Viktig investeringsvarsel: jobben har vært på hvalsafari, og joda, i tillegg har vi hatt fagdag og planlegging av vårsemesteret. Dette er god investering i teambuilding.
Merethe, kollega og eier av Låvan Lodge er mer enn eksemplarisk vertskap og vi ble skikkelig godt tatt vare på. Da vi kom utover søndag var badestampen klar og selv med (evt takket være) litt snø i lufta var det eventyrlig nydelig å nyte et varmt utebad fyrt opp med bjørkeved, høre lydene fra havet rett ved og ellers bare nyte vår egen skravling og latter.
Vi forskjøv arbeidsdagen mandag og jobbet før og etter hvalsafari. Hyret med flytedrakter, støvler og fokkbriller dro vi på hvaljakt mens det var som lysest midt på dagen. Vi fikk et opplett mellom snøbyger og det er så flott nå. Fargetida, sier jeg bare, og nå går det raskt mot at sola viser seg for oss nordboere igjen. Det er deilig å kjenne på hva vi bindes fast av her oppe i nord: lyset og folket. Og nå fikk jeg det beste av alt på en tur: Flotte folk og magisk lys.
Men, vi har vært snille så langt i år og etter nesten to timers jakt i Kvænangsfjorden, så dukket et par knølhvaler opp.
Kameraene surret og vi var plutselig skikkelige turister. Vi fulgte med hvalene en halvtimes tid, før kapteinene ga god gass hjemover med båtene. Det går greit unna med RIB.
Tilbake ved brygga hos Låvan Lodge møtte vi på en hel skokk med springere (delfinart) som lekte seg mellom båtene.
For en tur! Når jeg i tillegg kunne ta med meg Tia, som lider av begynnende løpetid, og slippe henne løs der ute (ved Alteidet i Burfjorden), så ble det to tipptopp-dager med supre kollegaer og lykkelig hund.
Takk så masse til Merethe på Låvan Lodge, som la alt til rette for en fantastisk tur med jobben! Til og med knølhval og springere dukket opp, -som bestilt.
Tia og meg på jaktprøve, hvor Tia gikk helt rått og dro hjem en 1.UK.
Det er sikkert en haug med andre damer i Norges land som også kan føle seg hjemme under denne kategorien og det er toppers. Jo flere som kjenner at de er jaktogtur-dame, jo bedre. Jakt, fiske og friluftsliv er tradisjonelt en mannsarena og mange jenter i min alder har vokst opp med mer «feminine» deler av friluftslivet. Brødrene mine var med pappa på jakt og laksefiske. Jeg var med på telttur, bærplukking, soppsanking og innlandsfiske.
Rypejakta er årets høydepunkt, både for meg og hunder.
Det var vel og bra, men for meg har jakta blitt sentralt i mitt voksne friluftsliv, vel og merke I TILLEGG til bærplukking, soppsanking, skiturer, teltturer, fotturer, innenlandsfiske og alt mulig annet man kan nyte av turliv, gjennom alle årstider. Å være utendørs generelt, men spesielt i Finnmark, er ekstremt sentralt for min følelse av bolyst i et værhardt og fantastisk vakkert fylke. Å være på tur med gode venner, på fluefiskekurs, på jaktprøve eller alene på skogstur, – er kvalitetstid som prioriteres høyt og gir meg så uendelig mye.
På damekurs for arbeid med fuglehunder på Storekorsnes – Alta
Og, koster av og til litt mye…… Ikke i seg selv, finnmarksnaturen er i utgangspunktet tilgjengelig for alle, men man kan bli litt hekta på utstyr. Selv om jeg ikke er i dyreste liga, så prioriterer jeg ofte kvalitet når jeg handler turutstyr og kommer til å dele erfaringer her etter hvert. Det er ikke slik at det alltid er det dyreste utstyret og klærne med de kuleste farger som er best. Men hva er best? Hvor proft utstyr trenger jeg? Hva skal jeg bruke det til? Trenger jeg pulk for å trekke vindunken og indrefileen inn til hytta, eller må jeg ha en pulk som skal holde mange, mange mil i sitt pulk-liv? Må teltet tåle storm på vintervidda, eller klarer jeg meg met et telt som holder duskregnet ute?
