jaktogturdama Å være ute, å slite litt, å oppleve mestring og spenning sammen med venner eller alene er godt for helsa. Bare prøv!

Fra fjære til fjells, eller Sea to Summit, som det heter på utenlandsk. Det hadde vi forhold for i Altafjorden forrige helg og når helgen er oval og hjerterommet til mine båt-venner er stort, så sier ikke jeg nei takk til en båt-helg. Ikke dattera mi Andrea heller. Smart datter! Man må kjenne sin besøkelsestid.

Jeg er så heldig å ha venner med båt og får være med på fantastiske turer i Vest-Finnmark og på denne tiden av året er det eventyrlig fint i fjordene våre. Jeg ønsket meg tur til Indre-Kåven og fikk første-ønsket oppfylt. Fredag 1. mai pakket vi båten med ski, mat, turklær, fiskeutstyr og dro utover. Jeg har alt av isfiskeutstyr på hytta, men bensinstasjonen reddet meg og Andrea. De hadde to isfiskesett igjen, til blodpris. Dra kortet og smil!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Havet var flatt og været nydelig. Vi putret utover på fredag og på ettermiddag fikk vi oss en kjempeflott skitur til Kåvenvannet som ligger omtrent en kilometer oppi høgget fra kaia i Indre-Kåven.

De nye pilkestikkene var gjenglemt i bilen i Alta, ikke helt utypisk. Men, jeg hadde en isøse, to sluker og maggot i sekken, fikk noen meter snøre hos Trond og fiskeriene var reddet. Andrea drog til og med dagens største fangst med isøsa si, så det er absolutt ikke utstyret i den øvre enden av snøret som teller på isfiske.

Lørdagen gikk vi til fjells igjen, men til et annet vann som ligger et par kilometer lengre øst enn Kåvenvannet. Vannet har sikkert et lokalt navn, men på Norgeskartet finner jeg bare høyde over havet på vannet. Turen opp var omtrent tre kilometer i FANTASTISK terreng med hardt og fint føre. Vinden løyet og sola skinte fra skyfri himmel (klisje, men slik var det).

Jeg kjeder meg “relativt” raskt på isfiske, men når været bydde på forhold som sist helg, så kan jeg parkere meg på et reinskinn leenge. I alle fall en time eller to. Vi følte faktisk for å smøre med solfaktor, for første gang i år. Deilig! Jeg lå på rygg og kikket opp på fjellene nord for meg. Dit opp gikk Inger-Marlen og Trond dagen før. Jeg tenkte at å gå opp der, det kunne jeg ha gjort, hvis jeg bare fikk gå i eget tempo. Men ned igjen, det hadde jeg ikke kommet fra med livet i behold. Jo, kanskje hvis jeg hakket meg ned uten ski på beina. Det er viktig å kjenne sine begrensinger. Riktignok skal man presse seg litt, eller litt mye. Men fjellvettregel ett eller annet sier: Ikke legg ut på langtur uten trening. Det gjelder også toppturer. Jeg har forhørt meg med gjenget og de sier jeg skal være med til Laslett-tind. I alle fall halvveis til toppen. Det er visstnok passelig for grønnskollinger på toppturski. Vi får se. Kanskje neste vinter.

Fangsten lørdag ble virkelig ikke noe å skryte av, men dagen var helt magisk, og alle gledet seg til nedkjøringa. Jeg er god til å krysse på tvers, så gledet meg faktisk jeg også, -ikke minst til en kald pils og grillmiddag på kaia.

Snøen hadde råtnet opp i løpet av dagen og det ble ikke mye til kjøring nedover, men mest baling i dypsnø med gjennomslag absolutt hele tiden. Jeg var nesten like svett på nedturen som jeg hadde vært på tur opp.

Dette var nok siste tur i år med ski på beina helt fra flomålet. De som sier at vi ikke har vår i Finnmark tuller fælt. Vi har vår her også, den er bare så veldig annerledes og kortere enn sørpå, – og den kommer skrekkelig mye senere. For noen utrolig deilige vårdager i Indre-Kåven! Sol, plussgrader, båt, ski og de flotteste folkene. Nå er det lyse vårkvelder og snart er det sol hele døgnet. Jeg føler meg veldig heldig. Takk for turen dere og gleder meg masse til neste tur! Neste helg vel?!

Før Konoaens tid var jeg med på å arrangere kurs for stående fuglehunder. Alt var godt planlagt og tilrettelagt. Lokale til teori var leid. Lunsj og kaffe var bestilt på tradisjonsrike Suolovuobme fjellstue. Terrenget var sjekket ut og kurset fulltegnet. 

