinsett fikk han opp fiskebeinet fra halsen min. Aner du brekningsfornemmelser her?
Dag tre kom varmen til Sørøya. Vi damene gikk i shorts og sports-bh, Trond i shorts og jeg kan love at vi svettet. Det finnes visst mest oppoverbakker på Sørøya og vi gikk 15 kilometer av dem denne dagen. Tia bar sin egen mat og litt av min i kløvsekken og var i tillegg drahjelp for meg opp bakkene. Ble enda mer glad i fine breton-Tia min på turen. Hun er liten, men råtøff.
Tia tar seg en hvil i sola mens vi prøver fiskelykken
Midnattssola kaster sine stråler over Jarlvannet
Jeg hadde valgt mine Alfa Lyng A/P/S Gore-tex sko på denne turen og de er nok i mykeste laget til lang tur med tung sekk. Føttene og anklene holdt allikevel, men skoene holder ikke vannet ute. Resten av turfølget var tørre, mens jeg var gjennomvåt på beina. Jeg dro på sportsbutikken med dem mandagen etter turen, og de sa at “Slik skal det selvfølgelig ikke være” og tok skoene inn for reklamasjon til Alfa. Bra!
Inger Marlen, Trond, Tia og jeg pauser på i varmen.
Inger Marlen og Ann Siri bader av seg dagens svette i Gjertrudvannet og det er ganske greit å få vasket skrotten før deling av telt.
I høyden traff vi på merkene til den helt nye, ti mil lange ruta til Den Norske Turistforening (DNT); “Sørøya på langs”. Merkesteinene sto med kort mellomrom og er enkle å følge. Godt tiltak for å ha sikre ruter i et krevende landskap.
DNT-merking i landskap som kunne vært hentet fra Ringenes Herre
Etter rådslaging og lokking med biff og bobler, ble vi lørdag enige om å gå ned fra fjellet for å ta et døgn med båt til smellvakre Taborshavn. Fjellskoene hadde fått 55 kilometer på triptelleren, det var rundt 25 varmegrader og styggvarmt å sove i telt. Fristende med båt, dusj, brygge- og strandliv da. Den lovede biffen var fantastisk, det ble multetur, bading og soling, og så sover jeg fantastisk godt ombord med stille vugging og klukking av sjø mot skroget.
Sørøya er vakkert, både over og under vann.
Taborshavn badet i sol og 25 varmegrader.
Sørøya er bare helt fantastisk! Takk for eventyret! I’ll be back!!
Fredag til lørdag har jeg tilbrakt ved og i vakre Altaelva, sammen med fiskeglade damer og dyktige instruktører. Kvinneutvalget i Alta jeger- og fisk arrangerte damedøgn, med spennende faginnlegg, fluekastekurs for nybegynnere og fiske i elva sammen med instruktør.
Fersking klar for laksefiske
Sammen med andre ferskinger har jeg fått prøve meg på fluefiske og har innsett en ting: Jeg er ikke født med ei fluestang i handa. Trøsten er at det er ingen andre heller, så da er det nok bare trening som må til. Jeg har deltatt på fluekastekurs for noen år siden, men har ikke øvd noe etter det. Møtet med alle knutene, fortom og synkeline, flyteline, skyteline, skyteklump og så videre har gjort terskelen til ei skikkelig dørstokkmil, som jeg ikke har kommet meg over på egen hånd.
Sosialt rundt bålet.
Sovefasiliteter
Jeg fikk instruksjon på kastingen og etter en del plunder, følte jeg meg ganske flink der jeg sto med vann nesten til midja og kastet.
Der står jeg, langt uti elva.
Så skulle jeg fiske fra båt og på grunn av plasseringa i strømmen måtte jeg kaste med stanga på venstre side av meg. Det føltes som om jeg skulle skrive med venstre hånd. Når ingen av bevegelsene er automatisert, så blir det mange ting å holde orden på. Jeg måtte konsentrere meg skikkelig for å få til å holde snøre med høyre pekefinger og stanga med resten av handa. Så måtte jeg passe på å ikke få snøret inn i båtmotoren, og i alle fall ikke få flua fast i nakken til roeren. Jeg sjekket at han hadde på seg briller og caps, men lurte på om han ikke heller burde hatt på seg helhjelm med fullvisir. Alt dette mens båten rørte seg i stryket og jeg så at fisk hoppet uten at jeg klarte å kaste flua dit den skulle. Argh!