Jeg lover å komme tilbake til disse spørsmålene og mange flere.
Vellykket dag på rypejakt i Kautokeino.
Jeg har gjennom turer, gjennom jaktopplevelser, fisketurer, hundehold, uteliv i alle slags vær, båtturer og i tillegg til organisasjonsarbeid i Alta jeger- og fiskerforening, fått masse erfaring og har lyst å dele noe av dette med andre. Vi har sikkert masse å lære av hverandre. Kanskje kan jeg, ved å dele opplevelser, bidra til at noen andre kommer seg over «dørstokkmila» og ut på tur! Det er sunt for helsa, på alle måter og det er så verdt det!
Ikke byttet hus eller flyttet til Spania, slik jeg riktignok truet med søndagen for to uker siden, da jeg for fjerde gang samme dag måtte brøyte en halv meter snø vekk fra innkjørselen. Men, jeg har flyttet jaktogturdama til Blogg.no.
Nå styrer jeg med å få til innstillinger og tellinger og alt man nå skal få til å fungere på en ny bloggplattform. Å prøve å finne ut av Google Analytics, koder, html-filer og xml-filer på egen hånd, blir “Overkill” for meg. Fritid er dyrebar tid og jeg skal jo på tur, ikke bruke timevis/ukesvis på Plunder og heft! Jeg får allergisk anfall av Plunder og heft, det vet alle som kjenner meg.
I motsetning til mange digitale greier ute i Cyber-Space, så er det et levende menneske i den andre enden på Support her inne. Takk og pris! De har overført hele bloggen og får alt til å fungere. Kanskje de blir lei av mailene mine og plutselig stenger meg ute? Hvis jeg forsvinner herfra, så vet dere hvorfor!
En god meter snø ved hytta forrige helg.
Ny dag, ny portal, nye muligheter og utfordringer. Bloggoppdateringer blir lagt ut på Facebook og Instagram som før og det er superhyggelig hvis dere kommenterer og/eller deler innlegg som er dere synes verdt å dele. Det kommer straks et innlegg der jeg presenterer meg litt mer.
Nå ramler vi om få timer ut i helgefri og for meg er det hyttetur og gluggejakt som er planen.
Vi hadde impulsbestilt ei uke ferie med store planer om solseng, basseng, middag på et utvalg strandrestauranter, god spansk vin og bittelitt shopping. Men, så sjekket jeg med min venninne Inger-Marlen, om «What to do» i Malaga: -«Caminito del Rey», den mååå du ta!
I henhold til fjellvettregel nummer ett eller annet, så lytter man til lokalkjente folk (Inger-Marlen) og etter å ha fått påkrevd dose med sol og bading, så begynte vi å leite billetter.
Det er begrenset hvor mange som slippes inn på stiene hver dag og det kan derfor være vrient å få tak i inngangsbilletter i høysesong. Jeg og Andrea kom over noen svindyre billetter, der vi kunne hentes på hotell og fikk inkludert guiding. Vi var bare passelig interessert i den guidingen og tenkte at det bare ble masse venting på en gruppe.
På den offisielle hjemmesida fant vi to billetter til kl. 16.00. Vi sjekket buss, men syntes det ble kronglete, så vi leide bil i sjappa på hjørnet og dro av sted. Utlevering av leiebilen tok litt mer tid enn beregnet, så det raskeste for oss var å kjøre til den nordlige inngangen ved Ardales, der turen starter og ta shuttlebuss fra El Chorro og tilbake til bilen.