Men, så var det været da. Og klimaet generelt kanskje. Det har snødd, – og snødd. Og så kom i tillegg kulda.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

 
Så startet vi ut. Jeg med min lille breton-frøken. Hun har fint og flott kennelnavn, men til daglig kalles hun for Tia. Tia er forkortelse for “This Is Anfield” og min datters påfunn :-). Etter en liten halvtime, så hadde Tia svære isklumper langs overkant av sokkene. Sokker syr man forresten enkelt selv og jeg kommer straks med et innlegg om dette. Vel, jeg tok sokkene av henne og smurte på tykt med labbefett. Det funket mot ising, men ikke mot snømengdene. Rypene hadde vært smarte nok til å holde seg unna flatene og det var masse rypespor i skog og kratt. Der var det også snø, masse snø. Og så sier vi at ryper har hønsehjerne. De har jo riktignok det, men denne gjengen var i alle fall smarte nok til å holde seg i skogen.  
 
Tia holder rasestandard, men breton-tisper er ikke spesielt høye og når bikkja må svømme i dypsnøen, og selv med god teknikk på “hunde-svømminga” mangler det framdrift, så er det vel heller små sjanser for å jobbe effektive søk etter ryper.

Til rypemiddagen må jeg har russiske erter. Vel, jeg klarer meg selvfølgelig uten, men synes smaken på de søte, deilige ertene er suverent gode til ryper. Yummy. Hvis du ikke har brukt det før, så er det på tida å teste når du nå skal bruke opp de siste rypene fra fryseren. Russiske erter passer til alt vilt egentlig, men for at de skal fortsette å føles som “Det lille ekstra”, så må man ikke overeksponeres for dem.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg sjekket på min lokale Gourmet-butikk og kiloprisen på russiske erter var 1850 kroner. Et kilo selskapserter ble til 350 gram ferdige russiske erter og regnestykket på kiloprisen for de jeg laget ble:

11,42 kroner i erter kjøpt på tilbud

kilo sukker

Strømforbruk

Sum: Omtrent veldig mye billigere enn å kjøpe russiske erter på butikken.

Innhold til første stadie:

1 kg selskapserter

1,5 liter vann

750 g sukker

Framgangsmåte for steking/tørking:

Kok opp vann og sukker. Ha ertene opp i sukkerlaken og la trekke i 10 minutter. Hell av vannet og spre ertene ut over stekebrett. Til denne porsjonen brukte jeg to stekebrett og satte dem i stekeovnen på varmluft 70 grader. Ha ovnsdøra på gløtt slik at dampen slipper ut. Jeg skrur av ovnen om natta og slår på igjen dagen etter for å ha kontroll på prosessen. Etter omtrent 12-15 timers tørking tar jeg alle ertene på ett stekebrett og øker temperaturen først til 80 grader og deretter gradvis til 100 grader.

Vend og snu på ertene jevnlig og sjekk at ertene er helt tørre inni. Det må de være. Et døgn etter at jeg starter steking og når ertene er skikkelig tørre, så kjører jeg en liten økt med over/under-varme på 200 grader. Nå må man passe på! Dette er for å brune ertene litt og det går ett minutt fra perfekt til svidd. Jeg har gått på den smellen.

Ta ertene ut av ovnen og la dem kjøle ned. Ha på glass eller vakumpakk i posjonspakker. Dette er julegaveideer til jegere!!

Så til selve kokingen.

Innhold til 4 personer: 

100 gram ferdigpreparerte russiske erter

8 dl vann

50 g smør

1 ts sukker

salt

portvin

Frisk persille

Framgangsmåte:

Ertene bløtlegges i 8 dl vann over natta. Deretter skal ertene kokes på svak varme i bløtleggingsvannet i ca. 1,5 time, til mesteparten av vannet er kokt inn/fordampet. Tilsett 50 g smør og 1 ts. sukker. Smak til med litt salt. Ha oppi en støyt portvin hvis du har og litt hakket persille. Vipps, ferdig og nydelig tilbehør.

Når rypejakta er over og båndtvangen har trådt i kraft, ja da popper rypene fram fra «Vet-ikke-hvor» og gir nydelige naturopplevelser til alle som ferdes ute. I Altaområdet er det de siste to årene skutt en haug med rødrev, masse ravn og kråker og jeg har tro på at dette er med på å forbedre vilkårene for rypene lokalt. I områder der det ikke har vært noe særlig ryper på en stund, ser det nå ut til å livne til. Gøy!!!

Vi var på skitur her om dagen, det var bra med rypespor, Tia hadde et flott fuglearbeid med langline på og da vi kom tilbake til bilen kom ei rype og satte seg rett ved bildøra. Jeg gikk ut av bilen og fulgte etter den for å filme og på det nærmeste var jeg en meter unna rypa. Kunne kastet meg etter den, hadde det bare ikke vært for at jakttida er over…

Jeg jakter sjelden rype på vinteren og prioriterer heller å få trent Tia jevnlig. Med startpistol i stedet for hagle, så holder man bedre fokus på hva hunden gjør og får jobbet med jaktdressuren. Med hagle på jakt er det lett for at dressuren glir ut. Man har fokus på seg selv, på fugl og skudd og bikkja får lettere anledning til å tøye grenser. Nå er det båndtvang og alternativ trening med dressur, spor, apport, kløv og kondis. Den kondistreninga har både jeg og Tia bruk for… Hvis bare den øverste meteren med snø tiner vekk snart, så jeg kommer meg inn i sjåen for å hente fram sykkelen.

