Jeg har gledet meg helt siden forrige høst, men har aldri møtt så uforberedt til jakta noensinne. Hart ekstremt mye å gjøre og har verken trent hund, frisket opp skyteferdigheter, eller pakket i god tid…
Jaja, det går sikkert bra allikevel!! 9 dager på fjellet, ferie fra jobb, venner, være ute, spenning, fangste fantastisk og kortreist råvare, hund i arbeid, = høstens skyhøye høydepunkt!
Hunden får gå seg i form i løpet av høsten og jaktdressuren bedres dag for dag. Jeg har filmet skuddene mine med Shotkam, som er kamera festet under hagla. Jeg skyter over fuglene, monterer for dårlig i det fuglene går opp, så det korrigeres herved!! Jæ… kjipt å bruke jakta til skytetrening, men slik ble det dessverre i år.
Sjekk av bommer med Shotkam.
Pakking: Det som er glemt (jakke, bærereim til hagla og tannkrem), har jeg fått etterlevert:-)
Kvota ble i år satt til 6 ryper/dag på hele Finnmarkseiendommen. Sist det var 6 på kvoten var i 2015 og da kokte det med fugl. Synes det er langt i mellom kullene i år…
Fantastiske Finnmark❤️Kos ved bålet på kvelden
Fangsten så langt: Joda, neida…. Ny dag og nye muligheter i dag!
Tia har fått sitt første kull og jeg har vært fødselshjelper for første gang.
Jeg hadde innhentet gode råd fra Tia sin oppdretter, hennes veterinærmann og fra min faste veterinær, så følte meg ganske trygg på oppgaven.
Fostervannet gikk allerede fredag ettermiddag, så jeg måtte sikre med mine to mentorer at det ikke var fare på ferde når ikke valpene kom med en gang. Temperaturen på tispa ble målt og alt fulgte ellers boka, det vil si gjennomsnittet av alt man finner på nett om hunders fødsel.
Å få et termometer stukket inn i hekken var ikke noe Tia var spesielt begeistret for, men en ting er sikkert, hun finner seg i alt jeg utsetter henne for. Så lenge det ikke gjør vondt selvfølgelig. Annenhver time, halen til side og mål temp… Stakk forresten feil første gang….
Ups.
22 timer etter at fostervannet gikk startet rier og etter en times tid kom første valp, frisk og fin. Den nybakte førstegangsmammaen tok knekken på fosterhinna og rundvasket den lille, men navlestrengen beit hun ikke av. Jeg hadde kokt hyssing på forhånd og valgte å overta det arbeidet for Tia. Det står at man helst ikke skal klippe av navnestrengen, for da kan det blø en del. Knyt for og riv av. Så det gjorde jeg.
Hver valp har egen morkake og det sies at tispa bør få rydde opp et par-tre morkaker. Det klarte jeg ikke å se på. Med dattera mi og ei venninne av henne på FaceTime, skyflet jeg unna etterbyrden. «Håper ikke det gikk en valp med i vaskevannet nå». Måtte sjekke for sikkerhetsskyld😁.
Ekstra oppbløtet våtfor gikk unna, liggende.
Fra første til fjerde og siste valp var ute gikk det omtrent fire timer. I løpet av denne tiden hadde jeg fått greit med vann i henne og litt utvannet våtfor, så hun virket ikke utslitt. Men da valpene var behørig rundvasket og alle diet godt, så slukte hun masse mat og vann, liggende med valpene montert på hver sin patte.
Nå har Tia vært ute en lynrask tur (hun nektet, men jeg bar henne ut for å tisse), spist og drukket godt, dusjet understellet og roen har senket seg i valpekassa. Sliten fødselshjelper har spist sein middag og tar kveld.
Den nybakte mammaen måtte tvinges til å gå fra valpene i to minutter for tissing, kjapt måltid og en rask dusj😁
Se ikke bort i fra at det vil komme noe valpebilder herfra den kommende tiden😁🐶🐶🐶🐶
Fine lille breton-jenta mi skal bli mamma for første gang, vannet har gått og nå er det fem minutter mellom riene.
Matmor har forberedt seg så godt som jeg kan og er klar for å være fødselshjelper hvis det trengs. Har lest på nett om hundefødsel og har snakket med oppdretter og med dyrlege. Tempen måles annenhver time, den har vært nede i 36,1 grad og når den stiger til normalen igjen, så er vi i gang.