Ta tunellen: Herfra til inngangen på Caminito del Rey er det 1 km. Turen fra parkeringsplass til inngangen når man går rundt fjellet er 2,7 kilometer.
Caminito del Rey er hugget ut i fjellveggene mellom Ardales og El Chorro, seks mil vest for Malaga i Spania. Gangveien ble påbegynt i 1901 og var ferdig i 1905. Den ble laget for at arbeidere ved kraftstasjoner i Chorro-fossene og Gaitanejo-fossene skulle komme seg fram med materiell og for inspeksjon og vedlikehold av anleggene og kanalene som var bygget. Kong Alfonso gikk denne gangveien i 1921 for åpning av den oppdemmede Conde del Guadalhorce, og stien fikk da navnet Kongens lille sti – El Caminito del Rey. Det står for øvrig litt forskjellig i ulike kilder, fra at han «krysset stien», til at han «var der». Jeg tror nå hva jeg vil om den saken.
Informasjon på engelsk overalt, så man klarer seg flott uten guide. Her var det opprettet flaggermus-reservat i en av de gamle tunellene.
Tidligere ble Caminito del Ray kalt for verdens farligste gangvei, med mange dødsfall opp gjennom årene, inkludert et visst svinn mens «veien» ble laget. HMS var ikke oppfunnet tidlig på 1900-tallet. Hyllene som klorte seg fast i fjellveggen ble mer og mer forfalne, bokstavelig talt. Betongdekket mellom jernsviller falt fra hverandre og ned i elven 100 meter under og nesten alt av rekkverk var etter hvert borte.
Anmarsjen er bare kosetur i fantastisk natur.
Gangveiene ble etter hvert gitt opp som anleggsvei, men ble populær blant mer eller mindre hodeløse eventyrere. Etter to dødsfall blant turister/klatrere i 1999 og 2000 (Wikipedia og den offisielle hjemmesiden), ble stien stengt. Allikevel var det mange som tok seg forbi sperringene, og enda flere omkom.
Nye gangveier er bygget rett over de originale veiene. Noen steder er ruta lagt litt om slik at man får sett de gamle broene og hyllene.
Den originale gangveien er en meter brei og jeg kan ikke se for meg hvordan i alle dager man har klart å lage denne i første omgang. Og når den var laget, hvordan i svarteste kunne noen med vettet i behold gå langs den med materiell og utstyr med seg… Folk er gærne, og var det tydeligvis også allerede i 1901… Jeg hadde ligget på magen og klort meg fast. 100 meter rett ned i elva under. Tenk at «noen» har funnet ut at det var kjempelurt å bruke delvis sammenraste Caminito del Rey som TURSTI….?? Det er jo sykt vakkert riktignok, det klarte jeg å se når jeg gikk langs nyrestaurerte og sikrede gangveier til 9 millioner Euro.
Caminito del Rey ble reåpnet i 2015 og det føles trygt å gå veien nå, – noenlunde trygt i alle fall. Med kvalmefølelse klarte jeg til og med å krysse en svaiende hengebro med metallnetting å gå på. Jeg siktet langt fram og holdt fast i vaiere på begge sider, mens vinden blåste opp juvet med liten storm i kastene. Jeg så nok skikkelig selvsikker ut da, tenker jeg, men når man har startet på stien, så får man ikke snu. Vel, legger man seg ned og gråter, så kan det jo være at man får hjelp ut. Det står tross alt i Fjellvettregel nummer 1 at “Det er ingen skam å snu”………. og man får fremme den til vaktene hvis man må.
Gammel bro, med ny hengebro ved siden av.
Etter å ha kommet meg gjennom, så mener jeg bestemt at det er lurt å ta denne turen i løpet av de aller nærmeste årene. Alt er nytt og flott og føles trygt. Tenk når plankene begynner å bli slitte og vasstrukne, når boltene i fjellet begynner å ruste!
Men, det kan vel hende at lokale myndigheter tar bedre vare på stiene her enn jeg tar vare på terrassebordene hjemme….