Kort, lang, lett, ikke så lett, halvautomat eller konvensjonell? Det er så sabla mange ting å ta stilling til og det er ikke alltid så enkelt å vite hva som er best. Spesielt ikke når man er fersk. Alt slikt er selvfølgelig enklere når man har litt mer erfaring, og det gjelder kanskje på de fleste områder i livet? Her og nå er det hagle som er tema. På skytebane, på introjakt, på kurs eller andre sammenhenger der jeg møter ferske jegere, så er det alltid noen som spør om dette og det er viktige spørsmål. Spesielt når man skal kjøpe seg sin aller første hagle eller rifle.

Først og fremst må man tenke over hva man skal bruke hagla til. For den ferske jegeren er det å komme seg ut på jakt viktigst og altså har man behov for en høvelig jakthagle. Å tro at man kan kjøpe en hagle som passer perfekt til både jakt, på trapbanen, skeet/sporting og så videre er som å tro at du klarer deg med ett par tursko. Men, som med tursko; Kjøp deg en hagle og kom i gang. Det går fint an å bytte hagle eller å utvide våpengarderoben senere. Jeg ønsker å komme med noen vurderinger omkring det første haglekjøpet og uttalelsen min er herfra og ut er basert på Superenkel forskning, altså min egen forskning og med andre ord erfaringsbasert.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Min første hagle var en halvautomat, en Beretta som etter hvert måtte plomberes. Viltlovens § 20 sier at: “Til jakt er bruk av hagle for mer enn to skudd og helautomatisk rifle forbudt”. Plomberingen på en halvautomat gjør at man bare kan ha to skudd i magasinet og da ser jeg rett og slett ikke jeg vitsen med en halvautomat på jakt. Min halvautomat veier 3,2 kilo, med andre ord får du både lettere og tyngre jakthagler, altså ikke et argument for en halvautomat. Mange damer synes det er greit å ha en hagle som er lettest mulig på lange jaktdager.

Halvautomaten kaster ut tomhylsene sideveis og dette er ikke greit på skytebane. Da er det praktisk å sette en hårstrikk rundt utkasteråpning for å hindre at tomhylsene kastes på sidemannen. Jeg har hatt hylsefanger på halvautomaten min (se bilde). Det funker på banen, men bør fjernes før man skal på jakt. Jeg reiv opp pekefingeren min et par ganger når jeg åpnet sluttstykket og kom bort i kanten på hylsefangeren. Etter andre gang røyk hylsefangeren av og i sekken. Den dobbeltsidige limen var forresten skikkelig bra. Satt som f.. Vel, videre så synes jeg det er mer plunder med en halvautomat enn en konvensjonell hagle å sikre seg og de du er sammen med på bane, ved elvekryssinger og ved klatring i ulendt terreng. Resten av verden ser lett at en knekt hagle er sikret, på halvautomat bruker jeg å sette en hylse på tvers og slippe fram sluttstykket for å vise at hagla er sikret. Når jeg går med ferske jegere, enten på “fritida” eller på introjakt med JFF, så ønsker jeg at ferske jegere bruker en konvensjonell hagle. Jeg ser når de har hagla åpen og det er enklere for meg å kontrollere at de har kontroll. Godt HMS-tiltak!

Så var det vekt. Det er lettere å bære en hagle på 2,55 kilo enn en på 3,5. Sånn er det, men veier lett vekt opp for ulemper? Min jakthagle er en tyrkisk ultralight med 61 cm løp. Meget snop sak. Superlett å bære på jakt. Det er kanskje en tanke mer rekyl på denne enn på traphagla mi, så man må ha fokus ved skudd nummer to så ikke man drefser det av for høyt. Dersom man har noenlunde skulderkontakt, så er det stort sett ikke noe problem med rekylen. Lett vekt og kort løp gjør imidlertid at hagla føles litt vinglete. Skjønner du? Den er så lett at det er fort gjort å dra for raskt forbi dua/rypa og man må stoppe og vente på rypa eller faktisk rykke tilbake. Så, jeg er litt usikker på om jeg mener vekta og løpslengde veier opp for det man mister av stødighet i en tyngre hagle. Jeg vurderer å kjøpe ei ny jakthagle, med et par-tre cm lengre løp og litt tyngre. Ser for meg at ei hagle på mellom 3 og 3,2 kilo ville være perfekt. Jeg må alltid kutte kolben på haglene mine og hvis balansen i våpenet blir ugrei, så legger man inn litt ekstra bly i kolben for å kompensere for det som ble saget av. Går så fint så:-) En lettvektshagle er lettvekt på alle deler den er laget av og ikke bygd for å tåle tusenvis av skudd på bane. Noen hundre treningsskudd i sesongen går helt flott, men dette er ikke konkurransehagler.