Ser du 20-kilos laksen i bunnen av båten?
Erfarne roere liker å fortelle at de har rodd inn masse fisk, så jeg ba Bernt om å ta ansvar og ro inn en laks til meg. Så, på tur tilbake til leiren, dorget jeg mens han rodde…. Tror det faktisk heter å “baute”, men jeg tok det i alle fall ikke som et kompliment for kastingen min… Han klarte ikke å ro inn fisk til meg, men du grønneste for et flott døgn vi har hatt ved elva.
Noen som er smittet av laksebasillen?
Oppsummert utbytte etter fiskedøgnet i Altaelva: En av damene dro inn en grills, vi fikk flere ubrukelige harr, to redningsvester ble våte og blåste seg opp, jeg har vært sammen med masse hyggelige mennesker – nye og gamle kjente, har lært masse og dørstokkmila for fluefiske er bare en kilometer nå.
Vinnere av elve-quiz.
En schwæær applaus og takk til kvinneutvalget i AJFF for at dere har fått til dette!
Det er ikke helt lite som skal/bør gjøres før deltakelse på hundeutstilling, har jeg forstått. Eller må det være så mye styr? De mest ihuga går selvfølgelig seriøst og skikkelig til verks for å få vist hunden sin for dommeren på aller beste måte. For oppdrettere betyr det mye å ha godt premierte hunder. Men, what`s in it for oss andre?
Fire fine damer på hundeutstilling. Tia og tanta, meg og Maret.
Hundeutstillinger er sosialt, det er spennende, det er konkurranse og det er masse hyggelige folk med samme interesse som en selv. Jeg hadde ikke tenkt å stille Tia flere ganger (var på en utstilling i fjor med resultat Excellent), men da Altautstillinga hadde litt få påmeldte, så tenke jeg “Ka farsken”, og meldte oss på.
Så da startet forarbeidet: Vask av hunden minst et par-tre uker før, klipp og stell av pels og klør, og trening på å løpe pent i utstillingsringen.
Øve på å stååå pent! Passelig vinkel i bakaksel!
I fjor var jeg på utstillingskurs hos Gerd og Are på Alta Hundehotell og lærte masse. I tillegg møttes jeg og tre andre hundeeiere flere ganger til ringtrening. Det gjelder å løpe passelig fort, så hunden får strukket ut, men ikke så raskt at den går over i galopp. Rakk en runde trening i siste liten.
Det bar i dusjen med dyret og mye børsting. Det er mye hår som skal av i vår-røytinga, så Tia ble litt snau. Raket av pels fra halsen, så den skal være slank og fin, men måtte la være å børste brystkassa etter hvert som Tia ble fri for pels der😁.
Finstusset pels på ører, kortklipt hals og framhevet bryst.
Så var det klipp av klør, kortklipping av pels fra haseledd og ned, jevne underlinje, stuss av halestubben med effileringssaks, vekk med rufs på ørene, jevne og skråstille faner og “bukse”. Breton skal være kvadratisk, så klippen skal framheve dette. Effileringssaks er tynnesaks som også frisører bruker. Fås på Biltema, av alle steder, for rundt en hundrelapp.
“Bukse” klippet i fin fasong.
Om det var forarbeidet som ga resultater, eller rett og slett at Tia er en hund som matcher rasestandard, er ikke lett for meg å si. Jeg tror ikke det nytter å frisere opp en hund som ikke holder rasestandard, men at en velstelt hund kan få vist seg fra sin beste side er vel bare positivt. Min gode venn Geir var handler for en Gordon setter, som ikke var frisert på noen måter og etter en runde med børsten gikk den i ringen, -og fikk strålende bedømming.