I did it!
På hjemmesidene til Caminito del Rey står det at man ikke får ha ryggsekk med seg, men det får man. Ta med drikke til turen og en banan eller energibar er kjekt å ha på lur!
Vi brukte litt over to timer fra vi parkerte bilen og til shuttle-bussen. Da hadde vi god tid til matpause, drikkepauser, måping og fotografering.
Fra vi fikk hentet leiebilen i Torremolinos til vi var tilbake i leiligheta brukte vi 5 timer. Da traff vi maks på starten kl 16 og til shuttlebussen som går hver halvtime og tar 20 minutter.
Aloe vera med grei størrelse.
En liten luftetur har alle godt av, selv om solsenga, bok, bading og slaraffenliv er helt innafor. Det kjennes virkelig godt etterpå og jeg garanterer: Man husker en ferietur med opplevelser bedre enn ferien der parasoll og menyen på restauranter er det eneste man har sett (mildt overdrevet utsagn).
Caminito del Rey får terningkast 6 og anbefales!!!
#Caminito del Rey #Kongens lille sti #El Caminito del Rey #Verdens farligste gangvei #Walkway of Death #Friluft
Alle skjønner at jeg er skikkelig erfaren i dette gamet når jeg annonserte i sosiale fora at jeg var på tur til NM i jegertrap, – og jeg egentlig skulle delta i NM i Nordisk trap.
Flaggborgen i Neiden
Jaja, det er ikke så greit for en fersking å skille alle disse konkurransegrenene og hvem som arrangerer hva. Jegertrap er altså en konkurransegren med leirdueskyting innenfor Norges Jeger- og fiskerforbund. Nordisk trap er en gren innenfor Norges sportsskytterforbund. Jeg tenker jeg kommer til å huske dette fra nå av…
Klar for avgang
I vår har jeg faktisk trent masse, som noen har fått med seg. Jeg har brukt noen timer på skytebanen, skutt noen kasser skudd og har smadret noen leirduer. Problemet er at jeg ikke har hatt nok mengdetrening og resultatene svinger. På en god dag går det skikkelig godt, på en drittdag kan det gå ganske dritt, -rett og slett.
Når det skulle være NM i Neiden, rett utenfor Kirkenes, så tenkte jeg at “Ka farsken, det hadde vært skøy å delta. Om ikke annet så for å støtte opp under et slikt arrangement i lille Neiden”. Så da meldte jeg meg på og heiv meg som nevnt i trening. Forskere hevder at det kreves minst 10.000 timers trening på noe for å bli skikkelig god. Det tror jeg på og derfor hadde jeg ingen store forventninger til plassering i NM. Jeg gledet med til tur, til å møte masse hyggelige folk og håpet å skyte mot mitt beste. Med det så tenkte jeg at jeg kunne havne et stykke rundt midten av lista i min klasse (K2).
Jeg og broder`n kjørte sammen til Neiden i flott kjørevær. Vi tok en liten stopp for å se på vannføringa i Pikefossen, rett sør for Masi, og stoppet på tollstasjonen i Garigasniemi for å registrere hagla mi inn i Finland (den har ikke fått eget pass enda).
Finlenderne får liksom til å lage vei, selv i ødemarka.
Et par treningsserier ved ankomst Neiden.
Framme i Neiden skjøt jeg et par treningsserier torsdagskvelden og det funket fint. Helt på det jevne og opp mot bestenotering. Meget fornøyd tok jeg kveld og var klar for å delta i NM, type Norgesmesterskap!! Vi bodde på hotell i Kirkenes, og det var deilig. Helt til Martin Måke begynte å tigge mat på romvinduet.
En del av turen var hotell og chillax
– og midnattsol
Martin Måke banket på og syntes nok at han også burde få mat.
Siste forberedelser: Sy på obligatorisk merke som viser hvor kolben forskriftsmessig skal plasseres før dua ropes opp.