Dyrt eller billig? Hugluen min var billig. Den har funket til nå. Ingen feil på den. Med billig hagle blir man trolig litt uvøren, den blir nok lagt mot en stein eller kakket bort i noe uten at jeg får angst. Jeg kjenner at det er enkelt å vurdere salg av den siden jeg ikke går på stort tap økonomisk og den er enkel å få solgt. Hvis man vet hva man vil ha av hagle og har råd til det, så er det jo bare å kjøpe dyr hagle. Pris og kvalitet henger ofte sammen. Du merker forskjell på om du lukker bildøra på en Lada og en Audi. Det er noe med kvalitetsfølelsen, på balansen i våpenet (eller bilen), men det er kanskje på driftssikkerhet over tid og med mye bruk at man merker forskjellen mest. Utover det, så lærer man seg å skyte med det våpenet man trener med (og man kjører helt greit med Lada også). Jeg skjøt kjempegodt med min Beretta halvautomat som har enkeltløp og gikk på et tidspunkt over til vanlig O/U (over-/underløp) hagle. Etter det har jeg stort sett strevd, men jeg vil ikke tilbake til halvautomaten, selv om den står i våpenskapet klar til bruk. Jeg må bare få trent like mye som jeg hadde gjort med halvautomaten, så blir det bra igjen. Til mitt bruk tenker jeg at ei hagle til mellom 10 og 15000 er det som blir prioritert inn i våpenbudsjettet.

Oppsummert etter superenkel forskning:

1. Konvensjonell hagle er best for nybegynneren, ikke halvautomat.
2. Ikke for lett hagle, selv til jakthagle.
3. Heller ikke for kort løp, mener jeg.
4. Pris og kvalitet henger sammen, og her er det kun egen prioritering som teller.

Lenke: Hylsefanger til halvautomat

#friluftsliv #jakt

Silisjohkka hytteforening har hatt ekstraordinært styremøte, selv om foreninga ikke er stiftet da. Men, i alle fall, det er krise i landet og årets høytradisjonelle langfredagsmiddag må avlyses! Styret bifalt dette, men vedtok enstemmig at det blir ryper på menyen neste års langfredag. Tradisjon er tradisjon, og man tuller ikke med slikt.

Siden vi ikke kan avholde årets rypemiddag i samme skala som vi bruker, så tar jeg med innlegg fra en tidligere påskemiddag.
Innlegget herfra og ned har vært publisert på Blogspot, men temaet er like relevant fortsatt og for nye leserne så kan det jo være noen ideer å hente. Jeg påberoper meg ikke å ha utpregede kokkeferdigheter, men synes det er trivelig å by på middag med familie og gode venner. Da må man jo lage mat da og som rypejeger er det aller størst stas å lage ryper til middag. Rypene som kommer på bordet hos meg har jeg som dere skjønner selvfølgelig høstet selv, ved hjelp av frøken Breton-Tia.

Rypene til denne påskemiddagen ble servert med potet/søtpotetstappe, russiske erter, epler med tyttebærkjerne og grønnsaksblanding med sprøstekt bacon. Gjestene var familie og medlemmer i Silisjohkka hytteforening. Til dessert bydde jeg på sjokoladefondant med bringebær fra egen hage og is til.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Russiske erter har jeg som oftest med til vilt og jeg har alltid rikelig med saus. Resten av tilbehøret varierer. Russiske erter kan lages greit hjemme og jeg kommer med et eget innlegg om dette.

Siden rypemiddagen ble servert på hytta, så gjorde jeg ferdig så mye som mulig hjemme i forkant, med tilgang til rennende vann og oppvaskmaskin.

Kraft:
Ingredienser:
Skrog, krås, lever, lår av rype.
2 sjalotte-løk
2 gulrøtter
1 båt hvitløk
1 liten sellerirot
10-12 einebær
Timian
Laubærblad

Framgangsmåte:
Brun skrog, krås, og eventuelt lår i godt smør. Noen bruker også leveren til dette. Alt kan med fordel deles i mindre biten for å bli brunet jevnt. Rensk og kutt sjalotte-løk, gulrøtter, hvitløk og sellerirot i grove biter og la det brunes med i et par minutter. Hell på vann til rypedelene er dekket, ha oppi einebær, timian og laurbærblad og la krafta putre i maks 30 minutter.

Ikke la krafta koke for lenge, det er lett for å smake bittert hvis den står for lenge. Sil krafta og kjøl raskt ned hvis den ikke skal brukes med en gang.

Saus til 5-6 porsjoner:
Prøv denne sausen. Oppskrifta byttet jeg til meg fra Hans Brimi (bror til Arne) for utlån av en fax for mange år siden, men har justert den litt etter hvert (Fotnote 1).

Ingredienser:
2 ss demerera-sukker
3 ss bringebæreddik
5 dl god kraft
3 dl rømme eller kremfløte.
2 ss usaltet smør
Salt og pepper

Framgangsmåte:
Ha demerera-sukker i en tykkbunnet kjele og smelt det på svak varme. Ta kjelen av varmen, ha eddiken oppi og la det frese litt. Ha så i kraft og fløte/rømme. Kok inn til ca 5 dl. Rør inn smøret og smak til med salt og nykvernet pepper. Jevn eventuelt sausen med maisenna utrørt i litt vann eller maisennajevner.  