I alle fall så fikk Tia på sin andre utstilling bedømmelsen Excellent i brukshundklasse og matmor er rimelig velfornøyd. Det er viktig for planlegging av avlsarbeidet, at oppdretter får bedømt avkommet etter avlshundene, så oppdretter Anne-Grethe i Kennel Sarahkka er rimelig fornøyd. Brukshundklasse i gruppen stående fuglehunder er åpen for hunder som er jaktprøvepremiert, og Tia har en 1. og en 2. premie i unghundklasse.
Det kan ende med valper på Tia med tiden og konklusjon etter lørdagens utstilling: Hundeutstilling er gøy og det er ofte gode kaker på slike arrangement. Anbefales!
Fine Tia
Norsk kennelklubb skriver om kvalitetsbedømmelsen Excellent:
Excellent – Utmerket (rød sløyfe) – Hund som i all vesentlighet tilsvarer rasens standard og som presenteres i utmerket kondisjon, viser et harmonisk velbalansert temperament, holder utmerket klasse og har utmerket helhet. Hundens utmerkede kvaliteter i forhold til raseidealet tillater at dommeren kan se bort fra mindre detaljfeil. Hunden må ha tydelig kjønnspreg.
Sist helg var jeg på NJFF’s jakt- og fiskesenter på Flå, invitert for å holde et innlegg om kvinnesatsinga i Alta jeger- og fisk. Å bruke en fredag og påfølgende helg på dette satt litt langt inne, men jeg hadde jo sagt ja, så da var det bare å gjennomføre. Da jeg tok over som leder i Alta jeger- og fisk, overtok Grete som leder for kvinneutvalget, og hun var med til Flå. Kjempeflott!!
Alta jeger- og fisk har har rundt 650 medlemmer og i år er ca 30% av dette kvinner. Da vi restartet kvinneutvalget i Alta i 2014, var kvinneandelen på 16%. Slettes ikke verst i forhold til snittet på landsbasis, men NJFF har satt hårete mål i forhold til kvinneandel, så da kjørte vi på og dette har NJFF lagt merke til.
Når man styrer med frivillig arbeid, så mener jeg det er viktig å gjøre ting man liker. Det er tross alt fritida man bruker på dette. I AJFF-damegruppa har vi hatt som ledetråd at vi arrangerer det vi selv synes er morsomt og har kurs om tema vi selv har lyst til å lære om.
Bestillinga for innlegget mitt på Flå var å bidra til motivasjon og nye ideer for kvinnekontaktene i landet, så i tillegg til skrytesession om alt vi har gjort, så snakket jeg om ting jeg mener har funket.
Noe av det vi styrer med og som kanskje kan gjøre at noen flere jenter i Alta hiver seg med:
Vi har hatt tre helgekurs og et dagskurs for dressur og trening av fuglehund. Det har vært skikkelig sosialt, masse god mat og masse hyggelige folk fra hele fylket.
Vi har hatt haglekurs hver vår for damene, vi har hatt faste dameskytinger en gang i uka og har avslutta sesongen med Sprudletreffen. Sprudletreffen er jegertrap med sponsede og damevennlige premier. Vi har på gang å kjøpe inn flere dametilpassede utlånsvåpen og jeg anbefaler alle å teste litt ulike våpen før man kjøper selv.
Kvinneutvalget har arrangert minst etfluefiskekurs hver vår. På bildene her har med oss et filmteam og opptakene er med i en serie om Altaelva J Slikt er god reklame for det vi styrer med! Nå i sommer skal vi ha Damedøgn i selveste AltaelvaJ
Hvert år har vi hatt kurs i bruk av kart/kompass og GPS. Det har vært veldig populært og til nå har alle funnet veien tilbake til klubbhusetJ
Vi har hatt vilt- og vinkursmed proff vinkelner som kursholder. Vi hadde en kokk som sto for tips og råd for tilbereding av vilt, samt at han laget maten. Alle hadde med seg ei opptint rype, så kurset vi i prikkevering (alle kan det begrepet etter innlegget om prikkevering av ryper?) og alle måtte gjøre det selv. Vi hadde kjøpt inn laks, hare og reinkjøtt som kokken tilberedte. Så ble vi kurset om vin og smakte ulike viner til de forskjellige rettene, til og med dessertviner. Å spytte ut når man driver prøvesmaking, er sløsing og frarådes av hensyn til miljøet.