Fredagen startet moroa. Det var kraftig vind og skikkelig vanskelige forhold. Til å være et NM, så var det mange bom, selv på de råeste skytterne, så dette tok jeg helt rolig. Jeg gjorde mitt beste under de forholdene som var og gikk fornøyd av banen etter første serie.
Måtte kjappe meg å ta screenshot, – før resten fikk skutt flere serier. PS! Serie 3 var skikkelig nedtur.
I neste serie var jeg helt rolig, skjøt kontrollert og hadde god flyt de første 15 skuddene (av 25). Hm, tenkte jeg der jeg sto, dette kan jo bli veldig bra. Hvis jeg klarer meg med et par bom på de siste 10 skuddene, så kan jeg klore meg inn blant de 3 øverste.
HUSKEREGEL: IKKE TENK PÅ RESULTATER!!!!
Venstrefoten min begynte å leve sitt helt eget liv og skalv så det kjentes som å stå på klinkekuler å skyte. Jeg bommet på 6 av de siste skuddene……. Og jeg som ikke var nervøs i forkant. Aaargh!
Neste serie gikk skikkelig rævva og da tenkte jeg at jaja, da er løpet helt kjørt og det er ikke noe mer å stresse for. Så var det vinden, og regnet og sludden da, duene hoppet opp og ned og dueskårene kom i retur. Forholdene var kjempevanskelige og flere skjøt langt under par.
Så, før nest siste serien min var jeg helt rolig. Startet meget bra og bakerst i hodet tenkte jeg at dette går jo flotters, kanskje jeg kan skyte mot mitt eget beste på denne serien i alle fall.
HUSKEREGEL: IKKE TENKT PÅ ANNET ENN DET NESTE SKUDDET!!!
Høyrefoten min begynte å skjelve så jævlig at jeg ikke hadde styring på den i det hele tatt. Pusten var rolig, pulsen ok, men foten dirret så inn i hampen. På de 10 siste skuddene bommet jeg på annenhver due.
Det er rart med det, selv om jeg dro uten forventninger om høy plassering, så håpet jeg å skyte slik jeg har gjort på hjemmebane. Men å trene på bane uten annet fokus enn teknikk blir noe annet enn å stå i konkurranse og vite at hver treff telles, og hver bom også. Men, totalt så er jeg meget fornøyd med resultatene. Jeg havnet midt i min klasse og har vel en 7-8000 timer igjen å trene før jeg blir skikkelig god, og så trenger jeg konkurransetrening. Masse!! Eller spjelking av beina, så de holder seg i ro neste gang.
Nå har jeg skyteferie, planlegger noen turer, en tur i elva og skal/må legge nytt tak på huset.
Jeg kom til slutt på 4.plass og er kjempefornøyd, tross alt.
Hvorfor bruke ei nydelig mars-helg inne på møter? Jeg kunne heller vært ute på ski, ligget langflat på et reinskinn og pilket på isen, drukket kaffe i sola og spist kvikk-lunsj.
Hærliggøy gjeng (Per Johnny, Dan, Per Erling, Ingrid, Marte og eminent sjåfør Bernt). Strikking, kaffe, gode historier og til og med en joik gjorde turen over fjellet unnagjort i en hattefokk.
Det kunne jeg ha gjort, men jeg valgte å dra til Lakselv på årsmøte i NJFF-Finnmark. Og vet du hva, det var virkelig en flott helg og vel anvendt tid.
Helene Bertelsen, Marte Brekke, Ingrid Klykken og meg på fylkesårsmøtet.