Dersom du synes sausen smaker litt for syrlig, så ha oppi noen skiver brunost. Hvis motsatt, så ha i bittelitt ekstra bringebæreddik. La sausen putre på svak varme mens du ordner til resten av middagen.

Epler med tyttebærkjerne:
Skrell og del epler, hver gjest får et halvt eple. Ta ut eplekjernen med en teskje. Det finnes helt 100% sikkert noe fancy verktøy til dette og lignende operasjoner, men man klarer det greit med ei skje. Ha eplene i kaldt vann til du er klar til å steke dem. Legg en teskje rørte tyttebær i midten av hver eplehalvdel og stek dem i 20-30 minutter i stekeovn på 180 grader. Sett av plass til rypene de siste 8 minuttene.

Steking av rypebryst og hjerter:
Ingredienser:
2-3 rypebryst per person
Salt og pepper
Godt smør, f.eks. meierismør.

Framgangsmåte:
En godt voksen dame, som for øvrig er æresmedlem i Alta jeger- og fiskerforening, sa en gang: Rypebrystene skal så vidt mellomlande et øyeblikk i stekepanna. Moralen er: Brystene skal ikke gjennomstekes, de skal bare brunes i panne og fortsatt være litt rå i midten. Jeg bruker å brune dem på middels varme, legge dem i ildfast form, for så å pakke forma inn i folie og en handduk til jeg er klar for å ettersteke. Hjertene brunes kjapt og legges i samme form. Rypene skal etterstekes på 180 grader i ca 8 minutter og det er det siste du gjør før servering.

Alternativt kan du brune rypebrystene og så ha dem oppi sausen. Da må de putre der i mindre enn en halvtime, eller minst et par timer. Et eller annet kjemisk skjer etter en halvtime og rypene blir seige. Etter et par timer har de godgjort seg igjen.

Søtpotetstappe:
Beregn alltid mer poteter enn til vanlig kokte. Skrell og kutt poteter (Amandine er best til stappe) og søtpotet i terninger. Kok dem møre. Bruk aldri salt i kokevannet når du skal lage stappe, da blir stappen seig. Mos stappen, ha i litt av kokekraften og så mye fløte som du har lyst til. Ha oppi litt smør og smak til med salt og pepper.

Grønnsaker etter smak:
Det gjør seg med noe grønt på fatet, så stekte eller dampede rosenkål tar seg fint ut. Sammen med stekt bacon smaker det veldig godt til viltkjøtt.

Vin til rype:

Vi har hatt vin- og viltkurs i damegruppa til jeger- og fisk. Vininstruktør Jorunn ga oss denne huskeregelen:
“Ikke viner med mye tanniner til rype, velg Rohne”.
Denne er litt dyr, men et festmåltid med rype verdt og bare helt vidunderlig til rype:

Trykk her for å komme rett inn på vinmonopolets beskrivelse av denne snasne vinen

Sjokoladefondant:
Sjokoladefondant er superenkelt å lage og kan gjøres klart i god tid.
Her er en lett og sikker oppskrift: Enkel sjokoladefondant fra Matprat

Utfordringen har vist seg å være konsistensen på det ferdigstekte produktet. Det har, med skam å melde, vært servert alt fra muffins til veldig-flytende “sjokolade-sak”. Jeg har eksperimentert med sjokoladeganasj inni, steketider og så videre. Nå testet jeg å steke sjokoladefondantene fra halvfrossen tilstand. Det funket og jeg må innrømme at ungene virket positivt overrasket over at ALLE sjokoladefondantene for en gangs skyld hadde perfekt konsistens. Vel, de sa det vel rett ut også, på en hyggelig og berømmende måte: “Wow mamma, denne gangen var alle skikkelig perfekt.”   

Når underverkene er ferdigstekt, så legg en serveringsasjett oppå fondant-forma og snu hele greia opp ned. Ta forma forsiktig av og sikt litt melis over. Dander med en kule iskrem og hele bringebær. Serveres varm! NYTELSE!

Og Mas Amiel til desserten!!!
Hærlig. Høy alkoholprosent (16,5), søt og sødmefylt.

Lenke her til denne nyyydelige lekkerbiskenen som passer til dessert

Nyt et skikkelig festmåltid!

Fotnote 1:
For den yngre garde, så er fax en forkortelse for telefax og ble brukt før man oppfant e.post. Fax var en maskin der man puttet inn et ark man ville sende, trykket inn faxnummeret til mottakeren og så kom arket ut av den andre sin fax-maskin 😉 😉.

#friluftsliv

#mat

Nå går det i full fart mot vår og midnattssol. Dagene blir lengre og det er lyst til godt ut på ettermiddagen nå. En av ettervinterens aktiviteter hos meg er hagestell. Jepps! Du leste riktig og jeg føler meg litt teit, men det får ikke hjelpe. Annenhver vinter, når snøskavlene er på sitt aller høyeste topp-punkt, så durer jeg ut med hagesaksa og angriper selja.  