Vi har flere ganger invitert vår samarbeidspartner G-sport til demonstrasjon og testing av hagler. Det har vært vinn-vinn for begge parter og G-sport har vært god på å sponse oss med premier til Sprudletreffen.
Damegruppa har arrangerthelgekurs i vinterjakt på rype med overnatting på en gammel fjellstue. Det var ikke så mange med første gang, men det har vært etterspurt senere. Vi er litt tilbakeholdne i fht.vinterjakt, så vi har latt være å ha flere kurs foreløpig. Vinterjakt er hett diskusjonstema i mange fora.
Damene i AJFF har vært aktiv da klubbhuset vårt ble bygd, -spesielt på beising er vi råe. Vi tok også på oss rundvasken, men måtte kjøre obligatorisk argumentering om likestilling og kjønnsdiskriminering… Men, dugnad e gøy og vi vant innflyttingsfesten!
I tillegg har vi hatt flere soppkurs, soppturer, treningsturer med hund og vi prøver å finne tid til å presentere oss på jegerprøvekursene.
Noe av det vi mener har funket (og som kanskje kan være tips for andre):
1. Spør noen, vi er så dårlige på å melde oss til frivillig arbeid! Vi tenker ikke på det, eller ønsker ikke å stikke oss fram. Typisk damer! I arbeidet har vi fokusert på å be folk inn, invitere og ønske velkommen, både til aktiviteter og tillitsverv. Og forskning viser at damer sier oftere ja enn menn gjør. Vi trenger bare å trygges litt før vi krever plass. Ved årsmøtet i år endte vi nesten opp med kampvotering om varaplass til kvinneutvalget, så vi måtte faktisk ha to J 2. Rekruttering til verv: Det er ikke helt nødvendig å si eksakt hvor mye arbeid vervet innebærer. Det e litt flåsete sagt, men la overraskelsene komme gradvis. Dessuten vet man jo ikke helt hvor mye arbeid det blir, for man MÅ sette aktivitet i fht kapasitet! Man kan ikke ta alt med det samme, flere tar forhåpentligvis på seg oppgaver og mange ting går etterhvert på automatikk. Tillitsvalgte damer er rollemodeller og drar flere damer med inn. 3. Be om hjelp: NJFF har tusenvis av «JA-mennesker» i organisasjonen. Hos oss har vi hatt full støtte fra alle utvalg. Gi oppriktig og velfortjent ros, også opp i systemet, det inspirerer! Be om hjelp på en hyggelig måte. Og dere: Gutta liker å hjelpe oss damene. Det er i alle fall vår erfaring. 4. Dette er fritid: Vi gjør (nesten) bare det vi synes er gøy! 5. Lavterskel: Legg opp til allsidige aktiviteter som angår jakt, fiske OG friluftsliv! Tilbudene skal ha preg av lavterskel for å få damene med inn i interesseområdet og ha noen (få) aktiviteter der barna kan være med. 6. Profilering av differensierte priser: Søk støtte overalt, men husk å rapportere. Kvinner, barn og unge er prioriterte områder for økonomisk støtte. Økonomisk støtte gjør at vi kan ha differensierte priser og det skryter vi rått av. 7. Fordel ansvar og oppgaver, men følg opp, etterspør og støtt praktisk og mentalt! Man kan ikke gjøre alt selv! Men, da må man hjelpe folk til å få til, da blir det gøy for alle og leder slipper å jobbe seg i hjel. 8. Vær hyggelig og positiv!
Profilering: Det tar for lang tid å la ryktet gå fra munn til munn, så spre det glade budskap. Jeg har gått noen runder med meg selv for å velge å fronte aktiviteter og jentesatsingen vår i media. Det er noe med å stikke hodet fram, som vi jenter har mer aversjon mot enn gutta.