På jobben er det rullet i gang gjettekonkurranse om hvor mange valper det blir og nå krysser jeg bare fingre for at det skal gå bra med mor og valper.
Onsdag var jeg på årets viktigste kurs: Hjertestarterkurs. Alta JFF har kjøpt inn hjertestarter og arrangerte kurs der vi var 10 stykker som deltok. Røde Kors stilte med to instruktører og med positive folk og morsomme kommentarer ble kurset skikkelig bra, og forhåpentligvis får man aldri bruk for dette.
Vi lærte om basis førstehjelp og fikk beskjed om å ringe 113! Det er bedre å ringe og få beskjed om at dette går så bra så, enn at man venter for lenge. AMK veileder på om det er fare for liv eller om du kan ta en taxi til legevakta.
Her trener jeg og Eva Cathrine Nilsen på bruk av hjertestarter. Spørs om stakkars Anna (navnet på pasienten vår) ville overlevd vårt forsøk på hjerte-/lungeredning (HLR) in real life, men vi ble flinkere etter litt trening:
På telefonen min har jeg Luftambulansens app: 113. Når du godtar på innstillinger i telefonen at appen sender koordinater for hvor du er, så kommer det opp på AMK (Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral) sin skjerm hvor du befinner deg i samme øyeblikk som de tar telefonen. Last ned appen 113 dere!! Jeg måtte ringe 113 en gang fra vidda og stedsplassering gikk veldig mye raskere enn å måtte sjekke GPS, GPS på telefonen eller dirigere i forhold til kart. Tenk hvis jeg da hadde gått fri for strøm på telefonen før jeg fikk gitt beskjed om hvor jeg var. Huff! På AMK så vet de hvor det befinner seg hjertestartere og hvordan man får tak i disse.
Litt har endret seg siden jeg sist tok førstehjelpskurs, men det er detaljer som hvor mange hjertekompresjoner som skal tas i forhold til innblåsninger og sånn. Nå for tiden er det 30 hjertekompresjoner og 2 innblåsninger som gjelder. Det viktigste er å få en oppfrisking i ny og ne på generell førstehjelp: Ring hjelp og skaff frie luftveier. I gamle dager skulle man sjekke puls, sånn er det ikke nå lengre: kjenn etter pust med øret og med ei hand på brystkassa til pasienten. Ingen pust=ingen puls, ikke bruk tid på å leite etter puls.
Konsentrerte deltakere i AJFF på viktig opplæring.
Kursholderen vår lærte oss også noen nye faguttrykk, for eksempel “Den vonde dutten”, som oftest kalt Solar Plexus. Fire fingerbredder over “Den vonde dutten”, eller sånn midt mellom der brystvortene bør være, der skal hendene ligge ved hjertekompresjon. Og så “Tannelegemunn”. Hos tannlegen må man gape høyt. Det må man også gjøre for å dekke over pasientens munn når man skal gjøre munn til munn-metode for å dekke over hele munnen på pasienten.
Hjerte-/lungeredning (HLR) blir man forresten ganske sliten av etter hvert og hvor lenge skal man egentlig holde på? Svaret fra kursholderen var greit: Så lenge vi klarer! Man kan bare gjøre en feil, å det er å ikke gjøre noe.
Det føles virkelig litt betryggende å ha gjennomgått et slikt kurs. Meld dere på hvis dere har mulighet! Og til ulike foreninger og lag der ute: Søk om økonomisk støtte til innkjøp av hjertestarter og til kursing! Vi (Alta JFF) har fått det.
Tia har vært på herrebesøk og nå håper vi på valper. Hun og Asterix har i alle fall gjort det de skal og da er det bare å vente spent.
Breton er en populær hunderase og med meget gode papirer på både min hund og hannhunden, så er det lang venteliste på valper. Parringen er anbefalt av avlsrådet i Norsk bretonklubb og annonsert på nettsidene deres og jeg får nesten daglig mail, telefoner og sms fra folk som ønsker valp. Det kommer henvendelser fra hele landet, men også fra Sverige og Finland. Gøy.
Men, ennå vet vi ikke sikkert om det blir noe. I dag er det 21 dager siden parring, og jeg synes Tia har litt mer struttende patter og er blitt litt rundere og strammere over buken. DET kan være for mye mat også, men om en ukes tid bør tegnene begynne å bli tydeligere.