På toppen av snøskavlene etter vinterens snøbrøyting, i år faktisk nesten tre meter over bakkenivå, slipper jeg å bruke stige, gardintrapp og lignende livsfarlige innretninger. Klok av skade fra tidligere kutting av trærne. Løsningsorientert.

Jaja, akkurat nå sitter jeg i sofaen på lading etter hektiske dager på jobb og noen AJFF-oppdrag på ettermiddagene (i tillegg til å kutte trær). Lena N. fortalte at det var en som hadde sagt at “Linda, ho er jo bare på tur”. Det må jeg avkrefte. Jeg gjør ganske mye annet også, men jeg er ganske restriktiv og velger så langt jeg kan å gjøre ting jeg liker. Livet er så sabla kort og jeg synes jeg er vanvittig privilegert som kan gjøre det, som har helsa i orden og bor i et land der jeg kan velge jobb, partner og fritidsaktiviteter ganske så fritt. Vi bor i et land som har ressurser til å sette inn enorme tiltak i ekstreme tider. Vi bor i et fantastisk hjørne av verden.

 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Min venninne Inger-Marlens svigermor dro en metafor på livet:

 

Livet er som en rull med dopapir. I begynnelsen har du masse, sløser med papiret og tenker ikke over at det tar slutt en gang. Etter hvert går hver runde raskere og raskere unna og man blir mer opptatt av å få mest mulig ut av hver runde og hvert tørk.

Hæ? Fantastisk bilde på livet! Gjør det man kan for å trives med det man gjør. Men, finn balanse, ikke stress! Det hjelper ikke å løpe til kopimaskinen. Jeg løper til kopimaskinen av og til, men holder på med å skjerpe meg og trenger å parkere på ladestasjon inn i mellom. Den aller største roen får jeg ved et bål i leiren på høstfjellet. Det er restitusjon, det er lading etter en lang dag på jakt og etter travle dager på jobb. Gleder meg allerede til høsten og så må vi håpe verden snart får slått knock-out på Korona-pandemien. 

Få noe bra ut av lørdagen dere!

(Delvis repost fra eks-bloggen på Blogspot)

Mine første truger var et par billige “hyttetruger” på 25 tommers lengde. Jeg kjøpte dem på tilbud for under 600 kr og de har funket sånn tålig. Størrelsen var god til mitt bruk, men det verste med dem er gjennomgående bolter med en centimeter av skruen stikkende under trugen. Her festet det seg snø, så på det verste gikk jeg med 15 cm klabb under. Det passer dårlig når man skal ned bratta og har bruk for feste.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Da jeg skulle kjøpe meg nye, så var jeg nøye med å unngå skrue-tabben. I tillegg ønsket jeg truger med roterende tåfeste, slik at trugen ikke trenger å følge samme vinkel som foten min, og at snøen lettere faller av bakenden på truga. Utenom det hadde jeg ikke så mye peiling, så jeg ringte Bente, ei venninne som går et par timer på truger HVER DAG. Jepp. Helt sant. Eller, på vinterstid vel og merke!

Bente bor på Seiland, ei nydelig øy gå grensa mellom Alta og Hammerfest. Tidligere var «Gutta på tur» på Altnes, ytterst i Store Kufjord og nylig var «71 grader nord – kjendis» også der. Og der, midt i paradiset, bor altså Bente. Som dere kanskje har sett på TV, så passer turterrenget hennes best for randonee eller truger. Fjellski med feller fungerer også, men det er sikkert morsommere å kjøre ned på randonee enn å knote i skogen med fjellski. Sier jeg, som prøvde randonee for første gang nylig.

For Bente er det truger som gjelder. Jeg har tidligere i mitt liv bodd og jobbet på Altnes, og har senere vært med Bente på et par turer der ute. Terrenget er ikke for nybegynnere på randonee. Det er bratt og masse skog, men så åpner det seg nydelige fjellparti når man kommer opp. Og opp er jo en ting, men man skal ned også, så truger er slettes ikke så dumt… Eventuelt tenker jeg at fjellski/randonee med fellene på også er et forsvarlig alternativ…  Bente kom med gode råd og jeg kjøpte truger som oppfylte kriteriene mine; Tubbs Explore.

Skillet mellom truger for damer og truger for menn er vel i hovedsak at fotfestet er tilpasset noe mindre skostørrelser. Ellers kan jeg ikke se noen forskjell og endte opp med å glemme å kjøpe dametruge. Men, fotfestet passer perfekt! Hvis herremodellene også er bredere og større i festet foran enn damemodellene, så skal jeg ikke klage. Mine nye truger er lette å tre på seg, enkle å stramme og enkle å løsne. De vipper lett rundt en bolt ved tåfestet og bærer meg godt. Størrelse på trugene er avhengig av vekten din. Mine skal bære mellom 54 og 91 kilo og er i størrelse 25 tommer. Tenker det rekker…

Broren min, Ivar, har truger fra Atlas og jeg er gørr-misunnelig på en ting: bøyle for å heve hælen ved bratt stigning. Jeg har begynt å kalle den for randonee-bøyle, men det heter trolig noe annet:-). Det skal jeg ha på mine neste truger!!!