Status 2018: ☺Vi har økt fra 16,4% damer i fjor til 30,4% i 2016 (og dessverre ned igjen til 27% i 2017). ☺Vi har ikke vansker med å få damer til å ta verv, bank i bordet!!! ☺Vi hadde fire damer med i siste NM Nordisk Trap, det er råbra! Når Grete er ferdig restituert, så kommer den femte. ☺Vi har fire godkjente kvinnelige hagleinstruktører. ☺I fjor var leder for fiskeutvalget ei dame, på grunn av kapasitet er hun nå «bare» vara til to utvalg. ☺Gutta hos oss er kjempemisunnelig på alle aktivitetene i damegruppa. Her har AJFF aktivitetsplaner på gang, der begge kjønn er i målgruppa. ☺Vi har historiens første kvinnelige leder i AJFF. ☺Vi synes fortsatt at dette er gøy.
Og gøy ble det jaggu på Flå også. Med varmere temperatur i vannet enn i lufta hjemme og 30 varmegrader på Flå, så var det bare å nyte sommer, sol, bading, -og skytesimulator😃
Anslått badetemperatur i Gaptjern: 21 deilige varmegrader.
Jeg begynner å få kontroll på “foranhold”. Jippi! Bare det var verd turen til Flå.
Takk for laget Grete, takk til Silje for hjelp da teknikken sviktet og jeg ble bittelitt stresset, og takk for invitasjonen fra NJFF!
Matmor har vært på jobbreise og vi har begge kost oss på hotell. Jeg på Scandic og Tia på Alta hundehotell (http://www.altahundehotell.no/)
Forrige, og til nå eneste, opphold i kennel hadde Tia for et år siden. Kanskje hadde jeg en smule separasjonsangst, men i alle fall så hadde Tia ult hele helga og måtte vaskes før jeg hentet henne. Hannhunden hun sto i gården sammen med hadde tisset på henne. Sikkert flere ganger også. Stakkars lillegullet mitt. Eller, kanskje det var verst for matmor? Når jeg nå skulle på jobbreise og måtte ha hunden i kennel, så spurte jeg Gerd på Alta Hundehotell om Tia kunne få være innehund, sammen med deres egne hunder. Og hun fikk det!!! Det er vel å ta i at jeg skreik meg til det, men det var vel ikke så langt unna sannheten…
Det er slettes ikke umulig at dette roet meg, slik at jeg avleverte hunden med en annen følelse enn sist, og at Tia senset at denne situasjonen var helt OK. Jeg var ikke bekymret for oppholdet verken før avlevering, under avlevering eller mens jeg var på jobb. Jeg visste at Tia var i de aller beste hender. Selv om jeg ante at det ville komme noen tilbakemeldinger ved henting. Gerd kjører valpekurs, dressurkurs og kurs for stående fuglehunder, og er ganske så direkte på hva hundene våre trenger at vi gjør. Og tilbakemelding fikk jeg. Tia hadde oppført seg eksemplarisk. Ikke noe bjeffing eller uling, løs ute sammen med de andre uten å dra på egen ekspedisjon, sov i buret sitt om natta og gjorde fra seg der hun skulle (ute). Jaja, utenom en liten skvett på stueteppet til Gerd og Are da jeg avleverte. Det ble litt mye med fremmede hunder og fremmed sted, men Are ba meg slappe av, det var da ikke noe problem! Den beste attesten jeg kunne fått, var at Gerd sa at denne bretonen kunne hun ha tenkt seg å ha…… Og det sier mye når det kommer fra en engelsksetter-dame. Det eneste jeg fikk påpakning om at jeg måtte stramme opp var innkallinga. Jeg svarte at innkallinga sitter som et skudd, så det såh! Men, ved nærmere ettertanke, etter at jeg kom hjem med andre ord, så ser jeg at det er rom for forbedring. Med fløyta snur hun på tiøringen og kommer i rakettfart til meg, men med plystring så er det visst ikke helt så nøye. Jeg testet og hun snuste et sekund ekstra før hun kom. Plystring har blitt til gåpåtur-signalet og det har sklidd ut. Jeg bruker fløyte under trening, jakt og jaktprøver, så der har jeg nok hatt mer fokus enn når vi er på koseturer. Jaja, Gerd hadde rett, -igjen. Oppstramming pågår…..