Nå skal fryseren tømmes for høstens ryper og det ble akkurat nok til middag med kjernefamilien. Restaurantstandard er en rype per person. Jeg bruker å beregne omtrent 1,5 ryper per person, da er det rikelig med mat, selv om noen av brystene skulle vise seg å ha fått for høyt blyinnhold….
6 ryper ble lagt et knapt døgn til tining. Fjøl, saks og en liten høvelig kniv skjerpet og klar. Tia er også klar. Ikke noe å si på interessen for ryper nei. De aller fleste av rypene er fangstet ved hennes hjelp, så hun får alltid spise et rypehjerte eller to. Vær ellers veldig forsiktig med å gi rype til hund. Det er ekstremt mye sylskarpe småbein i lårene. Livsfarlig! Og rypebrystene vil man jo ha selv.
Gjennom rekrutteringsarbeid i jeger- og fisk møter jeg mange ferske jegere og det er stadig noen som lurer på hvordan man forbereder rypene før tilbereding. Så, heretter kan jeg bare be dem om å lese dette, i stedet for å ha kurskveld i foreninga 😉 Eller kanskje ikke…
Det er ulike måter å forberede ryper på. Mange er rå på å eksperimentere, også på slikt, og det flåes og prikkeveres på ulike måter. Foreløpig er det kun en måte som er aktuell for meg, og det er etter min erfaring den måten som fører til minst fjærfokk og søl. Hvis noen er uenig, så er jeg veldig åpen for å lære noe nytt altså.
Her følger en demo på hvordan jeg prikkeverer ryper:
1. Press tomlene på hver side av brystbenet på rypa og dra sideveis. Skinnet revner da.
2. Vreng skinnet bakover og blottlegg rypebrystet.
3. Trekk fram lårstykkene og klipp løs fra fot og skrog. Lårene bruker jeg som oftest bare til å koke kraft på. Det er lite kjøtt i dem og masse bein, men hiver man seg i plukking av kjøtt til rypesuppe, så er det veldig verdt bryet.
4. Skjær ned langs brystbenet og ta ut bryststykkene.
5. Skjær et snitt i brysthulen, vreng skroget fram og ta ut hjerte og krås. Hjerte er delikatesse, kråsen brukes til å koke kraft på.
6. Vreng skinnet av skroget, klipp av hals og vinger. Skroget skal brunes og kokes kraft på.
7. Skyll alle deler godt, så er du klar til neste etappe.
Totalt brukte jeg omtrent 40 minutter på de 12 rypene jeg hadde tatt opp fra fryseren.
På bloggen er det flere innlegg med tips til koking av kraft til saus, oppskrift på saus og tips til tilbehør og steking. Se på tema: Tilbereding av viltkjøtt.
Tidlig morgen, pakket og klar. Fjellski og tykke fjekkskisko. Hundemat, mat til folk, fiskeutstyr og klær for vær både til folk og hund. En nyinvestering før turen var en lang ullboxer med vindstopper foran og den var jeg litt spent på. Ull er uansett det eneste som funker vinterstid på fjellet. Antall lag ull avhenger av vind, temperatur og aktivitetsnivå. Det var meldt vind og minus 13, så jeg hadde ullboxer, ull-BH, trøye og stilongs i ullnetting, over der ulltrøye og bukse, to par ullsokker (tynn innerst og litt tykkere utenpå) og så skalljakke med hette, skallbukse, ullvotter og vindvotter over. På hodet yndlingsluen min, i ull, – of course.
Det man kan få bruk for på gåturen må være lett tilgjengelig og derfor pakket i ryggsekken. I tillegg til niste har jeg som oftest med meg varm energidrikke i flaske av hardplast med termopose rundt. Når jeg fyller kokende vann i den om morgenen, så holder væsken seg lunken hele dagen. Jeg klarer å drikke atskillig mer veske når den er temperert enn i slush-form, og på langtur er det å drikke nok vesentlig. Et godt tips er å fylle flaska med kokende vann på kvelden og putte den i soveposen før man skal krype oppi. Da slipper kroppen å streve for å få varme i posen og sjansen for en god natts søvn er vesentlig styrket. Anbefales!