Jeg har prøvd ulike sko på trugene. Nesnalobber funker ikke. De er for myke, så man får ikke strammet trugene godt nok uten å ende med deformerte sko og føtter. Fjellsko er atskillig bedre, men kan bli litt kalde når graderstokken bikker under -20. På siste trugetur testet jeg Muckboot – Arctic sport. Støvlene er lette, vanntette og varme. De har et anbefalt temperaturområde mellom +4 og -40. På isfiske og generelt slushføre er disse helt perfekt. Jeg har prøvd Muckboot på småturer rundt -25 og på skuterturer rundt -15. Det fungerer også kjempegodt, men jeg sverger nok til varmere sko og helst med ullfòr i sprengkulde.

Muckboot er stive nok til at man stramme trugene skikkelig uten å miste blod i beina og det er viktig at trugene sitter skikkelig godt fast. På truger er det ikke spesielt enkelt å overtråkke, så jeg synes Muckboots har grei nok støtte for mine slarkete ankler. Absolutt et godt valg.

Så, hvorfor truger på tur, og ikke fjellski eller randoneeski? I terreng med mye skog og bratt både opp og ned, så kan truger være tingen. Randonee eller fjellski funker jo, men trugene er korte og snope. På vinterjakt kan man ha ledige hender til handtering av hund og våpen, men det er god støtte å gå med staver, spesielt i bratt og ulendt terreng.
Det beste er da justerbare staver med god trinse!

#friluftsliv

(Delvis repost fra blogspot)

Andrea har hatt lyst til å prøve seg på randonee og jeg har snudd meg rundt og fått det organisert.

Beste-gjenget er ivrige topptur-entusiaster og har lenge holdt åpen invitasjon om at jeg/vi kan være med. Utstyr skulle de skaffe, ingen problem. Jeg har ikke vært så ivrig på å nappe på tilbudet, og hovedgrunnen er at jeg tenker at dette er vanskelig å kombinere med hund. Jeg har ikke samvittighet til å dra på toppturer i helgene og la Tia være hjemme. Hun ville jo vært veldig høvelig drahjelp opp og kunne fått beskjed om å holde seg bak på tur ned, men jeg har nå i alle fall holdt fast på unnskyldningen. Den har vært gull verd og jeg har holdt meg til bortoverski.

Men, nå høvet det slik at det var på tide å teste. Andrea er hjemme i Alta og nå hadde vi både tid og anledning. Helt ærlig, så hadde jeg gått helt fri for unnskyldninger.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg rykket ut på lånetokt og to gode kolleger fikset fullt utstyr til oss med ski, sko, feller, staver, hjelm og briller. Jeg avtalte med Inger Marlen at vi skulle ta en tur i slalombakken, så kunne jeg og Andrea få veiledning og få testet i trygge omgivelser. Hele anlegget er Korona-stengt, så vi fikk bakken helt for oss selv. Nice! Og med mitt nybegynnertempo og 30 cm nysnø, så er dette totalt risikofritt.

Det er en del plunder med randonee-utstyr, så det var gull å ha personlige trenere som instruerte, viste og hjalp til. Sko og bindinger har en del tekniske finesser som man må vite om. Det er ikke bare å trø skoene fast i bindingene og dundre på. Neida, det må klikkes et hakk opp for å låse skoen foran, så må skoen i gå eller kjøre posisjon, deretter skal det vris riktig vei på hælfestet og vippes i ulike nivå på hælgreia i oppoverbakker. Men, man er jo opplæringsdyktig, så jeg kommer til å klare det selv neste gang.

Siden PT-timen var i slalombakken, og jeg absolutt ikke skulle noe utenfor hovedtraseen, så hadde vi ikke med skredutstyr. Det må man ha ellers!!!! På med feller og så bar det oppover.

Jeg spurte om det skulle være så vondt i beina. “Det går over”, var svaret. Akkurat den vondten  gikk jo for så vidt over, men den ble erstattet av andre vondter. Liksom på andre steder, eventuelt i tillegg til. Oppover lia gikk det for så vidt greit. Kondis er ferskvare og jeg mangler noe på den fronten. Men, jeg kom meg da opp, fellene kom av helt uten at jeg rakk å gjøre noe med det (takk Inger Marlen) og så var vi klare for nedturen.

Feller som er limt fast, enten i hverandre eller lagt dobbelt, fører ofte til litt plunder og heft. Mine gode kolleger hadde løst denne utfordringen på ulikt vis. Fellene på det ene låneparet var utstyrt med et plastbelegg til hver fell. Enkelt og greit. Fellen løsnet lett fra plasten og var kjempeenkel å sette tilbake igjen. Fellene på det andre låneparet var tredd inn i beina på ei nylonstrømpebukse. Greit tips, men plasten funket bedre, mener jeg. Smak og behag!

Når beina var sure etter turen opp, føttene ble spent enda mer fast i skoene og jeg kikket ned “Eksperten”, så lurte jeg på hvorfor jeg var her på en så fin dag. Kunne vært på fjellet med hundene i stedet for. Jeg foreslo at jeg kanskje skulle ta “Turisten” ned i stedet for, men fikk ikke medhold. “Det er pudder, så det går sakte ned”. Jo, takk skal du f.. ha. Har du ikke sett hvor bratt det er eller?