Takk for tilbakemelding på innkallinga Gerd, og superstor takk til dere begge for forståelsen og for hotellopphold i særklasse!!
Sist helg var jeg på Flå, et par timers kjøring fra Gardermoen, sammen med en haug med andre engasjerte tillitsvalgte i jeger- og fisk. Lokallagene var invitert og godt sponset for å sende representanter til NJFF’s aktivitetssenter på helgesamling, -med tema “Nøkler” til god foreningsdrift. Og “nøkler” fikk vi, i bøtter og spann.
Sosialt samvær rundt bålet på kvelden, som seg hør og bør på arrangement i regi av NJFF.
Som ny styreleder i Alta jeger- og fiskerforening, så var samlingen kjemperelevant og det var vanvittig mye info å ta inn. Vi ble blant annet kurset på drift av hjemmesider, mediedekning, medlemsadministrasjon, økonomi, styrearbeid, lover og regler, søknader og rapportering. Pjuh! I etterkant kommer prioritering av hvor man skal rette innsatsen og i hvilken rekkefølge. Heldigvis sitter det meget erfarne folk rundt meg i styre og utvalg, så vi er mange om å løfte i lag.
Med temperatur på 5 grader hjemme og 21 på Flå, så var det takk og lov mange pauser i programmet, slik at vi kunne nyte kaffepausene ute i sola. Nydelig! Vi fikk en tur på skytebanene og innføring i hvordan instruktørene tenker progresjon i opplæring av nye hagle- og rifleskyttere. Her var det mye å lære, både med tanke på egen kompetanse som skytter og for instruktøroppgaver, og så fikk vi vært ute da. Og det liker vi jo aller best.
Bernt tok ansvar og stilte som kandidat ved instruksjon på riflebanen.
Det aller morsomste var skytesimulator!! Jeg tok helt av og fikk øvd på det vanskeligste for meg; passelig foran-hold. Med gammel-hagla mi hadde jeg etter noen tusen skudd god kontroll og skjøt tålig bra, både på bane og på jakt. Så kjøpte jeg ny, kort og ultralight hagle sist høst, og siden har jeg strevd… Vinglepetra er kallenavnet jeg har satt på hagla, men jeg er fast bestemt på å mestre oppgaven, -og gir meg IKKE.
Litt lav stokk og dermed dårlig kinnkontakt.
Simulator-hagla var en smule vinglete den også, og selv uten rekyl, så klarte jeg dette:
NJFF avsluttet samlingen med en liten morsom greie, som de påsto var sitat fra en telefonsamtale med et medlem fra Finnmark. Det må vi bare få korrigere: Vi sier ikke ikkje, så noen andre får ta “skylda” for denne 😉
På tross av slik alvorlig feilinformasjon, så var helga skikkelig motivasjonstablett for arbeidet videre i lokalforeninga. Kanonbra, og vi jobber samlet for NJFF’s visjon: JAKT- OG FISKEGLEDE TIL ALLE, FOR ALLTID.
Småviltjakta ble avsluttet 15. mars og i dag kom FeFo med pressemelding om jaktsesongen 2017/2018. NRK-Finnmark ringte og ba om intervju med leder i Alta jeger- og fiskerforening (meg) i saken og av intervjuet ble det en liten snutt på NRK-Nordnytt i kveld.
I høst varslet FeFo at det var lite ryper og innførte derfor de strengeste jaktbegrensningene noensinne. Pressemeldingen i dag viser at det i år ble felt under en fjerdedel av fjoråret og at uttaket representerer en lavere andel av bestandsestimatet enn i 2016/2017. Det ble i sesongen 2017/2018 aktivert 20.192 jaktdager, mot 30.686 jaktdager året før. Det ble refundert jaktkort for 350.000 kr.