Det var selvfølgelig vanlige årsmøtesaker som årsmelding, regnskap og budsjett. Men, i tillegg hadde fylkeslaget fått tak i strålende gode forelesere. Hva med pukkellaksens vandring og gyting?? Gjesp, tenkte jeg da jeg så programmet. Men det engasjerte skikkelig og jeg er klar til å gå i fakkeltog om jeg får sjansen, for å kjempe mot invasjonen av pukkellaks(lenke) i norske elver. Rolf S. Kollstrøm fra Sør-Varanger JFF dro oss gjennom trussel, tiltak og muligheter i kampen mot pukkellaksen. Fysj! Pukkellaksen er på Norsk svarteliste(lenke) og dette vil vi ikke ha i elvene våre. Tenk om pukkellaksen presser ut vår skattede Altalaks fra elva vår. Nei, nei, nei.
Så fikk vi høre fra Tomas Aarvak (Norsk Ornitologisk Forening)om det har effekt på småviltet å ta ut rødrev. Ja, det har det – punktum!
Einar Asbjørnsen (Utmarksleder i FeFo) informerte om statistikk og vurderinger om jakt og fiske på Finnmarkseiendommen. Dette er helt klart superrelevant for oss jegere og hobbyfiskere.
Utmarksleder i FeFo Einar Asbjørnsen foreleste om jakt og fiske på Finnmarkseiendommen
Fylkesårsmøtet hadde også fått Ann Eva Isaksen fra forbundsstyret i NJFF og vår nye generalsekretær i NJFF, Eldar Berli, til å komme oppover. Berli snakket blant annet om hvorfor man er med i et forbund som NJFF. Han sa at man ikke kan være enige i alt, men at man har en felles visjon man kan enes om: Jakt og fiskeglede for alle, for alltid. Inspirerende folk!
Generalsekretær i NJFF, Eldar Berli tok turen til fylkesårsmøtet i NJFF-Finnmark
En ting var de faglige innleggene, økonomi og strategi for fylkeslaget, men så er det jo så flotte folk i foreningene også. Jeg hadde møtt mange før og fikk noen nye bekjentskaper. Flotte, inkluderende, morsomme og litt sprøe friluftsmennesker. Er det rart man trives i sånne forsamlinger? Mye latter og moro på kveldene og så valg på søndag formiddag. Og jada, – jeg er god til å samle på arbeidsoppgaver og sa ja til en varaplass i styret i fylkeslaget. Gleder meg til å bidra.
Så “Why”? Hvorfor knø inne på møter mens sola steiker ute?
For det første så ante jeg ikke noe om værvarselet da delegatene til årsmøtet ble valgt.
Men, jeg har lært masse nytt om jakt og fiske, om pukkellaks og dverggås og om forvaltning av naturen vi elsker å ferdes i.
Jeg har truffet masse utrolig flotte mennesker, som jeg gleder meg til å møte igjen på tillitsvalgtkonferanser, styremøter, årsmøter og på kurs.
Og tenk, fra Alta var tre av fire delegater damer. DET er kvinnerepresentasjon gitt! NJFF, her har dere 75% kvinneandel!! Tenker den sitter i forhold til kvinnesatsinga i forbundet😊😊
Foredrag med Lars Monsen altså, det må jo være motivasjonspille tenkte jeg. Og det var det absolutt. En ettermiddagstime med Lars Monsen i den lokale Kultursalen ga meg ny respekt for fyren og også litt å tenke på. Lars Monsen framstilles ikke som en overbarsking i TV-seriene, men fy flate hva den mannen har styrt med, – og overlevd.
Jeg hadde uten tvilt vært død og begravet, eventuelt spist opp av en bjørn, hvis jeg skulle ha prøvd meg på noen av eventyrene hans. Men, så har han da trent noen år på å bli god. Han er skikkelig råsterk, godt trent, har masse erfaring i å mestre fysiske og mentale utfordringer, samtidig som han gir inntrykk av å inneha en svær porsjon innlevelsesevne i andres utfordringer. Tenk bare på TV-serien Uten grenser og hvordan han fikk deltakerne til å presse seg selv, samtidig som han hadde så utrolig respekt for utfordringene de hadde og viljen de viste. For noen råinger de folkene var, jeg bøyer meg dypt i støvet!