I sekken hadde jeg også en tykk ullgenser, BH-, boxer-, stilongs-, trøye-, votte- og sokkeskift, en dunjakke og et skjørt. Skjørt, tenker du kanskje? Ja, sier jeg! Det er på kanten til genialt. Jeg har et skjørt som rekker meg til leggen, med glidelås i sidene. Jeg smetter det på meg i pauser, på isfiske, i leir på fjellet og i solveggen på hytta. En gang holdt jeg på å fryse baken av meg, og da gikk jeg ned fra fjellet med skjørtet utenpå turbuksa. Jeg liker coreloft/primaloft bedre enn dun, fordi det tåler mer vann og tørker raskt, selv om det ikke er like varmt. Smak og behag, og det er ganske så stor prisforskjell.
Foret skjørt med glidelås i begge sider.
Det er fantastisk hvor mye man synes er kjekt å ha med på tur, spesielt når man ikke skal ha så mye av det på ryggen, men laster i pulk. Heldigvis har jeg pulk, og heldig for meg, så var det andre som trakk den. Velvillig som jeg er, så fikk den som trakk pulken også bruke Tia som trekkhund. Lille breton-frøken på 11,6 kilo. Med kløvsekk på ryggen legger hun seg i seletøyet og drar på. Helt utrolig hvor sterk hun er. Tenk da kreftene i en husky på 25 kilo! For ikke å snakke om når det er 14 huskyer i et spann.
Etter stående matpakkespising på sporet og noen korte drikkepauser nærmet vi oss Bojobæski-hytta. Selv med sjekk og dobbelsjekk av GPS, måtte vi krysse litt i skogen for å komme riktig. Dyp snø, skog og pulk. Vel, jeg sier ikke mer. Den nye vindstopper-boxeren fungerte supert på bortovergåing i kald motvind, men vindstopper-stoffet sluttet i skrittet. Det merket jeg når jeg skulle gå fiskebein opp bakker. Så inntil det kommer en bedre konstruksjon, så kommer jeg til å gå fiskebein med samlede knær når det er sterk vind:-)
Så var det DNT-nøkkelen da… Jeg hadde dobbeltsjekket at jeg hadde puttet den i den lille tur-toalettmappen min, som jeg var sikker på at jeg hadde lagt i sekken. Men, jeg fant den ikke. Jeg tømte pulken, sjekket ryggsekken, tømte hundekløven, lommene i jakke og bukse. Neida… DEN følelsen.. DNT-hytta i Bojobæski har en nødbu med to sengeplasser da. Må vite, – i tilfelle nød liksom, men vi ville jo aller helst inn i hytta da.
-Er du sikker på at den ikke ligger i sekken? Ble det spurt. Jeg dykket en gang til ned i ryggsekken, og der var toalettmappa…
Må få sjekket synet mitt, tenker jeg.
– Og skifte ut de sorte pakkposene til signalfarger!
Mange kvier seg for å klippe klørne på valpen sin. Man ser ikke nerven i kloa og blir usikker. Usikkerhet smitter over på valpen, som ikke kan stole på at du har kontroll. Den kjemper i mot, det er vanskelig å klippe kontrollert, man kan risikere å klippe for kort og få en småhysterisk hund. Så har du det gående. Lange klør gir smerter i labbene, enda mer hysterisk hund og du må til veterinær for å klippe klørne. Tipper noen kjenner seg igjen.
Kos og pjusk er en del av rutinen.
Regel nr 1: Gjør det enkelt for deg selv og start tilvenning til kloklipp med valpen. Venn valpen til å ligge rolig, kos med den og la den bli vant til at du har klotanga i handa. Så klipper du en klo. Avslutt alltid kloklipp med at valpen fortsatt skal være rolig og pjusk med den litt til, før den er ferdig og får komme opp. Neste dag, neste klo. Klør må trimmes jevnlig, så det er ingen grunn til å vente mange dagene etter at du har fått valpen i hus. Kloklipp er rolig kosestund og valpen blir fort fortrolig med rutinen. Tia er vant til å få en godbit etter kloklipp. Godbiten ligger ved siden av oss, hun vet hun får den når vi er ferdig og hun småsover mens klippinga foregår. Om vinteren slites vanligvis klørne mindre, i alle fall i snøskavlene her oppe i Finnmark, og de fleste hunder bør få trimmet klør minst hver 14.dag. Hvis hunden løper en del på grus og asfalt, så trengs det sjeldnere kloklipp. La det allikevel bli en god vane å ta fram klosaksa, sjekke labber, klør og pjuske med hunden. Da blir det null stress når du skal klippe, men også hvis du må ta deg av sårskader eller andre uhumskheter.