Jeg tenker at dette viser at jegerne har tatt høstens rypetelling på det høyeste alvor og har vist måtehold. Mange lot være å jakte i det hele tatt. Når FeFo valgte å selge jaktkort før bestandsvurderinga var ferdig, så var det eneste riktige å gjøre å refundere jaktkort for de som ikke ønsket å benytte det. Det var kanskje flest tilreisende som benyttet refusjonsmuligheten, da det er dyrt og langt å reise til Finnmark for å tenne bål og være på telttur.
Aisaroaivi – Kvalsund
Rypa er rødlistet og vi må alle ta et ansvar for at ikke rypa skal bli så utryddingstruet at den blir fredet. Det blir verre å reversere en fredning enn å vise måtehold nå og uttaket må derfor være bærekraftig.
Jeg var nylig på høringsmøte som FEFO arrangerte i Alta og folk har mange gode forslag til hva som kan gjøres for å styrke bestanden av rype og andre spørsmål knyttet til småviltjakta. AJFF har nedsatt en arbeidsgruppe som jobber med høringssvar til FeFo på deres forlag til revisjon av retningslinjer for småviltjakt på Finnmarkseiendommen.Det skal formuleres et fyldig høringssvar og det blir spennende å se hva FEFO legger seg på videre.
Jeg oppfordrer alle til å være ansvarlige og være med på å dra lasset for å sikre en bærekraftig rypebestand i Finnmark. Personlig tenker jeg at dette ikke handler om matauk for noen av oss som er aktive rypejegere. Selve rypejakta er utrolig spennende, men det er andre dimensjoner ved jakta som er like givende, så hvis tellingene til høsten viser lite fugl, så oppfordrer jeg alle til å nyte tur, gode hundearbeid og biff fra butikken!
Kjenner jeg er litt stolt over at jeg har blitt valgt av årsmøtet i Alta jeger- og fiskerforening til leder av lokallaget. Det er lov å være stolt av det.
Jeg ble spurt av valgkomiteen om jeg ville stille som kandidat og var på tur å svare; -«NEI, det har jeg ikke tid til.»
Men, så tenkte jeg at jeg måtte tenke meg litt om. Jeg har en travel jobb, men det har da de fleste, så det er ikke en unnskyldning. Ungene har flydd ut av redet og jeg mener at jeg (forhåpentligvis) har egnethet til å få dette til. Tross alt skal jeg ikke styre Statoil, men en frivillig organisasjon med 650 medlemmer. At jeg ble spurt er en tillitserklæring, som jeg fikk inntrykk av at flere sto bak, og det var godt å kjenne på. Så da stilte jeg som kandidat og ble valgt, og da var lokalavisa på hugget og ville skrive om dette.
Altaposten (se bilde av artikkel over) syntes vinklingen om at kvinner tar over ledelse i mannsbastioner var kjempeinteressant. Jeg skjønner det, men håper og tror at dette valget ikke handler om kjønnskvotering inn i tillitsverv. Jeg tror at vi ved å rekruttere damer inn i aktivitetene som jeger- og fiskerforeninger arrangerer, ved å ta vel i mot folk generelt og ved å invitere til å delta i verv og påta seg oppgaver, så vil damer også ta seg plass i tillitsverv. Jeg mener at den største bøygen for å kaste seg ut i aktiviteter man ikke har gjort før er usikkerhet. Vil jeg mestre dette?
Mange damer gir tilbakemelding til oss etter kurs i hagleskyting, fluekasting, GPS osv, at det er positivt å bli møtt av noen som ikke synes det er rart at man trenger litt ekstra støtte for å innta en ny arena. Menn «dundrer» ofte på, mens vi damer skal være så forbaska sikker før vi tør å hive oss utpå. Hold høyt Pippi Langstrømpes fane: «Det har jeg aldri gjort før, så det går sikkert bra!»
Damer kan, – og begynner å ville.
Vi trenger bare å føle litt mestring på området før også vi «dundrer på».