Beste gjenget på Lars Monsen foredrag med matchende luer, delt ut av arrangøren😃
Lars Monsen snakket masse om eventyrene han har vært på, om kulde, smerte, møter med rovdyr, vennskap, om Trine og masse om hundene. Han hadde stort fokus på sikkerhet, men at man kan trene seg opp til både å tåle smerte, å sulte og det å fryse. Nå liker jeg ikke spesielt noen av disse tilstandene, men er jo enig i at det er trenbart å tåle en støyt. Monsen sa at “Det sitter i hue. Kroppen har det vondt, men det kommer til å gå over”. Jaja, før eller siden går det vel over, men man må tenke sikkerhet først og fremst.
Lars Monsen er absolutt maskulin, men han sier at “Er du macho, så dauer du”. Så kan man tenke litt over hva adjektivet macho betyr.
Er macho rett og slett å være maskulin slik det står i bokmålsordboka:
Eller er det kanskje mer slik jeg og Monsen tenker om macho: You use macho to describe men who are very conscious and proud of their masculinity (Collins Dictionary).
Uansett, så er han en barsking, og virker som en jovial og trivelig fyr.
Etter foredraget stoppet jeg for å ta bilder av nordlyset, noe jeg fikk middels dårlige bilder av med mobilen, men der kom jaggu hovedpersonen ruslende. DA kunne jeg ikke dy meg, men spurte skamløst om en selfie.
Monsen og meg.
Så, hva sitter jeg igjen med etter kvelden med Monsen: Man må trene på det man ønsker å mestre, -uansett hva det er, tenker jeg. I friluftsliv-sammenheng så klarer man å ha det litt vondt, å være sulten en stund og fryse litt. Det kjennes utrolig deilig etter at man har dinglet et passe stykke utenfor komfortsonen og landet på beina. Det er tilfredsstillende å kjenne at man fikk til, at man mestret. Men, man MÅ tenke sikkerhet! Du vet følelsen når noe går galt, og du erkjenner at “Hadde jeg bare……”! I små doser er dette helt OK, men ikke lek med liv og helse. Livet er skrekkelig skjørt! Take care!
Jens Kvernmo har dratt jakt, fiske, tur og friluftsliv til proporsjoner og kvantitet langt utover det gjennomsnittlige i befolkninga. I går var jeg på foredrag ved Alta folkehøgskole, der villmarkingen Jens Kvernmo fortalte om hva som har formet han til den han er og med dragningen han har mot ensomheten i fjellet. Med flotte bilder, fengende videosnutter og hyggelige anekdoter delte han glimt fra et turliv utenom det vanlige.
Lars Krempig innleder til fredagsforedrag med Jens Kvernmo på Alta folkehøgskole
Foredraget startet noen tankeprosesser i meg: Hva er det som trekker meg på tur? Er jeg kandidat for å traske rundt på vidda i månedsvis? Når synes jeg en tur er skikkelig vellykket? What`s in it for me?
Ann-Siri og meg på fredagsforedrag.
Nå er det lenge siden jeg har skrevet blogginnlegg, og det henger selvfølgelig sammen med at det ikke er høysesong for utagerende uteliv i Finnmark. Det er for det første mørketid, det har vært jul, det er mye å gjøre i ny jobb og mye å styre med i styre og stell i Jeger- og fiskerforeninga. I tillegg har jeg glemt å ta bilder når jeg har vært på tur. Skikkelig seriøs blogger altså …..