Men Trond hadde rett, det gikk ikke akkurat i turbofart nedover, selv jeg må være enig i det. Inger Marlen demonstrerte og viste hvordan jeg skulle ha utgangsstilling som en fotballkeeper og sa jeg skulle finne rytmen og danse ned bakken. Vet ikke om rytmen jeg danset til er oppfunnet ennå. Jeg tok for meg av bredda i bakken og det var skikkelig praktisk at ingen andre var der. Det var mye god motivasjon i å glede meg til å komme ned, så jeg kunne få av de jækla skoene.

Jeg har endelig fått prøvd randonee-ski og tenker at dette må man gjøre litt oftere, -hvis det skal bli gøy. Jeg blir nok ikke å kjøpe meg utstyr denne uka, men kanskje på sikt. Hvis jeg kommer over et bruktkupp, så kanskje. Man skal jo som kjent aldri si aldri.

Takk for lånet av utstyr Lena og Hege, og takk til mitt PT-gjeng!

Fotnote: Hoven og øm på leggene etter skoene, ellers ingen mén:-)

Det er så mye snø i Alta nå, at det rett og slett har blitt litt morsomt. Det blir nesten en utfordring i det: Blir det slått rekorder i år? Hvor mange ganger må man måke hyttetaket på en og samme vinter? Når blir det bart i år? Ja, slik kan vi holde på, som tross alt kan ringe en maskineier og få brøytet innkjørselen. Jeg mener det var Oluf i Rallkattlia som sa noe slikt som: “Bare et par, tre gode somra nu, så e sneen tint bort”. Time vill show!

Et gjeng som ikke kan innkalle brøytemannskap er Altas bittelille rådyrstamme. Dyrene sliter i djupsnøen vi har nå. En utfordring er å finne mat, men det er ikke bare bare å komme seg unna når gaupa er ute på jakt. Det er en del folk som prøver å hjelpe rådyrene ved å legge ut fòr og brøyte spor slik at rådyrene kommer seg til foringsplassene. Well done!

Rådyrene er et hyggelig innslag i faunaen vår og jeg tror alle er enige om at vi ønsker å ha en levedyktig stamme i Alta. Jeg vet ikke om det er helt oversikt over antall rådyr her, men anslagene svinger mellom 20 og 50 dyr. Kronstadposten skreiv fredag at gaupa har felt rådyr på Aronnes og mange er redde for at det er tatt flere uten at man har oversikt. Rådyr er populær på gaupe-menyen og derfor en del av naturens harde realitet, men hvis den nå begynner å foretrekke rådyrsteik fra sentrum av Alta, så tenkte vi at den trenger å få tips om å gå på en annen restaurant.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Olaf Opgård har enormt masse erfaring som jaktleder, skadefellingsleder, fra viltnemda, fra offentlige ettersøk av skadet vilt og jeg vet ikke hva. Han ringte og spurte om vi ble med og lørdag formiddag startet vi ut på truger for å se om vi fikk ledet gaupa vekk fra byen og den fristende rådyrstammen vår.

Strategien var å gå manngard for å se om vi kunne finne ferske gaupespor og hvis vi fant det, så prøve å presse gaupa foran oss og ut av byen. Jeg så for meg at dette kunne bli både en lang og hard dag på truger, så jeg pakket en sekk med pausejakke og vindvotter, vann, sjokolade, matpakke, kaffe, kjeks og nøtter. Men, hadde Olaf med seg sekk? Neida. Drikke? Neida. Hmm. Kanskje noe av planen jeg hadde misforstått. Greit det, jeg var i alle fall rustet i henhold til samtlige fjellvettregler. Favorittsekken min er for øvrig en Osprey Kyte 36 liters. Den er tilpasset damekroppen, har alle tekniske løsninger jeg trenger og er rett og slett superanvendelig til småturene.

Vi rigget oss med jaktradioer og GPS med sporingsenhet for hund. Med sporingsenheten slått på, så kan alle se hvor de andre er. Vi fordelte rute, skrudde volum på max for å jage gaupa foran oss og gikk manngard gjennom dypsnøen i skogen. I løpet av formiddagen dekket vi en del areal, helt sikkert masse, masse dekar spør du meg. Noen steder var Tia nær drukning i snømassene og la seg i sporet mitt. Pass for øvrig på hundene deres nå! En svær hund kan lett ta et rådyr.

Vi fant helt ferske spor av elg, rådyr, hare, skiløpere og møtte også på rådyr, men vi fant ikke ferske spor etter gaupa. Litt synd, for da kunne vi veiledet den til andre jaktmarker. Men, vi er helt sikker på at den i alle fall ikke er i det terrenget vi gikk og får bare håpe at den har trukket seg langt vekk og ikke kommer igjen. Og, hvis det blir tatt flere rådyr, så blir jeg gjerne med på ny trugetur.

#friluftsliv