Fjern ragg under labbene, det forebygger isklumper på vinterføre.
Jeg er heldig og har en hund med lyse klør, der nerven i kloa ses tydelig. Det gjør det mye enklere, men man lærer seg fort hvor langt nerven strekker. Det er nesten som på lange fingernegler; der fingertuppen slutter starter krumming av neglen. PS! Ikke sammenlign dette med kunstige negler altså! Jeg hadde en sort schäfer tidligere, med helt sorte klør der nerven ikke var synlig. Når man klipper mørke klør og nærmer seg nerven, vises først en mørk prikk på enden av kloa. Klipp litt til og det blir en liten ring. Da har du klippet kort nok.
Hvis du er flink og klipper jevnlig, så holder nerven seg tilbake. Hvis ikke, så må du skråklippe “”rundt” enden på nerven for å få den til å trekke seg gradvis tilbake. Når jeg hører klørne til Tia på parketten, så vet jeg at det er på høy tid å ta kloklippen. Da har jeg ventet i lengste laget og må skråklippe litt fordi nerven har strekt seg ut. Framgangsmåte: Jeg klipper først kloa rett av. Deretter klipper jeg på skå i overkant av kloa, ned mot nerven. Skjønner? Litt finstuss på sidene av kloa. Samme rutine tå for tå, inkludert den lille på sida av leggen, så er vi ferdig. Og da er det pjusk og kos, rolig avslutning, før godbit til slutt. Fast rutine, trygg og høggrolig hund.
Hvis kloa har vokst seg lang, så skråklipp på sidene og over nerven for, over tid, å presse nerven tilbake.
Dersom man klipper jevnlig og ofte nok, så holdes nerven kortere og man kan klippe kloa rett av, ferdig med det. Klipp litt og litt, så slipper man stresset med blodstopp-middel og engstelig hund. Det går så bra! Husk regel nr. 1: Start tilvenninga noen dager etter at du har fått valpen i hus! Rolig og avslappet! Kloklipp er kosestund!
Alta JFF fikk forespørsel om å ta med et filmteam på rypejakt med damer. Etter litt vurdering ble det ja, klart vi tar med oss filmteam. Det blir gøy. Filmingen skal brukes av NJFF, som har 150-års jubileum i 2021.
Jeg gjorde avtale med Gunnar Guttormsen om å få med noen gode hunder med førere og fikk også med sporty jegere Ann-Siri, Inger-Marlen og Maj-Liss til Kautokeino på rypejakt.
Kautokeino er rype-eldorado, men tellingene i år er magre, så vi krysset det vi kunne krysse og håpet på å få noen gode situasjoner.
Filmteamet Nerijus og Vaidas fra #Blackflyeyes viste seg å være trivelige karer med masse latter på lur og leverte gode jakthistorier fra hele verden, så da forsvant (noe av) prestasjonsangsten som følger av å ha kamerateam i hælene.
Silje og Inger-Marlen leiter rypekullene
Gunnar hadde mobilisert fire hundeførere med seks knallgode hunder. Dette lovet godt og vi tok fatt på fantastisk terreng.
Jeg skal ikke røpe for mye, men vi hadde en strålende dag og fangst ble det:-) Vi var to døgn på tur med filmteamet, så da blir det vel redigert til et par minutters ferdig filmsnutt:-)
Velfortjent bålkaffe og lett-svidde pølser.
Tusen takk til Svein, Gunnar, Kurt og Silje for at dere brukte en jaktdag på dette og takk til Fefo for samarbeidet om jaktterreng.
Rypejakta er i gang og som stallstiene hester har vi gledet oss til jaktstarten. Det er noe eget med første jaktdag, med Finnmarksvidda og ivrige hunder, med rypekull som møter hunder og jegere for første gang og bålkaffe i lang og deilig lunsjpause.
Jeg ble oppringt av Fefo (Finnmarkseiendommen) med spørsmål om jeg kunne gi en liten statusrapport fra jaktstarten.