Jeg var på sesongens første skitur for noen uker siden, blålyset var nydelig, hundene ble sendt ut på søk etter ryper, Tia gikk i stand og jeg fokuserte 100% på situasjonen. Etter turen kom jeg på at “Farsken, æ skulle jo filmet og tatt bilder”. Det er jo gøy å dele fra opplevelser, det gjorde Helge Ingstad i sin tid og det gjør Jens Kvernmo også, men det er egne opplevelser som gjør at jeg drar på tur. Jeg har jo drevet med turing før Facebook og Instagram. Når jeg tenker meg om, så dro vi faktisk på tur før mobiltelefonens tid også, så vidt.. Jeg var 18 da vennegjenget gikk på skitur over vidda, uten å ha med mobiltelefon. Tenk på det…. Uansvarlig…😁
Jensemann, som han selv kalte seg for, sa at “Friluftsliv handler ikke om bragder” og jeg er superenig i det. Friluftsliv er å nyte å være ute. Ekspedisjoner er noe helt annet og jeg driver ikke i ekspedisjons-bransjen. Der er det plass til andre enn meg. Jeg trenger ikke gå fortest eller lengst eller høyest, men jeg elsker å presse meg passelig mye og liker å presse meg så mye jeg klarer i ny og ne. Jeg nyter å være på tur sammen med flotte folk og jeg vil gjerne være på tur i flere dager for å få tid til å roe ned. Jensemann sa at “Ei uke på tur er for kort, det blir bare stress” og jeg er litt enig for hvis man skal på tur som krever mye utstyr, så kan det bli mye organisering for lite moro. Da må man organisere så man slipper så mye utstyr, for eksempel ved å bruke hytta si, åpne koier, DNT-hytter eller båt til overnatting.
Jeg vant jaggu signert bok på inngangsbilletten.
Jeg trives på tur alene, men er mest på dagsturer uten selskap. Rekorden er ei ukes hyttetur, kun sammen med hunden min. Riktignok var dette på en enkel fjellhytte, men allikevel et stykke unna en bragd. Men, man trenger ikke drive med bragder, så det så.
Eventyreren Stein P. Åsheim skrev i slutten av “brev” til sitt tippoldebarn, på bestilling fra Miljøverndepartementet:
“Lev et liv som gir gode minner. Det er hele hemmeligheten.
Og én ting til: Ikke vent med det”.
Driv et friluftsliv som gir deg gode minner! Kjør på og god tur!
Nå har vi feiret foreninga vår med kaker, kaffe og gjester. Jeg har nevnt det før 😉, men gjør det igjen, for det er faktisk helt rått! Alta JFF har fått Foreningsprisen fra NJFF liksom. I løpet av landsmøteperioden på tre år var vi beste forening i landet. Vi delte prisen med Borre JFL i Vestfold, og det er greit, de er gode. De også.
Styret i Alta JFF (Leder for Barn og ungdomsutvalget ikke tilstede).
Fra begrunnelsen til NJFF:
Alta Jeger- og Fiskerforening (AJFF) er Finnmarks største lokalforening med en jevn medlemsoppslutning på mellom 6-700. Foreningen er usedvanlig aktiv, og kan skilte med faste tilbud til barn og unge, en kvinnesatsing som spenner fra egne skytebanekvelder til vilt- og vinkurs, samarbeide med lakseinteressentselskapet om ungdomscamper, en løpende jegeropplæring, ulike jaktkurs, båt til utlån og mye, mye mer.
AJFF har i løpet av fem år bygd opp et spennende aktivitetssenter på Kvenvik med en rekke skytebaner. Foreningen har gjennomført to NM i jegertrap, et NM i leirduesti og et NM i nordisk trap siden 2010. Foreningsprisen består av diplom og kr 50.000,- til hver forening.
På markeringa forrige lørdag var medlemmer, sponsorer, ordfører og media tilstede og her er lenke til artikkelen i Altaposten:
Det blir lagt merke til lokalt at Alta jeger- og fiskerforening har mottatt Foreningsprisen for 2018. I uka ble jeg og veteran Knut Saxe Kjeldsberg intervjuet av Kronstadposten, lokaleksperten på gladnyheter.
Gratulerer til Alta JFF! Lørdag 8. desember skal det feires ☺ #friluftsliv #jakt #fiske
